SISTE NYTT!

29. jan, 2020

Været var meldt greit, og vi hadde bare lyst til å komme oss bort og til fjellene. Så det ble luksus og behageligheter på Strind Gard denne gangen. Vi dro fra et snøfritt østland, og trodde vi skulle komme opp til full vinter. Der tok vi grundig feil. Da vi kjørte inn i Lom sentrum torsdag kveld, ble vi litt satt ut. Ingen snø, og rundt 5 grader. "Ja, ja, vi får gjøre det beste ut av det", sa jeg. Vi handlet litt mat som vi manglet. Etter å ha kastet alt inn på Fossebrus på Strind Gard, kjørte vi til sentrum igjen for å møte vertene på Spiterstulen, Bodil og Bjørn Andreas. Fantastiske mennesker man bare umiddelbart blir glad i. Vi tok en te og kaffe, og fikk skravlet litt, før vi måtte komme oss til hytta og få i oss noe mat. Værmeldingen for morgendagen var absolutt ikke på vår side. Full storm i høyfjellet, og kuling lavere. Hva er det med oss og vind??? Det skulle blåse fra nord-nordvest, så vi bestemte oss for en lavterskel tur opp til Tronoberget rett ved Lom sentrum, for å begrense vinden mesteparten av turen. Oppgangen er sørvendt, så da ville vi holde oss i le til toppen. 

FREDAG 24.01.20: Etter deilige frokostlapper til frokost, kjørte vi det lille stykket til starten av turen opp til Tronoberget. Til vår store glede så vi at det hadde gått andre der, så vi tenkte at da slapp vi å tråkke spor lenger opp. Stien begynner på en smal traktorvei, som går slakt oppover. Etter en stund svinger stien brått fra veien og inn i skogen. Det begynner å bli brattere. Sporene er med oss enda, der stien snor seg opp fjellsiden. Oppover og oppover. Heldigvis er det vindstille, enn så lenge. Dette er deilig. Stien blir enda brattere, og nå har sporene gitt seg. Foran oss ligger en urørt sti for oss å erobre. Snøen er ikke så dyp, så det går bra. Vi må svinge oss rundt et tre som ligger i veien, og her er det greit at vi ikke snubler. Det går bratt ned fjellsiden, så detter vi her, stopper vi ikke med det første. Det blir tyngre og tyngre å gå i snøen. Men vi tar det som trening.

Merkingen på stien var ikke like bra alle steder, så vi surret litt. Men vi brukte god tid, og kikket godt, så vi kom fort inn på riktig vei igjen. Da vi hadde rundt 100 høydemeter igjen, kom vinden sakte, men sikkert snikende innpå oss. Helt i orden. Etter to timer og et kvarter sto vi på toppen av Tronoberget, 890 m.o.h., nesten 600 høydemeter fra start. Vinden blåste kraftig, og vi storkoste oss der oppe. Det er en postkasse med en bok man kan skrive i der, så vi gjorde det. Da så vi at det ikke hadde vært noen der på 14 dager. Jeg så også min lille underskrift fra forrige gang jeg var der, i begynnelsen av november. Trond synes det var knallfint der oppe, og hadde det ikke blåst så innmari, hadde vi nok fortsatt oppover. Det får bli til en annen gang. Vi fant oss litt le bak en høyde litt lenger ned, og puttet oss inn i jærvenduken. Kakao og toddy, og litt sjokoladekjeks skulle nytes. For en utsikt det var her. Vi bestemte der og da at vi skulle ta en hengekøyetur opp hit når det ble litt varmere i været.

Vel nede, tok vi en tur innom Bakeriet i Lom. Der tok jeg en kopp te, og Trond kjøpte en skillingsbolle og en kaffe. Jeg kan dessverre ikke spise sånt, men mannen kunne skrive under på at den var GOD! Etter litt hvile på hytta dro vi tilbake til sentrum, og bestilte en pizza på Fossberg kafé, etter anbefaling fra Bodil. Den var knall. I morgen ville vi opp i fjellene, så vi tenkte at vi bare kjører mot Sognefjellet, ser hvor langt vi kommer og tar det fra der.

LØRDAG 25.01.20: Frokostlapper til frokost i dag også, så bar det avgårde mot Sognefjellet. Vi fikk kjørt helt til avkjøringen til Leirvassbu, og litt forbi mot Jotunheimen Fjellstue. Ingen snø, så vi tenkte vi kunne traske litt oppover for å få litt utsikt. Det kunne vi bare glemme. Hadde vi satt bilen i nøytral, hadde vinden antageligvis blåst den bortover veien. Nei, vi måtte gå til plan B, Raubergstulen. Den ligger på veien opp mot Juvasshytta, men er stengt vinterstid. Veien var måkt til rundt 50 meter nedenfor, så vi parkerte og tok på oss fjellskiene, for her var det herlig vinter. Vi hadde ikke noen stor plan, bare å gå oppover så langt vi orket. Det var en flott dag, og her hadde vi litt utsikt. Vi gikk i le for vinden en stund, til vi kom opp på et platå. Da holdt vi på å blåse bort. Vi fortsatte litt, men på 1400 m.o.h., 550 høydemeter fra der vi startet, måtte vi gi oss. Det var utrolig vakkert der oppe, men det blåste så mye at vi nesten ikke hørte oss selv tenke. Breibent og flotte sto vi nedover til Raubergstulen, hvor vi fant et sted i le for kakao og toddy. Det var massevis av harespor rundt der, og plutselig spratt det en stor hare rett foran oss. Jeg vet at harer ikke løper, men denne så nesten ut som at den løp, så fort som den hoppet bortover. Herlig med dyreliv i fjellet. 

Vinden blåste bare mer og mer, og da vi satt trygt og godt i hytta, føltes det nesten som at den skulle blåse bort. 16-18 m/s, med full storm i kastene. Greit og ikke ligge i telt ;-)

Alt i alt har det vært en superdeilig helg, bort fra kjas og mas. Det er alltid hyggelig å være i Lom og på Strind Gard. Selvom det ikke ble helt den turen vi hadde planlagt og tenkt oss, fikk to fine turer, og masse terapi for sjelen. Dette kan ikke byttes bort med noe. 

