SISTE NYTT!

27. des, 2018

Som mange andre i vårt langstrakte land, har vi barna annenhver jul. I år var det dessverre ikke vår tur, så da stakk vi til fjells. Dette har vi gjort et par ganger før, i håp om å få litt julestemning, deilige turer og ikke synes så synd på oss selv uten englene våre. Det ble Lom denne gangen, og Strind Gard. 

Det var søndag, lille julaften, og vi hadde pakket ferdig. Julaften med barna hadde vi hatt kvelden før. Full pakke med julemat, familie og selvsagt sølvguttene som sang julen inn på Spotify. Hjemmelagde medisterkaker til de som ikke var så begeistret for pinnekjøtt, kålrabistappe, poteter og rosenkål. Så gaver med høytlesing av til og fra lappene av barna, mens vi voksne drakk kaffe. Dessert tilslutt, bestående av hjemmelaget riskrem, dansk oppskrift og varm kirsebærsaus. Hermetisert frukt med krem til de som ønsket det. En vellyket dag og kveld, selv to dager før selveste dagen. Man må gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, og det kan jeg si at vi hadde klart. Alle var fornøyde.

Tilbake til søndagen, lille julaften. Vi hadde pakket for tre overnattinger, men det så ut som vi skulle være borte i to uker. Med drikke, restemiddag for tre dager, dessert for to og et tonn krem (sånn nesten...), var vi klare for å reise noen timer nordover. Det var faktisk endel biler på veien, og da vi kom ved Gjøvik ble vi stående litt i kø. Folk var ute for siste innkjøp til julen. Etter det gikk det greit oppover. Mørket kom sigende på rett før Ringebu, og da vi kom til Lom lyste månen veien for oss. Herlig å komme tilbake. Det var minus 10 grader, men faktisk ikke så mye snø. Men det var nok til å holde på julestemningen. 

Vi svingte inn til Strind Gard, og bar all baggasje og mat inn på Fossebrus, hytta som skulle være hjemmet vårt denne julen. Vertskapet, Anne Jorunn og Trond, var i full gang med juleforberedelsene, så vi tenkte at vi kan hilse på de senere. Første restemiddag, medisterkaker, poteter og rødkål, ble varmet opp. Det smakte fortreffelig. Litt etter vi hadde spist, banket det på døra. Det var selveste bonden, Trond, som sto der og ønsket oss velkommen. Med seg hadde han en stor bunke med nylagde potetlomper/lefser som vi skulle få. Vi fikk en slik bunke da vi var der i påsken også, og jeg kan love dere om at de smakte godt. Det ble desserten vår denne kvelden. Vi planla turen for morgendagen, og grunnet mye vind og lite snø, landet vi på fottur opp til Lomseggje. Det er en topp man går til fra Lom sentrum. Natta!

Julaften: Kl. 09.00 var vi klare for tur. Vi hadde kjørt helt til vi ikke kom lenger, og parkert ved siden av noen postkasser. Med fare for at vi kanskje sto litt ulovlig, la vi en lapp i forruten på bilen med navn og telefonnummer. Og en liten hilsen: "Dersom vi står ulovlig, så ring. God jul!" Vi fulgte skiltet som viste Lomseggje 2,7 km. "Ikke langt i det hele tatt", sa vi lykkelige. Vi hadde ikke kommet langt før vi begynte å rote. Med snø på stien, og mange spor som førte opp til en mast, mistet vi stien vi skulle gått på. Vi endte med å gå i riktig retning oppover, men i mye snø og tett skog. Vi kan si at det gikk ikke veldig fort, men vi hadde jo hele dagen. Vi ramlet over stien etter en stund, og det var litt bedre å gå på den. Vi slapp unna skog og kratt, men det var bratt som fy. Og ikke så enkelt med snø og stedvis is. I løpet av denne turen satt vi rekord i å bevege oss sakte. 0,2 kilometer på en time... Jeg trodde jeg skulle daue av latter da jeg så det. Men vi hadde ikke sjangs til å gå fortere. Jo høyere vi kom, jo mer snø ble det. Og vi havnet i en isrenne som ble nesten umulig å forsere. Da vi begynte å kravle oppover siden, sa jeg bare stopp. "Dette er galskap, og det er ingen vits i å fortsette. Vi ser jo ingenting allikvel". Det hadde begynt å blåse endel, og snøen dalte. Tåken snek seg innover dalen, og sikten var ikke stor. 200 høydemeter fra toppen snudde vi. Da hadde vi nesten krabbet 600 høydemeter.

