SISTE NYTT!

28. aug, 2019

I år som i fjor dro jeg på en liten miniekspedisjon for meg selv. Den var så bra i fjor, at jeg ville prøve meg igjen. Så i år ble det Hardangervidda fra Finse til Haukeliseter, via Kjeldebu, Dyranut, Sandhaug, Litlos og Hellevassbu.

Dag 1, mandag: 15,24 kilometer, 325 høydemeter opp, 375 høydemeter ned, 6 timer.
Jeg hadde klart å få sekken til 22 kilo, som faktisk ikke er så verst med tanke på at jeg har alt av mat for åtte dager med. Ja, ti dagers turen skal jeg prøve å få til på åtte dager. Jeg må, faktisk, for jeg har avtaler dag 9 hjemme. Toget fra Oslo til Finse gikk overraskende fort, fire og en halv time. Plassen jeg hadde fått var sammen med en kinesisk familie på tre. Tvers over gangen satt et par gutter fra Tyskland, bak dem igjen noen englendere. Lenger bak kunne jeg høre en amerikansk gruppe snakke. Det var vel kanskje en nordmann i tillegg til meg. Moro. Jeg kjøpte en overpriset te i kafeen. Utrolig hvordan de kan ta en pris for pose-te som tilsvarer en hel pakke i butikken.

Rundt 11 var toget på Finse, 1222 moh. Vi reiste i fint vær, nå regnet det. Men det visste jeg, for det var meldt. Regntrekket var på sekken, og jeg hadde dratt på meg regnbuksa. Så var det bare og begynne å gå, i plaskende regn. Jeg skulle følge skilt til Kjeldebu, som lå, ifølge skiltet, 28 kilometer sørover. Det ville jeg ikke rekke i dag. Planen var å komme så langt inn som mulig på seks timer. Det skulle vise seg å bli en en krevende tur. 

Turen startet i snilt terreng, med Hardangerjøkulen ruvende på min høyre side hele veien. Etter tre timer, hvorav en halv time var uten regn, begynte landskapet å bli røffere og villere. Så vanvittig vakkert det var. Jeg skulle over et sted som het Helvetesgilet, og det høyeste punktet ville være 1440 moh. Det begynte å gå mye opp og ned. Jeg kom til en stor elv, hvor det på kartet var et tegn på vading. Og det ble det. Heldigvis var den ikke så ille som de vi ofte kommer over i Jotunheimen, men det var greit å konsentrere seg. Så begynte det virkelig å gå oppover. Etter en liten stund så jeg en liten bre. Det var spor over, men de virket ikke ferske. Siden jeg gikk alene, tok jeg ingen sjanse, og klatrekløyv på oversiden. Med 22 kilo på ryggen, ble det ikke så enkelt. Riftet hull i regnbuksa mi gjorde jeg og... Men alt i alt tryggere enn breen. Jeg fortsatte oppover til jeg kom inn i en fantastisk dal. Høye topper innhyllet i tåke rammet inn vannet nedenfor. Det gikk bratt nedover, og stien fortsatte helt nede ved vannet. Med ett kom det en gjeng på 9-10 voksne unge. Jeg måtte vente til alle hadde kommet dit jeg sto, for det var så smalt der de gikk og klamret seg til fjellet. De kom fra Holland, sa de. Så spurte de hvor jeg var fra, og da jeg sa det, nikket de på hodet og sa at da skjønte de hvorfor jeg gikk alene. Hahaha. Vi ble stående å skravle en stund. Flott ungdom. Regnet sprutet, men vi gikk alle lykkelige hver vår vei. Så var jeg ute av Hevetes gap. Klokka begynte å nærme seg 17, og det var på tide å finne teltplass. Jeg bevegde meg nedover fjellsiden, hilste på tre tyskere som var på vei oppover og fant et supert sted ved vannet. Det regnet, så det var bare å få satt opp teltet i en fei. Hvordan jeg skulle få tørket alt det våte til i morgen, visste jeg ikke. Jeg stekte deilige toast, med byggbrød, salami, litt ketchup og ost. Åååå, det smakte godt! Så begynte jeg å lese i boka jeg hadde med, I tynn luft av Jon Krakauer. Har lest den tre ganger før, men den er så bra. Regnet ga seg, og det var på tide å sove. Ny lang dag i morgen. 

