SISTE NYTT!

30. jun, 2020

KJELHØE (2223), GALDHØE (2283) og VESLE GALDHØPIGGEN (2369)

Vi kjørte gjennom bommen til Norges høyeste bilvei, veien mot Juvasshytta. Neste dag skulle vi prøve oss på tre topper ved Styggebreen og Galdhøpiggens bakgård. Etter en liten stund fikk vi plassert bilen i grøfta, og satt opp teltet nogenlunde rett... Nesten, iallefall. For en kveld vi fikk. Varmt og godt, og en nydelig solnedgang. Teltplass på nesten 1700 m.o.h., er det lenge siden vi har hatt. 

Vi begynte turen fra Juvasshytta, rundt kl. 07, og fulgte stien mot breen et lite stykke, før vi tok til høyre, og gikk på venstre side av slalåmbakken opp til platået. Så var det bare å tasse bort til første topp, Kjelhøe. Videre fulgte vi et stort steinplatå til neste topp, Galdhøe. Disse to første toppene må være Norges enkleste 2000-topper. Herfra måtte vi ned ca. 100 høydemeter til bandet før vi begynte småklyvingen opp til ryggen til Vesle Galdhøpiggen. Veldig moro, og ikke så vanskelig for de som har klyveklatret mye. Så var det bare å følge ryggen opp til toppen. Herlig! Nydelig utsikt vestover og massivet rundt Svellnosbrean. Mens det fyltes opp på Norges tak, 100 høydemeter lenger opp, satt vi og nøt stillheten, helt alene. Kan virkelig anbefale denne turen, hvis du er komfortabel med å klyveklatre litt.

Tilbake fulgte vi vardene, og fikk gått i snø helt ned til vi møtte stien fra Galdhøpiggen. Godt fornøyde med dagens fangst, kjørte vi tilbake til teltet. Vi kom jo ned ganske tidlig, og gledet oss til en deilig kveld. Det kunne vi bare glemme. Etter et par timer, begynte det å blåse skikkelig opp, og det begynte å regne. Inn i teltet. Dette har vi vært med på så mange ganger før. Så vi tok en bråbeslutning, og bestemte oss for å pakke alt, og sove i bilen. Vi måtte ligge på teltet for at det ikke skulle blåse bort. Så var det bare å finne et sted som var rettere for bilen. Vi kjørte bare ned rundt 100 høydemeter, og "bygget" om bilen til overnattingsbil. Null problem ;-) Så da kunne vi sitte "inne" og nyte uværet på utsiden. Ganske artig. Og vi sov faktisk ikke så verst... ish...

Vi kom tildlig ned til butikken i Lom, og der møtte vi jammen på fjellguiden vår, Christian fra Jotunheimen Arrangement. Det var veldig koselig. Så gikk vi på bakeriet, og kjøpte et deilig brød, kaffe og te, så kjørte vi til en rasteplass rett før Vågåmo, og spiste frokost. Vi rakk det akkurat før himmelen åpnet seg... igjen...

860 høydemeter, 13 kilometer, 8 timer

30. jun, 2020

Denne turen ble UTEN en 2000 topp, men vi er absolutt ikke lei oss for det. Vi måtte snu 200 høydemeter fra Midtre Tverråtind (2302). Det lot seg bare ikke gjøre, da vi møtte på is under snøen oppå steiner, skavler og løse stein.

OG FOLKENS! KOM DERE TIL FJELLS. NÅ SKULLE DET VÆRT STAPPFULLT HER PÅ SPITERSTULEN, OG ELLERS I FJELLET. DET ER DET SÅ VISST IKKE, OG DET ER BARE TRIST Å SE. DET VIRKER SOM AT ALLE TROR AT DET ER FULLT OVERALT, MEN TA EN TELEFON SÅ ORDNER DET SEG 😃😃

Vi startet fra Spiterstulen 06.30. Solen var gjemt bak skyer, og det var egentlig ganske godt. Vi fulgte stien mot Eventyrisen, hvor vi måtte gå over endel snøfelt. Etter å ha gått opp den lange grusryggen som er den normale ruta opp til Eventyrisen, kunne vi begynne å tenke på å ta på stegjern og ta frem isøksa.

Nå bar det oppover i snøen. Første delen, som gikk til venstre for Solskinnstoppen, var ganske bratt, men flatet ut ganske fort. Vi satte kursen mot et steinparti, hvor vi derfra gikk bratt opp mot steinene før ryggen. Her møtte vi på den ene utfordringen etter den andre. Meningen var å klyve resten av veien opp på ryggen, men da det dukket opp is under snøen på steinene vi skulle tråkke på, så sa vi stopp. Vi sjekket flere muligheter, men det hadde også blitt et stort problem å komme seg ned igjen. Så vi snudde meget fornøyde på 2107 høydemeter.