5. jan, 2020

Annenhver jul og nyttår deler vi på å ha barna, og i år var vi så heldige å ha barna i jula. Eldstejenta kom hjem, og med de to andre og mormor hadde vi en koselig julefeiring som seg hør og bør. Pinnekjøtt med dertil tilhørende nammenam, hjemmelagde medisterkaker og deilig dessert. Og selvfølgelig pakker. 1. juledag dro vi på en liten tur til Minjarudkollen, som er Fets høyeste topp. Vi rakk det akkurat før vi ble Lillestrøm kommune... En superfin tur, som absolutt ikke blir den siste. Har planlagt overnattingstur dit allerede. Men alt godt tar dessverre alltid en slutt, og andre juledag skulle våre herlige til sine andre respektive for å feire jul og nyttår. Så da satt vi der alene. Heldigvis hadde vi allerede planlagt hva vi skulle gjøre, nemlig fire dager til Peer Gynt-hytta i Rondane. Vi hadde fått leid Kokhuset, en av hyttene, for tre overnattinger. For et par uker siden fikk vi kjøpt pulk nr. 2 på Finn for 800 kroner, så vi gledet oss veldig til å pakke begge til tur. Deilig å slippe tunge sekker på ryggen når vi går på ski.

29. desember: Alt er ferdigpakket i bilen. Vi står tidlig opp for å gjøre ferdig de siste forberedelsene. Jeg baker horn med ost og skinke, som skal fungere som både lunsj og middag. Vi ville være inne ved Peer Gynt ganske sent, og vi visste ikke hvordan det ville se ut med tanke på snø og å grave seg inn. Så greit med enkel mat. Ellers hadde vi pakket restemat fra julen, tatt med god drikke, røre til frokostlapper og litt snacks. Klokken 8.15 var vi avgårde. Turen opp gikk så himla bra, at det er ikke så mye å si fra den. Vi var på Høvringen rundt halv ett, og klokken ett begynte vi ferden inn til Peer Gynt. Det var varmegrader, så de første fire kilometerne gikk fryktelig trått. Vi fikk kladder under skiene, som gjorde at det så ut som vi svevde der vi gikk. Med latteren hengende løst, pustet og peste vi opp den slake bakken mot Smuksjøseter, som ligger halvveis til målet. Selv med slitet var det sinnsykt deilig å være på fjellet igjen. Det var noen få turgåere vi møtte. Etter to timer tasset vi inn foran Smuksjøseter. Trond gikk innom for å høre om det var kvistet helt frem til Peer Gynt. Det begynte å bli mørkt, så det var greit å ha noe å følge. Svaret var positivt.

Sporet videre var ti ganger bedre å gå. Kladdene var forsvunnet, og vi kunne gli slakt nedover. Etter en halv time kunne vi se hyttene. Vi jublet. Men... har dere opplevd den følelsen av å se målet, for så å bruke fryktelig lang tid på å komme seg dit? Du går og går, og føler at du aldri kommer frem. Akkurat sånn var det her. Det tok rundt 20 minutter etter vi så hytta, til vi kunne kunne valse inn foran den vi (les jeg) trodde vi skulle bo i. Klokken var rett over 16, og mørket seg på. Vi fikk gravd oss inn i hytta, men da jeg kom inn ble jeg helt forvirret. Det var ingen kokeplate og gass, kun en klebersteinovn. ”Jeg fikk da beskjed om at det skulle være gass og kokeplater her...”, sa jeg høyt. Jeg fikk fyr i ovnen, og begynte å pakke ut sakene våre. Men jeg klarte ikke å slå meg til ro, og med den lille dekningen jeg hadde, sendte jeg en melding til Knut, verten på Peer Gynt. Dekningen gikk på og av, så det tok litt tid før jeg svar om å ringe. Da hadde jeg funnet ut at vi hadde gravd oss inn i feil hytte. Jeg gliste litt av meg selv, og da jeg fikk ringt, fikk vi forklart at det var en trehytte vi skulle inn i. Den lå rett ved siden av den vi var i, og der trengte vi ikke å grave noe særlig. Dette ble bedre. Der var det både kokeplater, gass og Jøtul-ovn. Nå kunne vi puste lettet ut. Klokken ble så mye som ni før vi kunne synke ned i sofaen og slappe av med horna vi hadde med til mat. Greit å slippe å lage noe mat nå. Gassen var nesten tom, så vi hadde fått beskjed om at vi kunne ta gassen som var i Stallen. Ved måtte vi også ha mer av, og det trodde jeg lå i huset med utedoen. Men disse prosjektene måtte bli til i morgen.

30. desember: Vi våknet til en nydelig soloppgang. Endel vind, men flott vær. I følge værmeldingen skulle det bli kraftig vind på nyttårsaften, så vi måtte få gass og ved i hus i tilfelle vi ble værfaste. Utedoen var gjengrodd med snø, og det tok mannen en time å grave frem døren. Det var godt jeg var i gang med å lage frokostlapper på takka jeg hadde tatt med. Og det skal jeg love dere at smakte godt.

| Har dere lyst å lage det, så er det bare å sjekke ut oppskriften på Mattips |

Tilbake til arbeid. Vel inne på doen, måtte vi fjerne endel snø der inne også. Det så egentlig ganske artig ut. Første oppgave, SJEKK! Nå var det å hente gassflaske. Overalt hvor vi gikk her, måtte vi ha på ski, så vi tasset opp til Stallen, som ligger som en liten perle helt øverst på hytteområdet. Der bodde en venninne og jeg i høst, og den er kjempekoselig, men veldig liten. Med alt utstyret vi hadde med nå, hadde vi ikke fått noe særlig plass. Her hadde vi full dekning, så vi fikk oppdatert litt, og sendt meldinger til våre nærmeste at det sto bra til med oss. Vi måtte grave litt for å komme inn. Så tok vi med oss gassen, og tasset ned til hytta vår med den. Andre oppgave, SJEKK! Så var det ved. Vi trodde det var et vedlager inne på utedoen, men det var det ikke. Så i en melding fra Knut fikk jeg beskjed om at vi kunne ta oss inn på de hyttene vi hadde nøkkel til og hente ved derfra. Det gjorde vi, og snart hadde vi mer enn nok ved til å klare oss. Tredje oppgave, SJEKK! Vi tok med litt ekstra, i tilfelle vi ble værfaste. Oppe på Stallen sjekket vi også værmeldingen, og det viste seg at den dagen vi hadde tenkt oss hjem, skulle det blåse sterk kuling, 20 m/s. Vi snakket frem og tilbake om vi skulle reise hjem igjen nyttårsaften, men ble enige om at om det skulle bli for ille onsdag, så kunne vi være her en dag lenger.