Jeg hadde grudd meg litt til nedturen, for det var så innmari bratt. Men jeg fant fort ut av hva som ble best. Ake! Nok snø, og bratt som fy, raste jeg nedover. "Juhuuuuuuuuuu!", ropte jeg som en liten unge. Dette var gøy. Selv da vi kom til stien akte jeg. 400 høydemeter med aking ga noen spor i form av en fem centimeter lang flenge bak i buksa, ømme rompeballer og støle armer. Men det var det verdt ;-) Vel nede ved masten igjen, spiste vi deilige Strind Gard-lefser og drakk te og kaffe. For en herlig og artig tur. Tilbake på hytta slappet vi litt av med radio og bok. Restemiddag nr. 2 ble varmet opp, bestående av pinnekjøtt, vossakorv, poteter og kålrotstappe. God jul!

Første juledag: Vinden hadde ult rundt hushjørnet i hele går kveld og natt. Kraftig vind. Og det synet som møtte oss på morgenen, var alt annet enn vinterstemning. 8 grader og den lille snøen som hadde vært, var borte. Vi brukte god tid til frokost og kos denne morgenen. Ikke noe særlig turvær, så vi bestemte oss for å kjøre en tur mot Sognefjellet. Overgangen var stengt, men vi hadde et håp om å komme oss så langt som til Leirdalen. Det gjorde vi.

Bilen parkerte vi på et utkikkspunkt, og så tasset vi oppover i motsatt retning av dalen. Ønsket var å få litt utsikt over de vakre fjellene rundt. Vinden tok tak i oss flere ganger, og vi var glade vi ikke var ute på noen langtur. 150 høydemeter fra veien sto vi på toppen, og skuet utover fjellene i Breheimen og Jotunheimen. Fantastisk! Skyene hang tungt, men solen trengte seg igjennom her og der. Storm i kastene nå. Vi klarte nesten ikke å holde oss på bena. Vel nede ved bilen igjen, etter å ha sklidd på den islagte veien, koste vi oss med te og kaffe inne i bilen, mens vi nøt utsikten. Vi planla nye turer der vi satt, blant annet til Dumhøe, som er en fin skitopp, sammen med Tverrbåttindane og Bukkehøe. Så får vi se hva vi får til. På vei tilbake svingte vi oppom Raubergstulen, som ligger ved foten av Galdhøpiggen, 1000 m.o.h. Et vakkert sted med vanvittig flott utsikt. 

Restemiddag nr. 3 besto i kveld av akkurat det samme som i går ;-) Igjen utrolig godt, men vi kan vel si at vi har fått dosen vår for pinnekjøtt denne julen. I dag klarte vi å spise riskrem til dessert også. Utrolig hvordan man går og er konstant mett i julen.

Andre juledag: Været var ikke noe særlig bedre i dag. Vinden hadde løyet litt, så jeg hadde lyst til å ta en liten tur før vi skulle kjøre hjem. Planen var at vi skulle gå på ski her oppe, men selv lenger oppe på fjellet var det lite snø. Litt skuffende, men vi får ta det igjen til neste år. Etter frokost kjørte vi opp til Raubergstulen, og gikk en liten runde der. Sur vind i dag og, selv om det var 5 grader. Merkelig vær. 