Da vi hadde fått rygget oss ned den bratte skråningen, tenkte vi at vi kunne jo prøve oss på Svellnosbreahesten (2181). Så vi beveget oss mot den. Men da vi begynte å synke ned til låret i den råtne snøen, skrinla vi den også. Helt greit 😃 Så da gikk vi ned til det snøfrie partiet på rundt 1800 høydemeter, og solte og koste oss. Det er jo bare så digg å være på tur.

Vi brukte rett under to timer ned igjen, hvor vi møtte på både ryper og blåstrupe. For en herlig dag. Og så fornøyde over valgene våre. Så ble det middag på Spiterstulen, som absolutt må oppleves. Det var digg! 

Dagen etter gikk vi noen høydemeter på stien mot Galdhøpiggen, og nøt frokosten vår med utsikt over Spiterstulen og Visdalen. Perfekst avslutning på nok en flott fjellhelg.

1207 høydemeter, 10 kilometer, 10 timer (turdagen).

5. jun, 2020
Det finnes mange veier til Rom, sies det, og det gjelder også denne toppen. Men siden dette er den høyeste toppen på Lomseggje, hadde vi lyst til å ta den fra, nettopp Lom. Og for å få en mer tur ut av det, bestemte vi oss for å dele turen i to, ved å sette opp camp ved Smith-hytta på 1150 høydemeter. Det betydde full oppakning med ski, 750 høydemeter, 3,6 kilometer. Jeg kan med hånden på hjertet si at vi gjør ikke det igjen med med første ;-) Vi begynte å gå rett over halv syv fredag kveld, og var fremme ved hytta kvart over ni. Puuuuuhhhhhhh!!! Da var det bare å sette opp telt, lage middag og sove for neste dags tur.
 
Lørdag 30.5: Halv ni var vi avgårde. Vi skinte om kapp med solen, for denne toppen har vi snakket lenge om at vi vil ta. På 1200 høydemeter kom skiene på, så var det bare å tasse oppover Aukrustdalen til vi kom opp på ryggen. Da måtte vi av med skiene et par kilometer, men det var egentlig bare deilig. Lettgått terreng. Resten av turen gikk med ski, bortsett fra et lite stykke da vi nådde rundt 1700 høydemeter. Men for en behagelig skitur. Ingen overraskelser, bare jevnt og fint oppover. Vi brukte god tid, for været var så sinnsykt bra, og utsikten den samme.
 
Etter fire timer, 8 kilometer og 980 høydemeter, sto vi på toppen av Lomseggjes høyeste, Storivilen (2068). Lykken var til å ta på :-D 360 graders utsikt, Rondane, Dovrefjell, Reinheimen, Jostedalsbreen, Breheimen, Hurrungane og Jotunheimen. MAGISK! Har du ikke vært der, så må du ta deg en tur ;-) Vi ble sittende lenge, og bare nyte stillheten og utsikten. Det dukket opp en enslig skigåer, som hadde gått fra Bismo. Han skulle videre til Moldulhøe, og ned i dalen igjen derfra. Den og Hesthøe, blir en annen tur.
 
Vi brukte herlige to timer ned til campen igjen, og kunne kose oss med middag, te og kaffe ved teltet. En kald en ventet også på oss i snøen, som vi nøt godt og lenge med litt Vill melkesjokolade (ja, den heter det...). For en dag, og for en tur.
 
Etter en god natts søvn, bar det nedover til bilen igjen. Lykkelige over å ha kommet oss hele ned med tunge sekker, satte vi snuta hjemover til middaglaging og bursdagsfeiring for eldstedattera som ble 20 år på onsdag. En perfekt pinse 2020 <3
 
24 kilometer, 1780 høydemeter, 12 timer
2. mai, 2020
Store Kvitingskjølen (2064), Vestre (2060) og Nørdre (2025)
 
Alle gode ting er… fire???
Tur 1 , februar 2017, endte med at vi måtte snu rett ovenfor Sålell grunnet lite snø, og tett tåke. Tur 2, februar 2018, bestemte jeg meg for å prøve randoskiene mine for første gang. Allerede på Sålell slet jeg med gnagsår på innsiden av hælene, og da vi kom opp på Nørdre Kvitingskjølen var jeg så sliten, at det ble med den ene toppen den dagen. Dårlig med snø var det også da, men hakket bedre enn sist. Tur 3, oktober 2018, kunne vi kjøre helt opp til Sålell. Det var meldt en del vind, men vi var sugne på tur etter en dårlig høst, så vi ville ta sjansen. Denne gangen skulle vi gå først til Vestre, så fortsette til Store etterpå. I snø opp til knærne siste stykket og storm kom vi opp til Vestre, og skjønte fort at vi bare kunne glemme neste topp. Det var bare å surre seg ned igjen.
Så… ALLE GODE TING ER FIRE 😉
 