På morningen denne dagen dukket det opp tre tyskere som var på skitur fra Høvringen. De hadde startet veldig tidlig, for de sto utenfor hytta vår da klokken var 9.30. Da var de ved full mot, og gikk videre retning Rondvassbu. Rundt to bestemte vi oss for å rydde benkene ved hovedhytta for snø, så vi kunne sitte der og nyte de siste strålene med sol. Med varm drikke i koppene, og jervenduken på benken, koste vi oss skikkelig i le for vinden i dagens siste lys. Det er dette det handlet om. Stillheten, utsikten som gir mat til øynene og bare det å nyte livet. Ingenting slår den følelsen. Det eneste vi manglet var barna våre, så hadde alt vært perfekt. Solen gikk ned bak fjellene, og da begynte det også å blåse veldig. Vi pakket sammen, og tuslet ned til hytta. Etter bare en halv times tid, hørte vi noen utenfor. Det var tyskerne. De hadde vært på en altfor lang tur, og det hadde vært mye vind oppe i høyden. Slitne og kalde som de var, ba vi de inn i hytta for å varme seg. Det satte de stor pris på. Gutten som var med, kunne ikke være mer enn rundt 12, 13 år. De kunne ikke være lenge for de måtte tilbake til Høvringen, men de fikk litt Bixit sjokolade, og da ble guttungen litt blidere. Klokken var allerede blitt rundt 15, og solen hadde begynt å gå ned. Vi anbefalte dem å stikke innom Smuksjøseter på veien tilbake, og det skulle de. Så var det bare å si hadet, god tur og lykke til.

Tiden var inne for middag. I dag skulle vi ha hjemmelagde medisterkaker, vossakorv, grønnsaker, rødkål, poteter og saus. Et skikkelig herremåltid. Mmmmmmmm, det smakte godt. Det som er litt kjedelig på denne tiden av året, er at dagene er så korte. Og her oppe kan jeg love dere at det ble bekk mørkt. Så kveldene gikk til Yatzy, lesing og strikking. Og bare å se ut i luften. Vi hadde kjøpt en liten DAB radio som vi skulle ha med oss, og den fungerte helt nydelig. Da fikk vi med oss nyheter, og kunne høre litt musikk. Velbrukte 300 kroner.

| Når det gjelder utstyret vårt, synes vi det er viktig å ikke bruke altfor mye unødvendig penger på det. Som pulkene våre. De koster rundt 5-6000 kroner pr. stk. i butikken, og det synes vi er hårreisende. Men Finn er gull til det. 2300 kroner har vi betalt for begge pulkene tilsammen, og det ser ikke ut som de er brukt engang. Vinterbuksene vi har er arbeidsbukser som mannen har fått på jobben. De er vanntette, og tåler ekstrem kulde. De er ikke fancy, men det bryr vi oss ingenting om. Herlig når man kan bruke det man har. Jakka mi fikk jeg til halv pris for seks-syv år siden, og mannens er ”haugammal”. Alt fungerer helt supert. |

31. desember: Vi våknet igjen til en fantastisk soloppgang. Denne dagen skulle vi ikke jobbe noe, vi kunne bare nyte den. Så vi brukte god tid på frokosten, lapper i dag og. Etterpå tuslet vi på ski opp til Stallen for å sjekke siste værmelding, og til vår store glede var været neste dag blitt bedre. Vinden hadde minket, så vi var overlykkelige for at vi hadde bestemt oss for å bli. Vi oppdaterte våre kjære, og Facebook at vi hadde det bra, så gikk vi oss en tur opp i høyden retning Rondvassbu. Det blåste kraftig i dag, men vi hadde godt med tøy på oss, så det var ingen problem. Herlig å være ute, og kjenne på det. Vi gikk en lang runde, og på vei tilbake til hytta igjen, så vi et par som hadde søkt le på benkene vi hadde gravd frem. Jeg tenkte at det hadde vært koselig å sagt hei, og skravlet litt, men det var jeg visst alene om... Rett før vi kom frem, spratt de opp og skynte seg å ta på skiene for å gå. Fikk så vidt et lite nikk før de gikk et par meter ned i løypa, og stoppet. Der ordnet de resten av klærne og staver, og så gikk de avgårde i retning Høvringen. Trond og jeg så på hverandre og ristet litt oppgitt på hodet. De var ikke veldig snakksalige kan vi si.

Solen var igjen på vei ned, og årets siste solnedgang viste seg fra sin beste side. For noen farger. Ganske artig at vi skulle avslutte et tiår og begynne et nytt her oppe langt fra folk og fe. Rosa, blått, gult og oransje blandet seg i en perfekt symfoni. Perlemorskyer dukket opp, og månen lyste gjennom alt. Eventyrlig opplevelse. Årets siste middag skulle lages, og det var pinnekjøtt, rotmos og poteter. Diggedigg! Til dessert ble det cider og sjokolade. Siden det var nyttårsaften, måtte vi holde ut til klokken tolv. Så vi gikk en liten tur i mørket opp til Stallen for å oppdatere oss litt på været, og for å slå ihjel litt tid. Det ble tid til et dobesøk også, før vi tasset tilbake til Yatzy, strikking og lesing. Kvart på tolv kledde vi igjen på oss, spratt champisflasken, tok med stjerneskudd og gikk opp til hovedhytta. Her hadde vi fri sikt ned til Mysusæter, hvor vi kunne se litt av fyrverkeriet. Det var ganske kult. Stjerneskuddet ble tent, etter mye om og men, og vi kunne blåse oss rett inn i det nye tiåret. GODT NYTT ÅR! Vi så blinkende lys bak fjellene fra Høvringen, og rett over oss var det en stripe med stjernehimmel. Så vidunderlig. Vi la oss rundt ett, men fikk omtrent ikke noe søvn denne natten. Vinden ulte, og rev og slet i hytta.