Vi pakket og vasket oss ut av hytta, og takket for oss til Trond og Anne Jorunn. Er nok ikke så lenge til vi kommer tilbake. Vi kjørte fra Lom i 6 grader og ingen snø. Jo mer vi nærmet oss Hafjell, jo mer snø ble det. Minus 4 grader og vinterstemning var det i "lavlandet", bare to timers kjøring fra Lom. Merkelige greier. Det var meldt veldig glatte veier på hele østlandet, så vi grudde oss litt til å kjøre om Gjøvik, og veien ned fra Lyngna. Heldigvis traff vi ikke på noen glatte veier, så turen hjem gikk smertefritt. Noen herlige julehyttedager har vi hatt, tross lite snø. Det tar vi bare igjen. Fortsatt god romjul til dere! Til lørdag kjører vi og barna til København for å feire nyttår med min søster og hennes familie. Det gleder vi oss masse til :-)

2. des, 2018

Vaset i Valdres står for tur denne helgen. Det er to og et halvt år siden vi har vært der, så vi gleder oss veldig til å komme tilbake.

Vi prøvde en litt ny vei mot Fagernes, over Dokka. Ikke noe særlig god vei å kjøre i mørket. Litt fordi vi ikke var vant til den, og litt fordi den var smal og kjip det siste stykket over fjellet. Vi kom oss ned på E16 etterhvert, og ca. en time senere var vi på Vaset. Bekmørkt. Vi kjørte oppover mot hytta, men klarte å kjøre rett forbi innkjørselen i mørket. Vi merket det fort, snudde og kjørte rolig tilbake. Endelig var vi her. Herlig å være tilbake. Etter middag, planla vi morgendagens tur. Gilafjellet og Kruk var målet, dersom været var bra.

1. desember: Vi sto opp kvart på syv, spiste frokost, pakket sekk og var avgårde rett før åtte. Det hadde begynt å lysne så smått. Selv om det var tre år siden sist vi kjørte her, kjente vi igjen veien. Da vi begynte å kjøre langs Syndin vannene, var det slutt på de måkte veiene. Trond kjørte bilen et stykke, men jo lenger inn vi kom, jo værre ble veien... Selv med høy bakkeklaring og firehjulstrekk, føltes det ikke noe godt. "Dette vil aldri gå bra", sa vi, og bestemte oss for å snu. Men det var ikke bare og bare. "Jeg sjekker her", sa jeg, og jumpet ut av bilen. Jeg hoppet rundt på snøen i en rituellignende dans, og den virket hard og fin, så Trond rygget bilen dit jeg sto. Vel inne i bilen igjen og klar for å kjøre, kom vi oss ikke av flekken. Det ene hjulet spant og spant. Trond lirket ut av seg litt oppgitte gloser, mens jeg hoppet ut av bilen igjen. "Dette skal vi få til", sa jeg med et skjevt smil. Jeg dyttet med alle krefter, og bilen og jeg vugget frem og tilbake, til hjulet slapp fri. Seiersdans, og litt stolt da, kjørte vi tilbake til trygg grunn.

Turplanene måtte gjøres om på, og vi ble enige om å kjøre opp til Gomobu, og gå innover der. På vei tilbake kjørte vi forbi den veien vi skulle vært, og var på vei til et annet fjell vi har vært på før. Veien virket fin, så vi tenkte vi kunne gå tur der istedet. Men neida, veien var like dårlig da vi kom litt lenger innover. Igjen måtte vi snu, og denne gangen kom vi inn på rett vei, og fikk kommet oss opp til Gomobu. Vi parkerte, og begynte å gå innover fjellet på veien. Men med undertegnede på tur, så var det ikke lenge vi gikk på den. Jeg måtte sjekke hvordan det var å gå utenfor veien, og det gikk veldig greit. Lite snø, og den snøen som var var hard og fin å gå på.