April 2020: Jeg hadde sjekket værmeldingen en stund, og kommet frem til at den beste turdagen ville bli mandag 20. Så vi pakket bilen lørdag, og dro oppover til Soleggen søndag. Solen skinte fra skyfri himmel, og vinden glimret med sitt fravær. I bare tynn ullgenser og sommerbukse tuslet vi rolig oppover på fjellskiene. Vi ville korte inn turen denne gangen, og ønsket å ligge i telt på Sålell. Vi fant en perfekt plass litt ovenfor seter-området, på en snøfri flekk. Her skulle vi bo et par dager. Med utsikt rett til toppene vi skulle opp på neste dag, gledet vi oss endelig til å få hele runden.
 
Rett før åtte var vi avgårde denne morgenen. Ingen skyer så langt vi kunne se. Dette ville bli en varm og fin dag. Vi gikk oppover mot Veslkjølen, på nordsiden av Kvitingsgjelet. Her er det bare å følge til høyre for småtoppene hele veien. Selv i den slake bakken går høydemeterne overraskende fort. Vi hadde to kvarterspauser på veien opp. Føret var veldig hardt, og opp til Nørdre var det vanskelig å gå på fjellski med halvfeller. Vi sklei mye til siden, for å gå rett opp kunne vi bare glemme. Det ble for bratt. Men vi fikk da stabbet oss opp, og siden vi hadde vært på Nørdre Kvitingskjølen (2025) før, så ble det bare litt Yeah!, og Kult!, også tuslet vi videre til Store Kvitingskjølen (2064). Denne ble litt spesiell for oss, for det var mannens 2000-topp nr. 100 :-D og min nr. 105. Det ble feiret med en to-timers pause ved varden, men den vakreste utsikten til den villere delen av Jotunheimen. For de som har vært her oppe, skjønner hva jeg snakker om. Andre steder vi så var Gudbrandsdalen, Venabygdsfjellet, hele Rondane med sine vakre tinder, Dovrefjell og Snøhetta, Reinheimen, Breheimen… Ja, det føltes som at vi kunne se halve Norge herfra. Og med utsikt til blant annet Norges to høyeste fjell, nøt vi livet her vi satt. LYKKE!
 
Turen opp til siste topp, Vestre Kvitingskjølen (2060), ble en meget varm opptur. Solen stekte, og med null vind ble vi ganske utkjørt. Men snøen var veldig mye lettere å gå i her, så det gikk greit. Her koste vi oss med dagens middag. For en dag. Vi ville ikke ned. Men alle gode ting tar dessverre slutt, så klokken fem begynte vi tilbaketuren til teltet. Første delen ned var hard og ekkel, så da tok vi like godt av oss skiene. Etter det var det bare å cruise helt ned i dalen på deilig, myk snø. Siste delen på flata ble ganske tung, med veldig råtten snø, og mange gjennomslag. Klokken syv var vi tilbake, og da hadde vi vært på tur i 11 timer. Skulle bli godt å legge seg litt nedpå da 😉 Dette var turen vi hadde drømt om her, og endelig fikk vi den. Og Sålell og området rundt her, er og blir vakkert.
 
20,2 kilometer + 8 km t/r Soleggen, 11 timer, 1125 høydemeter + 275 fra Soleggen
29. jan, 2020

Været var meldt greit, og vi hadde bare lyst til å komme oss bort og til fjellene. Så det ble luksus og behageligheter på Strind Gard denne gangen. Vi dro fra et snøfritt østland, og trodde vi skulle komme opp til full vinter. Der tok vi grundig feil. Da vi kjørte inn i Lom sentrum torsdag kveld, ble vi litt satt ut. Ingen snø, og rundt 5 grader. "Ja, ja, vi får gjøre det beste ut av det", sa jeg. Vi handlet litt mat som vi manglet. Etter å ha kastet alt inn på Fossebrus på Strind Gard, kjørte vi til sentrum igjen for å møte vertene på Spiterstulen, Bodil og Bjørn Andreas. Fantastiske mennesker man bare umiddelbart blir glad i. Vi tok en te og kaffe, og fikk skravlet litt, før vi måtte komme oss til hytta og få i oss noe mat. Værmeldingen for morgendagen var absolutt ikke på vår side. Full storm i høyfjellet, og kuling lavere. Hva er det med oss og vind??? Det skulle blåse fra nord-nordvest, så vi bestemte oss for en lavterskel tur opp til Tronoberget rett ved Lom sentrum, for å begrense vinden mesteparten av turen. Oppgangen er sørvendt, så da ville vi holde oss i le til toppen. 