1. januar 2020: Hjemreisedagen. Natten hadde vært tung og søvnløs. Det ble ingen spektakulær soloppgang denne dagen. Jeg hadde akkurat fått på meg stillongs og ullgenser, da jeg kjente det. Akutt dritatrang! Kan jeg si det her??? Vel, nå er det gjort ;-) Å komme seg opp til doen, kunne jeg bare glemme. Jeg røsket med meg papir, og løp ut i den ulende vinden. Dette er det verste med å bo sånn uten tilgang til do. Det blåste fra alle kanter. Jeg gravde fort et hull, og fikk plassert rompa nedi. Var nok et vakkert syn der jeg satt... Nok om det. Lapper ble stekt til frokost, også var det bare å pakke og rydde oss ut. Nøklene la vi tilbake i skapet sitt, og halv tolv var vi avgårde i vinden. Slalåmbrillene var gull, og vi tasset rolig mot Smuksjøseter. Der tok vi oss en liten pause fra vinden, og kjøpte kakao og kvikklunsj. Trond traff på en gammel skolekamerat, som vi ble sittende og skravle med en god stund. Kameraten hadde akkurat begynt å jobbe på Smuksjøseter, så da har vi noen vi kjenner der også. Godt å bekjente litt her og der. Siste stykke gikk mye bedre enn da vi gikk oppover for noen dager siden. Vi slapp kladder, og kunne skli lett i løypa nedover mot Høvringen. Fjellet takket for seg med en nydelig solnedgang med perlemorskyer som toppet herligheten. Takk for oss for denne gangen. Blir nok ikke lenge til vi dukker opp her igjen.

PS. Bilder ligger i fotoalbumet.

13. nov, 2019

En forespørsel til Trond på Strind Gard, og jeg hadde ordnet meg overnatting noen dager. Lom, mandag til torsdag, alene. Slike spontanturer er de beste.

Mandag 4.11: Jeg kjørte inn i Lom i en nydelig solnedgang, og melisstrødde fjelltopper overalt. For en følelse å være tilbake. Vakre Lom. Litt handling på butikken, så kunne jeg svinge inn på Strind Gard. Fossebrus sto klar til meg. Aldri vært der alene før, så det ville nok bli litt rart. Jeg bar inn alt, og gjorde klart for restemiddag. Lørdagspizza på en mandag, blir alltid riktig! Så pakket jeg sekken for morgendagen, og la planer for randonee-treningstur. Krossbu var ut, skjønte jeg, p.g.a. for lite snø. Så det måtte bli Fannaråken eller Steindalsnosi. Sistnevnte prøvde min kjære mann og jeg på fjellski i begynnelsen av mai, men måtte snu 300 høydemeter fra toppen grunnet tett tåke, kraftig vind og snøvær. Planen var i alle fall lagt, så fikk jeg se når jeg kom opp til Sognefjellet. Resten av kvelden gikk til strikking, mitt andre forsøk på en lue. Natta.

Tirsdag 5.11: Halv seks sto jeg opp, spiste frokost og var avgårde kvart på syv. Alene på veien mot Sognefjellet. Møtte ikke en eneste bil hele veien opp til høyeste punkt. Solen hadde så vidt begynt å lyse opp bak fjellene. Jeg kunne se med en gang at det var veldig lite snø i fjellene for en uerfaren rando-kjører som meg. Så jeg bestemte meg der og da for å droppe skikjøringen og bare nyte fjellet. Ikke en sky på himmelen, rundt 8 minus, null vind. Jeg kjørte til parkeringen ved Galgeberget, og begynte å vasse i snøen vest for Steindalsnosi. Det er alltid så moro å komme seg opp på en topp og få utsikt, men jeg måtte snu etter rundt 30 min. Snøen var flere steder for dyp, og jeg måtte ha forsert en elv. Så jeg kjørte nedover mot Turtagrø, fortsatte oppover Tindevegen og parkerte ved veien inn mot Ringsdalen. Kun rundt fem centimeter snø her, så det var enkelt å gå. Jeg endte opp ved en superfin teltplass på høyre side av Ringselvi. Fant ingen videre sti, så jeg gikk tilbake og over elven ved en demning. Men jeg fant ikke stien på den siden heller, så jeg sklei tilbake over elven, og gikk opp på en liten høyde for å spise lunsj. Solen ble borte, så lunsjen ble ikke lang. Kaaaaaaaaldt. Jeg pakket sammen og gikk ned til bilen igjen. Kjørte til utkikkspunktet rett på oversiden av Oscarhaugshytta, og gravde meg opp på en liten topp der. Det var deilig å stå der i solen og nyte alle toppene i Hurrungane.

Siste lille tur i fjellet gikk til en topp øst for Prestesteinshøgdi. Der møtte jeg på en meget hyggelig kar ved navn Kjell. Etter hva jeg skjønte, jobbet han som fjellfører. Moro å snakke med fjellkjentfolk. Halvannen time kuppet jeg hans ettermiddagstopptur. Det var så sinnsykt godt og varmt å sitte der med utsikt over hele Sognefjellet. For en dag det hadde vært. Vel nede ved bilen, fant jeg ut at siden jeg hadde fått med meg soloppgangen, måtte jeg oppleve solnedgangen også. Så jeg kjørte til høyeste punkt på veien, og ventet. Gradene hadde falt fra minus 3 til minus 9 på kort tid. Kjente det godt på nesa. Men den som ventet på noe vakkert, ventet ikke forgjeves. Nydelig var det. Oransje, rosa og blått perfekt samstemt. 10 timer på tur ble en vellykket dag.