Vi peilet oss inn på en liten høyde litt lenger bort. Herlig å være tilbake på fjellet, og over tregrensen. Været var greit, men det blåste endel. På toppen av høyden hadde vi fin utsikt. En ny høyde ble neste mål, og nå dukket solen frem også. Herlig! Vi var ikke langt fra neste topp, hvor været plutselig skiftet helt. Det begynte å blåse mer, solen ble borte og tåken og snøværet dukket opp. Vi begynner å bli vant med værskifte, så vi hadde stilt inn kompasset til der bilen sto ... sånn i tilfelle. Glad for at vi gjorde det. Vi kom oss fort ned fra høyden vi var på, litt for fort kan jeg si. En smule bratt, så vi skled/akte nedover. Moro! Så var det bare å følge kompasset. Etter tre kvarter lettet været litt, snøen ga seg og vi fikk øye på en gapahuk ved et vann. Der spiste vi lunsjen vår, som jeg må si smakte fortreffelig.

En halvtime senere var vi tilbake ved bilen. Tre timer på tur. Et lite problem bare... Vi begynte så tidlig, at klokken bare var 12. Så vi kjørte i butikken, kjøpte kakao og krem og dro tilbake til hytta. Ordentlig desemberkos, kan jeg si. Jeg hadde begynt på et puslespill dagen før, og puslet det ferdig. Mørket begynte å sige på, og jeg begynte å bli litt rastløs. Trond slappet av som aldri før, og da han sovnet på sofaen i syv-tiden, måtte jeg bare ut en tur. Hele habitten med turklær kom på i en fart, hodelykten godt plassert på hodet og så bar det ut. Deilig og friskt. Stjernene funklet i milliontall på den beksvarte himmelen. Jeg hadde ikke tenkt til å gå så langt, men jo lenger jeg gikk, jo bedre hadde jeg det. Det endte med at jeg gikk opp på toppen av hyttegrenda. Jeg holdt meg på veien denne gangen, for å begynne å rote i skogen full av snø, var ikke greit alene. På toppen skrudde jeg av hodelykten, og snuste inn alle inntrykkene. Stjernene, den friske luften, den totale stillheten. Herlig!

Jeg vender snuta nedover igjen. Nesten nede ved veien begynner jeg å filme litt, og da jeg stopper opp for å filme litt rundt, hører jeg med ett en snerrende lyd fra skogen. Hva det er har jeg ikke tenkt å finne ut av. Filmen avsluttes litt brått der jeg småjogger nedover mot hovedveien. Kun lyset fra hodelykten som virrer rundt, litt bakover, inn i skogen så rett frem igjen. Endelig nede ved veien. Fortsatt ikke lys på veien, men det føles bedre.

Jeg kom litt heseblesende inn i hytta igjen. Moro å gå på tur i mørket, og jeg har ikke blitt skremt fra å ta flere turer. Men skal innrømme at hjertet hoppet over et par slag med mitt møte med det snerrende-hva-det-måtte-være. Resten av kvelden gikk i vannrett stilling, med bena på bordet, og noe godt i glasset.

2. desember: Vi hadde tenkt å gå tur hvis været var bra. Da jeg sto opp, snødde det. Veldig vakkert, men ikke noe særlig å gå i. Så vi spiste en deilig frokost, pakket bilen, vasket hytta og dro avgårde rundt kl. 13. På veien hjem kjørte vi innom Valdres Gjestegård, noe vi gjorde hver gang vi kjørte forbi der etter tur. De har nemlig stekt aure. Med den beste rømmesausen, kokte poteter og agurksalat. Nammmm! Super lunsj til hjemveien. 

Veldig koselig å være tilbake på hytta. Håper vi kan komme tilbake en annen gang. Kanskje når det har kommet litt mer snø ;-)

22. nov, 2018

Helt sant! Jeg kan sitte i timevis og finne ut av ting, og regne ut og styre veldig. Noe jeg har gjort nå. I forrige uke fikk jeg det for meg at jeg skulle finne ut av hvor langt jeg egentlig har gått siden Trond og jeg begynte på vårt lille fjelleventyr i 2012. Og det har jammen blitt noen kilometer. Faktisk trodde jeg det skulle blitt mer. Men så kom jeg på at vi har gått mye oppover også, og det blir det ikke så mange kilometer ut av. Så der har jeg en oppgave til som jeg skal gå i kast med etterhvert (ja, jeg vet jeg er håpløs!!!!)