FREDAG 24.01.20: Etter deilige frokostlapper til frokost, kjørte vi det lille stykket til starten av turen opp til Tronoberget. Til vår store glede så vi at det hadde gått andre der, så vi tenkte at da slapp vi å tråkke spor lenger opp. Stien begynner på en smal traktorvei, som går slakt oppover. Etter en stund svinger stien brått fra veien og inn i skogen. Det begynner å bli brattere. Sporene er med oss enda, der stien snor seg opp fjellsiden. Oppover og oppover. Heldigvis er det vindstille, enn så lenge. Dette er deilig. Stien blir enda brattere, og nå har sporene gitt seg. Foran oss ligger en urørt sti for oss å erobre. Snøen er ikke så dyp, så det går bra. Vi må svinge oss rundt et tre som ligger i veien, og her er det greit at vi ikke snubler. Det går bratt ned fjellsiden, så detter vi her, stopper vi ikke med det første. Det blir tyngre og tyngre å gå i snøen. Men vi tar det som trening.

Merkingen på stien var ikke like bra alle steder, så vi surret litt. Men vi brukte god tid, og kikket godt, så vi kom fort inn på riktig vei igjen. Da vi hadde rundt 100 høydemeter igjen, kom vinden sakte, men sikkert snikende innpå oss. Helt i orden. Etter to timer og et kvarter sto vi på toppen av Tronoberget, 890 m.o.h., nesten 600 høydemeter fra start. Vinden blåste kraftig, og vi storkoste oss der oppe. Det er en postkasse med en bok man kan skrive i der, så vi gjorde det. Da så vi at det ikke hadde vært noen der på 14 dager. Jeg så også min lille underskrift fra forrige gang jeg var der, i begynnelsen av november. Trond synes det var knallfint der oppe, og hadde det ikke blåst så innmari, hadde vi nok fortsatt oppover. Det får bli til en annen gang. Vi fant oss litt le bak en høyde litt lenger ned, og puttet oss inn i jærvenduken. Kakao og toddy, og litt sjokoladekjeks skulle nytes. For en utsikt det var her. Vi bestemte der og da at vi skulle ta en hengekøyetur opp hit når det ble litt varmere i været.

Vel nede, tok vi en tur innom Bakeriet i Lom. Der tok jeg en kopp te, og Trond kjøpte en skillingsbolle og en kaffe. Jeg kan dessverre ikke spise sånt, men mannen kunne skrive under på at den var GOD! Etter litt hvile på hytta dro vi tilbake til sentrum, og bestilte en pizza på Fossberg kafé, etter anbefaling fra Bodil. Den var knall. I morgen ville vi opp i fjellene, så vi tenkte at vi bare kjører mot Sognefjellet, ser hvor langt vi kommer og tar det fra der.

LØRDAG 25.01.20: Frokostlapper til frokost i dag også, så bar det avgårde mot Sognefjellet. Vi fikk kjørt helt til avkjøringen til Leirvassbu, og litt forbi mot Jotunheimen Fjellstue. Ingen snø, så vi tenkte vi kunne traske litt oppover for å få litt utsikt. Det kunne vi bare glemme. Hadde vi satt bilen i nøytral, hadde vinden antageligvis blåst den bortover veien. Nei, vi måtte gå til plan B, Raubergstulen. Den ligger på veien opp mot Juvasshytta, men er stengt vinterstid. Veien var måkt til rundt 50 meter nedenfor, så vi parkerte og tok på oss fjellskiene, for her var det herlig vinter. Vi hadde ikke noen stor plan, bare å gå oppover så langt vi orket. Det var en flott dag, og her hadde vi litt utsikt. Vi gikk i le for vinden en stund, til vi kom opp på et platå. Da holdt vi på å blåse bort. Vi fortsatte litt, men på 1400 m.o.h., 550 høydemeter fra der vi startet, måtte vi gi oss. Det var utrolig vakkert der oppe, men det blåste så mye at vi nesten ikke hørte oss selv tenke. Breibent og flotte sto vi nedover til Raubergstulen, hvor vi fant et sted i le for kakao og toddy. Det var massevis av harespor rundt der, og plutselig spratt det en stor hare rett foran oss. Jeg vet at harer ikke løper, men denne så nesten ut som at den løp, så fort som den hoppet bortover. Herlig med dyreliv i fjellet. 

Vinden blåste bare mer og mer, og da vi satt trygt og godt i hytta, føltes det nesten som at den skulle blåse bort. 16-18 m/s, med full storm i kastene. Greit og ikke ligge i telt ;-)

Alt i alt har det vært en superdeilig helg, bort fra kjas og mas. Det er alltid hyggelig å være i Lom og på Strind Gard. Selvom det ikke ble helt den turen vi hadde planlagt og tenkt oss, fikk to fine turer, og masse terapi for sjelen. Dette kan ikke byttes bort med noe.