Da jeg satt i stolen i stua på Fossebrus den kvelden, banket Anne Jorunn på døra. Hun og Trond inviterte meg på middag dagen etter, fårikål. Og det fra egenslaktet lam bare to helger siden. Så utrolig koselig, så det var ikke vanskelig å takke ja. Tenk så heldig jeg er.

Onsdag 6.11: Halv syv sto jeg opp, og turen i dag skulle gå til Lomseggje. Sist min kjære og jeg prøvde oss på den, julaften 2018, måtte vi gi opp for snø, is og vind. Denne gangen håpet jeg at det skulle gå bedre. Jeg kjørte til sentrum, svingte til venstre i rundkjøringen mot Stryn og kjørte inn til venstre forbi Norsk Fjellsenter. I enden av veien svingte jeg til venstre, og parkerte ca. 200 m lenger bort. Her står skilt til Smith-hytta og Lomseggen. Skulle ønske de hadde brukt de lokale navnene på disse. Uansett. Rundt halv ni var jeg på vei. Stavene var med i dag, for jeg husker hvor bratt det var sist. Jeg ble litt forundret da stien tok meg langs fjellsiden i stedet for rett opp, som den gjorde sist. Da skjønte jeg at det var to stier til toppen. Og kanskje denne var en smule bedre å komme opp på denne årstiden? 4,6 kilometer til toppen via Smithbue. Stien var snill den første kilometeren, så begynte stigningen… Bratt, ja. Veldig glad for at jeg hadde tatt med stavene mine. Jeg tok høydemeter sakte, men sikkert, og etter to og en halv time var jeg ved Smithbue, 1150 m.o.h. Hytta var en liten steinhytte, som faktisk var åpen for alle og enhver. Det var to benker langs veggene der inne, et lite bord og en stol og ovn som man kunne fyre i om det skulle være litt kaldt. Ved må nok medbringes. Utrolig koselig sted, med en fantastisk utsikt. Jeg tok litt drikke og en smoothie, før jeg gikk de siste 1,3 kilometerne til toppen. På veien gikk jeg forbi skiltet til Storivilen, som er en topp på 2068 m.o.h. Den blir også kalt for Store Lomseggje, og er en topp som vi selvsagt skal få inn på lista vår.

Lomseggen 1289 m.o.h., sto det på skiltet da jeg kom opp. Endelig. 950 høydemeter fra parkeringen. Herlig følelse å stå der oppe. Med utsikt til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Jeg ble ikke lenge der opp, for det var superkaldt. Frøys meg nesten bort bare ved å stå stille i noen minutter. Så bilder og video ble tatt, så gikk jeg ned til hytta igjen. Der dro jeg frem Jærvenduken, puttet meg selv inn i den og satt meg ned ved inngangen. Fikk litt ly fra den lille vinden som var. Så var det lunsj og te. Så herlig å sitte der og ha fjellet helt for meg selv. Det ble litt for kaldt etter hvert, så jeg pakket sammen og begynte på nedoverturen. Og igjen, glad jeg hadde med stavene mine. Jeg småsklei og datt litt nedover. Holdt tunga rett i munnen da jeg gikk på stien langs fjellet, for den var smal, og det gikk rett ned. Greit å ikke snuble der. Det er når man går ned igjen fra fjellet at man egentlig ser hvor bratt det har vært. Og det er da man tar seg selv i å si: «Har jeg virkelig gått opp her?» Seks timer brukte jeg alt i alt på turen min i dag, og det er absolutt ikke siste gang jeg går den turen. Må ta med gubben, og jeg må se herligheten på sommeren også.

Jeg fikk dusjet og slappet litt av før jeg gikk på middag til Anne Jorunn og Trond. Så koselig var det. Vi skravlet masse, og de vet så mye de to. Det er så moro å høre på. Og maten! NAM! Jeg tror jeg forsynte meg tre ganger av fårikålen. Den er den beste jeg noen gang har spist. Til dessert fikk jeg servert selvplukket blåbær, og jordbær og solbær fra hagen, med fløte og melk. Som jeg spiste. Var en super sistekveld på gården. Jeg fikk låne med meg noen fjellbøker tilbake på Fossebrus, som jeg kunne nyte før jeg gikk og la meg. Enda en perfekt dag.

Torsdag 7.11: Sto ikke opp før halv åtte i dag. Tenkte jeg skulle ta en liten tur før jeg satte snuta hjemover. Jeg kjørte ned til sentrum, gjennom rundkjøringen og til venstre mot brua. Målet mitt i dag var Tronoberget (890 m.o.h.), og det er to muligheter å komme seg opp dit. En kort, men meget bratt tur rett etter brua (500 høydemeter på 1,5 km), eller en litt lenger tur, 500 høydemeter fordelt på 3,2 kilometer fra Grjotheim. Jeg ville ha mest mulig tur, så jeg valgte den siste. Som på stien mot Lomseggje, begynte denne også veldig snilt. En gammel traktorvei som snodde seg oppover fjellsiden. Da den gikk over i en skogsti, begynte stigningen. Ikke så bratt som turen dagen før, men bratt nok. Herlig å kjenne blodpumpa dunke hardt. Etter en og en halv time, sto jeg på Tronoberget. Utsikten herfra var ikke noe særlig, siden toppen lå litt gjemt bak en del trær. Så jeg gikk litt tilbake, og ut på et platå, og fikk en fantastisk utsikt til hele dalen, Lomseggje og Lom. Så herlig. "Her kan jeg godt sove i hengekøye en natt",tenkte jeg. To og en halv time på hele turen, og en herlig start på morgenen. Da jeg kjørte tilbake til Fossebrus for å pakke og vaske meg ut, begynte det å snø. Snakk om flaks. Fjellet jeg hadde vært på var nesten borte i tåke og skyer. Greit at jeg var tidlig ute.