Det jeg måtte gjøre var å bruke ut.no-kartene, for der kan jeg nemlig måle i kilometer hvor jeg har gått (se bildet). Men dette har ikke akkurat vært en "fort-gjort-i-en-fei"-oppgave. Første dagen satt jeg i tre timer, og plottet inn ruter vi har gått. Utrolig moro (ja, klin gæærn). Har kun tatt fjellturene, både på ski og på bena. Det jeg kom frem til, var at fra vår første tur sommeren 2012 til slutten av 2016 - var det jeg rakk på tre timer - hadde jeg gått 1287 kilometer. Jeg sier "jeg", fordi jeg har vært på endel egoturer uten Trond. Ok. Nesten 1300 kilometer høres jo ikke så mye ut på nesten fem år. Men igjen så er det greit å legge til at vi har gått endel oppover, og vi har gått mye med tung sekk, som gjør at vi går saktere.

Så var jeg igang med 2017. Veldig mange turer, og det endte på 673 kilometer. Med 43 2000-topper det året, skal det bli moro å finne ut av hvor mange høydemeter jeg har gått. Nerding er kult! Så har vi kommet til 2018, og dette året er jo ikke ferdig enda, så det kan bli noen kilometer til der. Men til nå har jeg 631 kilometer. Ikke så mange turer og 2000-topper som i fjor, men godt fornøyd med året. Og her har jeg faktisk begynt så smått å regne ut høydemeter. Det må bli litt cirka-mål, for det er helt umulig å finne ut nøyaktig på meteren.

OPPGAVE UTFØRT:
Fra sommeren 2012 - november 2018, 2591 kilometer!
Ønsker dere en fortsatt god torsdags kveld :-)

21. okt, 2018

Fem og et halvt år siden var Trond og jeg på vår aller første langtur med telt i Rondane. På den turen tok vi vår aller første 2000-topp, Vinjeronden. Denne helgen var planen å ta to nye topper, og det betydde at vi igjen måtte opp på Vinjeronden.

Nistepakken, nystekte grove horn med ost og skinke, er klar, og siste rest i bilen pakkes. Syklene henger bakpå, slik at vi kan sykle inn til Rondvassbu fra den store parkeringen ved Spranget. Jeg plukker opp Trond på togstasjonen i Lillestrøm rundt halv tolv, så bærer det nordover mot Otta. Rett før avkjøringen til Otta sentrum, går det en vei til høyre mot Mysusæter. Her stiger det fort med krappe svinger som snor seg oppover siden. Snart skimter vi fjellmassivet vi skal inn til. Det er virkelig en vakker inngang, dette. Fra Mysusæter svinger vi inn veien mot Spranget. Hyttene ligger som små perler langs veien. Skulle vi noen gang skaffe oss hytte, vil dette være et av førstevalgene. Fremme ved Spranget møter vi på mange biler. Mange danske biler. Da kommer jeg på at danskene har høstferie denne uken. Vi tenker at selvbetjeningshytta på Rondvassbu vil være ganske full. Det er hyggelig og et supert opplegg med DNT-hytter, men å sitte i et knøttlite oppholdsrom med 15-20 andre er vi ikke så gode på. Vi tenker ikke mer på det, setter oss på syklene og sykler innover.

Toppene vi skal opp på i morgen hilser pent på oss, og ønsker oss velkommen tilbake. Det er en deilig ettermiddag. Vindstille og varmt. Vi bruker god tid. Stopper og tar noen bilder, og sykler sakte, men sikkert mot hytta. Da vi går inn, ser vi kun et par fjellstøvler i gangen. Vi jubler litt inni oss, og da vi kommer inn sitter det en person ved bordet og leser. Jeg må innrømme at vi puster lettet ut. Vi kler av oss, og velger det samme rommet vi bodde i sist vi var der. Mannen som er der heter Peter, er dansk og bor på Eidsvoll. Veldig hyggelig. Vi skal begynne tidlig på turen i morgen, så vi er sikre på å klare hele runden uten å stresse. Derfor legger vi oss ganske tidlig. Kl. 23 våkner vi av at det kommer noen inn og igjen kl. 00.30. Litt i seneste laget, synes vi.

Etter litt av og på soving, våkner vi kl. 05.40. Da står vi liksågodt opp. Vi er i gang på turen vår ti over halv syv. Det begynte å snø litt sent i går kveld, og jeg var redd for at det skulle ødelegge turen vår i dag. Men det er så vidt det ligger et lag på bakken, kanskje 5 mm, så dette går bra. Da vi begynner å gå den bratte bakken opp fra Rondvassbu, er det bekmørkt. Himmelen er dekket med stjerner. Hodelyktene viser oss veien, og etter en halv time kan skru de av. Den hvite snøen lyser opp landskapet, og det er utrolig vakkert å gå her helt alene i skumringen. Det begynner å lysne i øst, og snart er himmelen og alle fjelltoppene helt bort til Jotunheimen farget rosa. Vi suger inn inntrykkene, og fortsetter videre til bandet mellom Vinjeronden og Storronden. Før vi kommer opp, ser vi en camper med hund, som har sovet i dalen. Vi hilser, og begynner på den bratte bakken opp til bandet. Det er utgangspunktet til begge toppene i dag.

Vi husker denne oppgangen som veldig bratt og slitsom, men kjenner nå at det ikke er så ille. Den gangen var vi helt ferske, og hadde aldri gått en sånn topp før, så det har vel mye med det å gjøre. Ca. 300 høydemeter senere står vi på Vinjeronden (2044). Moro å være oppe der igjen. Da vi var der forrige gang tenkte vi ikke et sekund på at det kunne være andre topper, bortsett fra Rondeslottet, vi kunne ta. Men siden vi følger listen til Morten og Julia Helgesen, ligger det en topp rett nord for Vinjeronden som vi skal ta i dag. Vinjeronden nord (2035). Med ny topp i boks, går vi lykkelige nedover mot bandet igjen. Været er overraskende bra, siden det var meldt mer skyer, 13 m/s og minus 7-9 grader. I stedet er det deilig sol, litt vind og kun minus 3-4. Kunne ikke vært bedre på denne årstiden. Vi setter oss i le for vinden, og koser oss med varmt drikke og litt mat før vi går siste delen ned.

Vi har grudd oss litt til å gå løs på neste bakke. Den er lang, ca. 400 høydemeter, og ganske bratt. Men som vanlig blir det ikke så ille som vi frykter. Sakte, men sikkert tar vi høydemeter for høydemeter. Null vind, og herlig temperatur. Og kropp og pust harmonerer bedre i dag enn sist vi var på tur. I dag har jeg null problemer, og det er så deilig å virkelig kunne nyte turen. Så er vi oppe på Storronden (2138). Denne toppen har vi siklet på i mange år, og endelig er vi der. Den tar oss virkelig godt imot. Helt vindstille, nyter vi den fantastiske utsikten. Alle toppene i Rondane, hele østsiden av 2000-topper i Jotunheimen, Gålåfjellet, Breheimen, Dovrefjell med blant annet Snøhetta, Sølenmassivet og Venabygdsfjellet for å nevne noe. Så vi har vært først på alle toppene i dag, og det er jo ganske kult. Vi drikker litt varmt og spiser litt Bixit sjokoladekjeks, før vi begynner på turen ned til Rondvassbu.

Nedgangen fra Storronden er lang og seig, men det går fort og greit. Og med panoramautsikt hele veien ned, blir dette en av de fineste nedgangene vi har hatt. Men vi er veldig glade for at vi ikke har gått opp denne veien. Tåken kommer og går på vei ned, noe som turen enda flottere. Vi vil ikke at turen skal være slutt, men etter å ha vært på tur i ni timer og et kvarter, er vi godt fornøyde. Rett før kl. 16 tasser vi inn på hytta. Vi har bestemt oss for å dra hjem etter turen, tildels siden vi kommer såpass tidlig ned igjen, tildels for at hytta er full og tildels fordi det er meldt snø og regn i morgen. Etter middag og en kjapp pakking, sitter vi på syklene kl. 17 på vei til bilen. Vi klarer ikke helt å forstå hvor flott dagen har vært. Smilet kan ikke bli bredere der vi sykler og snuser inn restene av den flotte dagen.