Å ta noen dager sånn midt i uka, om man har muligheten, gir så utrolig mye. Du fyller på med minner og energi. Og jeg kan absolutt anbefale det.

Til neste gang!

12. okt, 2019

Torsdag 3. oktober klarte jeg å overtale min kjære til å være med på årets siste fottur. Det var meldt helt sinnsykt flott vær, skyfritt og null vind. Så da kan man ikke bli hjemme for å fikse taket før vinteren 😉 Jeg mailet til Sota Sæter i Breheimen for å høre om vi hadde et dobbeltrom vi kunne bo på, noe de hadde, før jeg sendte melding til mannen min. Måtte jo forsikre meg om at han ville si ja 😉 Breheimen er en heim vi aldri har vært i før, og fra Sota Sæter kan man nemlig se Breheimens stolthet, Tverrådalskyrkja (2089 moh), som jeg tenkte vi kunne prøve oss på. Bilen vi skulle kjøre hadde fortsatt sommerdekk, så jeg fikk fikset skifte på den denne torsdagen også. Alt i siste liten. Men fy søren som jeg gledet meg. Endelig skulle vi på tur sammen igjen.

Fredag 4. oktober: Tidlig opp for å bake horn med ost og skinke til turen, og pakke alt i bilen. Så var det bare å plukke opp Trond i Lillestrøm, så bar det nordover. Fem og en halv time ca. brukte vi. Og det var rart å kjøre gjennom Lom denne gangen. Sota Sæter ligger 27 km fra hovedveien ved Dønnfoss camping. Det var asfaltert helt frem til bommen, og veien videre var kompakt og fin å kjøre på. Mørket seg på, og det var bekmørkt da vi ankom DNT-hytta. Sota Sæter er en gammel seter med flere stabbur som er gjort om til en hytte for Den Norske Turistforening. Utrolig koselig sted, med superhyggelige verter. Kan absolutt anbefales. Det finnes ikke dekning der, så vi fikk ikke sagt ifra at vi hadde kommet frem til våre nærmeste. Men det er de vant med, og er fullstendig klar over at sånt kan skje. Vi fikk et rom i Sjåk-hytta, i andre etasje med dusj, wc og tørkerom i første. Helt perfekt! Nå var det bare å vente til neste dag og tur.

Lørdag 5. oktober (1520 høydemeter, ca. 19 km): Kvart over seks ringte klokka, og rundt halv åtte var vi avgårde. Sola hadde så vidt begynt å farge toppene. Det var friskt og minus åtte grader. Stien snodde seg behagelig oppover i skogen. Så herlig å være på tur igjen. Vi kom til et veiskille, hvor vi fulgte stien til høyre. Snart var vi over tregrensa. Plutselig fikk vi rundt femti meter med dekning, og kunne sende en «Vi er på tur, og har det bra»-melding hjem. Så datt dekningen ut igjen. Vi møtte på snø ganske tidlig, og det ble bare mer og mer jo høyere vi kom. Da vi kom opp i Steindalen, riktig navn til dalen forresten, traff vi på mye … ja, nettopp … STEIN! Og med snøen som lå som et teppe over, var det ganske vanskelig å gå. Ikke lett å se hvor du satte benet, og til tider raste vi gjennom store hull som lå under snøen. Men det gikk ganske greit. Endelig var vi på begynnelsen av Fortundalsbreen, som vi hadde forhørt oss om på hytta kvelden før. Da fikk vi beskjed om at så lenge vi fulgte sporene til guiden som hadde gått der, var det ikke noe problem å gå på den. Greit å vite! Vi fulgte sporene over breen, og kom frem til foten på selve toppen. Fire timer hadde vi brukt, noe som var normaltiden til toppen. Men vi hadde hele dagen, så vi tenkte ikke så mye over det. Vi tok oss en god lunsj her, før vi begynte på de siste 500 høydemeterne.

Første delen var det en del løs stein og snø vi måtte passe oss for. Så kom vi opp på et slakere parti, før det begynte å bli brattere. Det gikk absolutt ikke fort. Flere steder var snøen hard, så det var vanskelig å få tak med støvlene. Så gikk vi og vasset i snø til rett under knærne. Vi ble ganske utslitte, og det var ikke enkelt, men været var med oss, så da gjorde det liksom ikke noe. Solen skinte fra skyfri himmel, og vinden gadd ikke å komme innom for et lite pust engang. Helt unikt. Siste utfordring før toppen var en bratt bakke av snø. Om sommeren er det lett klyving her. Håpet var at vi kanskje kunne bruke steinene en del oppover, men mesteparten lå godt gjemt under snøen. Da tok vi frem isøksen, festet den godt rundt håndleddet, og begynte sakte, men sikkert å gå oppover. Vi hadde fortsatt rundt 150 høydemeter igjen. Vi holdt oppe på bladet med begge hendene, og satte skaftet og piggen godt ned i snøen før vi fant feste for bena. Veldig effektivt, men fryktelig tungt. Vi ble helt utmattet begge to. Jeg har hatt en tendens til å snakke meg ned når det er ting som blir litt vanskelig. På den guida turen i sommer med Christian Nesset, nevnte han dette, at jeg måtte bli flinkere til å snakke meg opp i stedet for ned på turer. Det har jeg tenkt masse på, og denne gangen gikk jeg hele tiden og tenkte «Dette klarer du! Dette klarer du!». Og jeg prøvde hele veien opp å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg sklei, men hva jeg skulle gjøre. Det gjorde at jeg følte kontroll. Tiden fløy fra oss, og da vi endelig nådde toppen hadde vi brukt tre timer fra breen. Det var ikke mye krefter igjen i noen av oss, og dette har vært den tyngste toppturen til nå til en singeltopp. Men for en utsikt fra Tverrådalsdkyrkja. Klart vær på alle kanter. Hurrungane, Smørstabbtindane, Bukkeholstindane og Galdhøpiggen. Jostedalsbreen med Lodalskåpa. Ja, det var nesten ikke en ting vi ikke så. Planen vår om å sitte på toppen lenge og kose oss, måtte vi skrinlegge, siden vi kom så sent opp. Vi måtte komme oss ned til stien i skogen før det ble mørkt, eller så ville det blitt vanskelig å gå.