7. okt, 2018

Høstferie, og vi vil til fjells. Igjen er ikke været på vår side, men nå klarer vi ikke å sitte stille lenger. Værmeldingen melder liten storm og tåke ... Hva gjør vi?

Forrige uke sendte jeg melding til Trond på Strind Gard, om Fossebrus er ledig. Det er den ikke, men Låvebrua er. Vi bestiller. Jeg sjekker værmeldingen hver dag opptil flere ganger om dagen, og det lover bra først. Men jo nærmere vi kommer avreisen, blir det mer vind - 21-23 m/s - og tåke. Vi skal dra uansett, så turen fredag blir som planlagt, topptur til Kvitingskjølen. Disse består av tre topper, hvorav en ble erobret i februar i år på ski. Så planen er å ta de to siste. Dette er de østligste 2000-toppene i Jotunheimen.

Torsdag etter jobb kjører vi til Lom. Det er lenge siden vi har kjørt denne veien, og synes det tar år og dag. Endelig, etter noen stopp på veien, svinger vi inn på garden. Mørket har forlengst tatt oss, og vi finner ut at det er første gang vi kommer dit etter det har blitt mørkt. Så ringer vi på til Anne Jorunn og Trond, og blir møtt av førstnevnte. Det er et godt gjensyn, og hun har den gledelige nyheten om at Fossebrus allikevel er ledig. Luksus, her kommer vi! Med do, dusj og kjøkken. Dette blir bra. Vi pakker ut, og det er ikke lenge til vi legger oss. Det blir en tøff tur i morgen, regner vi med.

Første turdag, fredag: Nydelig soloppgang pryder denne morgenen. Vi spiser frokost, jeg øllebrød og gubben brødskiver, så er det bare å pakke til topptur. Vi er optimistiske der vi kjører oppover mot Soleggen og videre til hyttegrenden Sålell. Første gang vi kjører dit, så det blir spennende. Men før vi kommer så langt, støter vi på en buss som står midt i veien ... Det er is og snø i veibanen så den har ikke kommet lenger. Ved første øyekast ser det ut som vi ikke får svingt oss forbi. Vi ser febrilsk på hverandre. «Nei, dette går ikke», roper jeg, og hopper ut av bilen for å sjekke busker og kratt i grøfta. Det er ingen harde stammer å snakke om, og vi har tross alt firehjulstrekker, så jeg loser Trond ut i grøfta og forbi bussen. Gleden er stor, og vi kan fortsette. Vi har kjørt opp denne veien fire ganger før, men ikke lenger enn til Soleggen. Så det er litt rart å svinge bilen inn på veien vi har gått på ski. Det er is, så Trond tar det rolig oppover. Etter ca. fire kilometer er vi ved hyttegrenden Sålell. Snøen ligger som et tynt melisdryss her, 1160 m.o.h.

Vinden blåser friskt, men ikke noe mer enn vi har vært borte i før. Siden det er meldt tåke, setter vi inn målet på kompasset, for sikkerhets skyld. Så setter vi snuta opp mot ryggen på fjellet, mellom Krokågjelet og Kvitingsgjelet. Det er enkelt å gå i dette slake terrenget. Etter et par hundre høydemeter er det mer snø, men fortsatt greit å gå. Vinder øker, og den blåser inn fra siden. Stiv til sterk kuling. Nå begynner det å bli tyngre. På rundt 1500 høydemeter begynner jeg å slite. Dette været er egentlig det verste å gå i for min del. Jeg har problemer i høyden fra før, og dette gjør det absolutt ikke bedre. Vinden øker til liten storm, og rundt minus 2-3 grader. Det føles som jeg ikke får puste. Ingenting samarbeider, og det går fryktelig sakte. Jeg bestemmer meg for at opp skal jeg, og vi kan også gå til neste topp og gå ned nordøst for Kvitingsgjelet. Det er ikke noe særlig omvei. Men føret blir verre jo lenger opp vi kommer. Nysnøen blir dypere. Overraskende nok, er ikke vinden så ille å gå i. Det er jammen meg litt moro. Herlig å kjenne på naturkreftene. Og med tanke på at vi er så mye i fjellet, også over mange dager innimellom, er det lurt å finne ut av hvordan kroppen reagerer på slikt vær om man plutselig skulle havne i det. Jeg tenker ikke så mye på pust og kropp, og strever meg opp til toppen av Vestre Kvitingskjølen (2060). Trond er der allerede, og det er jo litt gøy å stå på min 2000-topp nr. 70.

Etter litt bilder og jubel, begynner jeg å gå mot neste topp. Vinden uler, og jeg ser fort at å gå videre er idioti. All snøen i hele Jotunheimen – bare litt overdrevet – ligger i bakken ned til bandet mellom Vestre og Store Kvitingskjølen. Så jeg snur, og vi starter nedturen der vi gikk opp. Pust og kropp pleier å bli bedre på nedoverturen, men ikke denne gangen. Jeg sliter mer enn noen gang, og vi vasser i snø til knærne. En stund har jeg bare lyst til å legge meg ned, og den tanken skremmer meg. Jeg kan jo ikke det, så det er bare å sette på autopiloten og gå videre. Det går tregt. Trond er oppgitt, og det er jeg også. Men det er ikke så mye jeg får gjort med det. Vinden tar godt tak i klær og sekk. Sakte men sikkert snubler jeg nedover. Snøen minker, og energi og pust begynner så smått å komme tilbake jo lenger ned jeg kommer. Endelig puster jeg normalt igjen. Dette er det verste jeg noen gang har vært med på. Noen av Jotunheimens enkleste topper å ta, men allikevel den tøffeste. Jeg må finne ut en gang for alle hva det er som gjør at jeg reagerer sånn i høyden.

Det har ikke vært noen mulighet for å stoppe å spise på denne turen, så vi er passe utsultet da vi kommer til bilen. Som regel klarer vi å finne en eller annen form for le for vinden, men i dag virket det som om vinden blåste overalt, uansett hvilken side vi gikk på. Så det er godt å spise litt i bilen, før vi kjører tilbake til hytta. Alt i alt blir det 13 kilometer, og 910 høydemeter på syv timer. Turen blir et samtaleemne resten av kvelden, og jeg blir enig i mitt stille sinn at noen topptur i morgen, blir det nok ikke.

Andre turdag, lørdag: I dag kjører vi inn til Spiterstulen. Tar 30-40 minutter fra Lom. Ikke så mye snø der. Vi parkerer og går en tur innom resepsjonen, og hilser på Spiterstulens eminente vert, Bodil. Fantastisk dame, som sammen med sin mann, Bjørn Andreas, som vi bare kaller for kokken, driver stedet. Vi forhåndsbestiller kaffe og kakao til vi kommer tilbake fra turen. Vi tasser innover Visdalen, med Urdadalstindane lysende mot oss. Styggehøe hilser på oss fra vest, og etter planen har vi tenkt oss opp på Søre Bukkeholstinden. Det er rundt tre timer å gå inn til foten. Men planen skrinlegges fort. Fjellene er dekket av nysnø, og vinden virvler snøen opp på toppene. Med gårsdagens tur friskt i minnet, bestemmer vi oss bare for å ta en kosetur nede i dalen. Og det angrer vi ikke et sekund på. Visdalen er en av de vakreste dalene i Jotunheimen, med 2000-topper på alle kanter. Fire timer og 13 kilometer senere sitter vi inne i sofaen på Spiterstulen og drikker kaffe (Trond), og kakao (meg) med masse deilig krem, og raspet sjokolade på toppen. Bodil er best, og vi blir sittende en god stund og prate med henne. Dette har virkelig vært en superherlig dag, med den beste avslutningen. Også har vi fått planlagt mange nye toppturer til neste år, når snøen har gått.