Vi tok masse bilder, og jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til nedturen og ned den bratte snøbakken. Men det skulle vise seg å ikke være noe problem. Vi snudde rompa til, og sklei på bena nedover med sikkerhet i isøksa. Sånn kontroll som jeg hadde på både opp og nedturen, har jeg aldri følt før, og det var en ny og herlig erfaring. En time brukte vi ned til breen. Der tok vi en velfortjent lunsj nr. to. Så begynte vi på tilbaketuren. Det er alltid når vi går tilbake fra turer at vi merker hvor langt det egentlig er. Vi gikk og gikk og gikk. Solen gikk lenger og lenger ned. På veien opp fant vi en flott teltplass som vi skal benytte til sommeren, og da vi kom dit nå, visste vi at da var det ikke så langt igjen. Litt over en time brukte vi derfra og ned, og rett over tre timer fra breen. Mørket tok oss rett før vi gikk fra stien og ut på veien til setra. 12 timer på tur. Kroppen var sliten, men vi var lykkelige for å ha fått oppleve denne toppen. Vi skal tilbake å ta de to andre toppene som ligger rett ved, og igjen Tverrådalskyrja til sommeren. Ble ikke helt ferdig der 😉

Vi kom på at vi ikke hadde sett Sota Sæter ordentlig i lys, for da vi kom var det mørkt, da vi gikk på tur var det mørkt, da vi kom tilbake fra tur var det mørkt. Så på søndagen før vi dro, kunne vi se hvor flott denne DNT-hytta var. Vi tok masse bilder, i minus 8,5 grader, og fikk sagt ordentlig ha det til stedet. Vi kommer igjen.

19. sep, 2019

Forrige gang vi var på tur i Rondane, gikk Eva og jeg nesten konstant i tåke. Denne gangen fikk vi alle årstider i løpet av en dag. Sol, vind, hagl, regn. Vandring i et eventyrlandskap man ikke skulle tro fantes. Det skulle vise seg å bli en tur vi bare kunne drømt om.

Fredag 12.09: Vi hadde booket rom på Rondane Fjellstue fra fredag til lørdag. Bekreftelsen var i boks, så da vi kom dit og fikk høre at hele stedet var stengt denne helgen, ble vi ganske satt ut. Det skulle være et bryllup eller noe, så det var ikke noen ansatte der engang. Vi ble henvist til Rondane Høyfjellshotell, som er de samme eierne. Da vi kom inn der, fikk vi rom til samme pris som vi skulle ha på fjellstua, og i tillegg fikk med frokost. En god «deal», og vi fikk et sted å være. Vi bestemte oss for å ta en liten kveldstur og sjekke ut hvor vi skulle gå neste dag. Vi fulgte skilt mot Veslulfossen. Vi kom frem til en bru, hvor det var skiltet mot Peer Gynt. Dette var stien vi skulle gå i morgen. Så i stedet for å gå over, fortsatte vi veien oppover. Vi gikk langs elva Ula, et elvestryk jeg ikke har sett maken til. Veien gikk over til en sti, som snodde seg som en orm rett ved siden av elva. Det var som å gå i et eventyr. Vannet fosset nedover. Vi var nå på stien som gikk til Spranget.

Det begynte å bli mørkere, men vi klarte ikke å snu helt enda. Vi kom til enda et skilt, som viste at det var 0,6 kilometer til Brudesløret, eller Storulfossen som den heter. Dit ville vi. Elva drønnet langt der nede. Landskapet hadde forandret seg til en dyp kløft. Veggene var som skåret med kniv. Vi måtte helt ut på kanten for å se elva. Brudesløret nærmet seg. Bulderet var ikke til å ta feil av. Og der, rett framfor oss, fosset den nedover fjellsiden, akkurat som et brudeslør. Så vakkert. Vi tok bilder, og begynte turen tilbake til hotellet. Den halvtimen vi hadde tenkt å gå, hadde blitt til over en time, og det var bare en vei. Vi gikk på så vi kom frem til veien før mørket falt. Så var det bare å følge den helt ned. To og en halv time etter vi hadde startet, veltet vi inn på rommet. For en fantastisk start på helgen vår. Dette måtte bare bli bra.

Lørdag 13.09: Rundt halv ni gikk vi ned til frokost. Det lå en eim av omelettdunst over lokalet. Grunnet min kraftige egg-allergi, spurte jeg – som jeg alltid gjør – om det var egg i brødene. Det visste de ikke, så de skulle spørre kokken. Ingen der visste det heller, så det endte med at jeg spiste havregryn med melk. Dunsten av egg begynte også å snike seg inn i kroppen, med kløende øyne og tung pust. Dette er den største grunnen til at jeg ikke er så glad i å bo på hotell og DNT-hytter. Uansett. Vi gjorde oss ferdige, og var avgårde kvart over ti. Solen skinte der vi bevegde oss oppover mot brua. Gradene var nok ikke mer enn rundt 3-4, men det var deilig. Igjen gikk vi langs Ula, bare motsatt side fra i går. Målet i dag var Peer Gynt-hytta, med en avstikker på et par kilometer til Veslulfossen. Vi hadde god tid. Noen ungdommer gikk forbi oss. Det virket som om de hadde det litt mer travelt enn vi hadde. «Håper det blir plass til oss på Peer Gynt», sa vi for hver gang det kom noen forbi oss. Så kom vi til skiltet mot Veslulfossen. En kilometer en vei. Stien gikk slakt nedover og inn i en lav bjørkeskog. Snart kunne vi høre fossen, og for et vakkert syn den var. Vi klarte ikke å se bunnen, men den falt nedover fjellsiden i store mengder. Denne avstikkeren kan virkelig anbefales.

Tilbake på stien, og igjen på vei mot Peer Gynt. Været var fortsatt bra, og vinden glimtet med sitt fravær. Inn i en ny, lav bjørkeskog. Så kom vi opp i det åpne landskapet igjen. Hele rekken av de majestetiske fjellene i Rondane nikket til oss. Og fargene. Høsten hadde virkelig tatt tak i fjellheimen. Rødt, gult, oransje og grønt. Vi satte oss på en stein, og spiste lunsj. I vest dukket Besshøe og Nautgardstinden i Jotunheimen opp. Videre på stien begynte vi å møte på folk som var på vei tilbake fra Peer Gynt. «Jo flere vi møter, jo færre skal overnatte», sa vi med et lurt smil. 21 gikk forbi oss, og enda flere var fortsatt på hytta så vi. Tre minutter før vi kom frem, begynte det så smått og hagle. Vi var fortsatt bekymret om vi ville få plass, og forberedte oss på å måtte gå ned igjen. «Vi kan godt sover der, vi», sa jeg litt på spøk, og pekte på en liten steinhytte i fjellet. Vi gikk inn der det sto kafé, og enda flere folk var der inne. Ved resepsjonen/kiosken/disken sto det en ung jente. «Hei, vi lurte på om det var plass for oss å sove her til i morgen?», spurte jeg. «Et øyeblikk så skal jeg høre med sjefen», sa hun med et smil. Hun kom tilbake med en nøkkel, og sa at de stengte i dag kl. 17, men at vi skulle få sove her allikevel. «Bare gå ut og snakk med pappa», sa hun. Eva og jeg så på hverandre, og smilte bredt. Det stemte at de skulle stenge, men vi kunne sove der, og legge nøkkelen i en boks med kodelås når vi gikk neste dag. For en service. Og tror du ikke vi skulle sove i den lille steinhytta jeg hadde spøkt om at vi kunne bruke. Helt fantastisk.

Vi jobbet veldig med å få fyr på ovnen. Veden var rå, og det var ingen tennbriketter eller papir for å hjelpe litt til. Så jeg spikket små fliser som vi kunne bruke. Men det ville ikke ta ordentlig fyr. Vi heiv på noe gammel stearin, og etter rundt tre kvarter vant vi! Ilden var i gang, og varmen begynte å bre seg i den lille koia, og oss. Vi tok en kopp te, litt sjokolade og fikk varmen i oss, før vi bestemte oss for å ta en tur rundt i området. Det hadde begynt å regne en time før, så det var bare å kle på seg. Vi gikk over brua til den andre siden, og gikk langs elven innover i dalen. Igjen ble vi gående i et eventyr. Hvordan snø, is og vann hadde jobbet i tusenvis av år på disse steinene, var helt ubegripelig vakkert. Vi vadet over elven et stykke oppe, og gikk tilbake mot hytta. I morgen før vi gikk tilbake til bilen, skulle det bli bra vær, så vi ble enige om å ta en liten bildetur da. Vi kom forbi en gammel steinhytte, som lå litt fra de andre. Uløybue, het den, og er fortsatt i bruk. Asbjørnsen fikk første gang fortalt om Peer Gynt fra denne bua, som senere inspirerte Ibsen til å skrive dramaet Peer Gynt. Utrolig kult.

Da vi kom på tunet ved kafeen, var det helt tyst. Vår lille tur, hadde blitt til en tur i over en time, og på den tiden hadde alle som var der, dratt. Vi var helt alene. Så vi gikk til vårt lille krypinn, Stallen som den blir kalt, og begynte på middag. Jeg stekte meg toast, og Eva lagde en Real. Resten av kvelden gikk til kortspill, og å slappe av i sengene. Vi var så redde for at vi skulle fryse i løpet av natten, at vi matet ovnen rett før vi la oss. Det skulle vi IKKE ha gjort… Varmen slo oss helt ut, og vi fikk ikke sove på grunn av det. Vinduet var helt åpent, og vi hadde hatt døra oppe også. Vi var ikke vant med å sove i en hytte hvor soverommet var i samme rom som ovnen. En ganske søvnløs natt, men en erfaring rikere.

Søndag 14.09: Kvart over syv måtte jeg på det lille rommet. Ute var det kjølig, men vindstille og flott vær. Jeg fyrte opp ovnen igjen. Vi spiste frokost, kledde på oss og gikk ut på vår bildetur. Og for noen bilder vi fikk. Snøen hadde lagt seg som et tynt teppe på fjelltoppene, og lagde en fin kontrast til høstfargene. Rett og slett magisk! Kvart på elleve gikk vi fra hytta. I løpet av morgenen hadde vinden tatt seg opp. Det blåste masse, og den var kjølig. Vi møtte på noen friskuser som skulle til Peer Gynt, og vi så noen som også bare snudde da de merket vinden. Mørke skyer fulgte oss hele veien. Skyene la seg rundt fjelltoppene. Ikke noen god dag å gå på topptur i. Det gikk raskt nedover. I stedet for å gå rett ned til bilen, gikk vi en liten omvei rundt Spranget. Da fikk vi sett Brudesløret i skikkelig dagslys, og vi fikk også sett det berømte Spranget. Frem til 1981 kunne man hoppe fra den ene siden av elva til den andre. I 1981 skulle en mann ved navn Ivar Bekkemellem prøve seg på hoppet. Landingen ble ikke helt som forventet, da steinen han landet på løsnet etter mange års juling av is og vann. Han datt ned i Ula, men kom seg noenlunde helskinnet fra hendelsen.

Å gå langs Ula fra Spranget og til Mysuseter, er en tur jeg kan anbefale på det sterkeste. Det er et eventyrlanskap du bare kan drømme om. Vanskelig å beskrive, må oppleves! På parkeringen ved Spranget var det som vanlig mange biler. Herfra og ned til veien var det rundt fire kilometer. Det var tøft for bena og gå på den kompakte veien. De mørke skyene kom nærmere, og vinden økte. Først da vi kom ned i hyttefeltet, kunne vi snakke med hverandre igjen. Men for en helg, og for en tur. Vi fulgte slavisk Yr.no, og det gjorde at vi slapp unna det verste været. Det kunne ikke blitt bedre enn dette. Takk for turen, Eva. Gleder meg allerede til neste.