Dag 2, tirsdag: 22,17 kilometer, 360 høydemeter opp, 495 høydemeter ned, 9 timer. 
Det hadde begynt å regne igjen midt på natta. Så håpet om å pakke teltet tørt brast. Halv seks våkna jeg, og måtte tisse. Jeg kokte vann til te, og ble liggende litt til å kose meg med den. Så frokost, så pakke. Klærne fra i går var fortsatt våte. Herlig. Siden det var meldt regn i dag og, tok jeg på alt det våte tøyet. Ingen vits å kaste bort nytt tørt tøy når det blir vått igjen snart. Hadde ull innerst, så ville ikke fryse. Teltet fikk jeg pakket rett før det begynte å hølje ned. Flaks, selvom det var vått. Målet i dag var Dyranut, via Kjeldebu. Ca. 13 kilometer var det til sistnevnte. Jeg gikk i en fantastisk natur. Isbreene veltet seg nedover fjellsiden av Jøkukulen. Stien snodde seg opp og ned langs vann og strie elver. Mesteparten av den besto av gjørme, myr og små bekker. Så det tok ikke lang tid før det surkla godt i skoene. Regnet ga seg etter ca. tre timer, og jeg begynte etterhvert å tørke opp. Etter fire og en halv time kom jeg til Kjeldebu. Jeg okkuperte et bord ute på tunet, og begynte å kle av meg de våte klærne. Opphold og vind skulle gjøre susen for det. Sko og såler ble lagt utover, og jeg tok frem lunsj. Deilige fullkorn knekkebrød med skinkeost og syltetøy. Hytteverten kom bort, og vi snakket en stund om hva jeg gjorde, og at det var ganske stille der nå etter ferien. "Bare tyskere og nederlendere her nå", sa han med et stort smil.

Etter lunsjen tasset jeg videre stien til Dyranut. Det var i alle fall det jeg trodde. Stien snodde seg opp og ned, og det tok ikke lang tid før jeg var ved et kryss. Regnet hadde begynt å dale ned igjen. Det var ikke noe skilt i krysset, og den ene veien var det en T-sti, den andre veien var det bare malt tre prikker på en stein. Hvilken valgte jeg? T-stien, selvsagt, og det viste seg å være feil 😉 Jeg tok igjen et tysk par, veldig hyggelige, og bare gikk på. Etter en liten stund skjønte jeg, på en eller annen måte, at jeg hadde gått feil. Beviset fikk jeg da jeg kom til skiltet mot Krossdalen. «Å, pokker’n», sa jeg høyt til meg selv. Jeg smilte litt for meg selv der jeg gikk nedover mot riksvei 7. Men fort gjort å gå feil, så sånn er det bare. Fremme ved veien, må jeg innrømme at det var rart å krysse den. Dette er en vei jeg har kjørt helt siden jeg var liten baby, da vi dro til vestlandet og Mjanger på ferie. Jeg stilte meg opp i en lomme, og prøvde å få haik opp til Dyranut. Det var ikke så enkelt. Ingen stoppet. Etter et kvarters tid kom det tyske paret jeg hadde snakket med, til bilen sin. Hun ropte et eller annet, og tror du ikke de kjørte meg opp, selv om de skulle den andre veien. For noen flotte mennesker.

Da var jeg på rett vei igjen. Regnet hadde holdt seg unna en liten stund nå, og det var deilig. Etter rundt en og en halv kilometer, ser jeg regnet bevege seg mot meg i dalen. Jeg forter meg å finne en plass, og setter og opp teltet. Ti minutter senere, plasker det ned … igjen … Godt å være innendørs. Jakka, og klærne mine har blitt nogenlunde tørre. Skoene er et kapittel for seg selv 😉 Jeg koker vann, og spiser Real Turmat i dag. Resten av kvelden leser jeg boka mi.

Dag 3, onsdag: 24,3 kilometer, 320 høydemeter opp, 255 høydemeter ned, 8,5 timer.
Regn og tåke. Jeg ser absolutt ingenting. Værmeldingen viste at det skulle bli opphold i dag, men jeg måtte starte med det våte elementet først. Målet i dag var å komme litt forbi Sandhaug, et sted mellom den og Besso. Det var litt godt å gå i flatere terreng. Etter et par timer dukket sola frem, og gjett om det var godt. Jeg trallet og sang der jeg hadde hele vidda for meg selv. Det føltes i alle fall sånn. Jeg gikk forbi stien inn til Trondsbu, og stoppet ved noen hytter ved Hellehalsen. Der fant jeg en lunsjplass i le for vinden. Været var så nydelig, at der satt jeg en stund. Jeg pakket ut teltet så det kunne tørke litt, tok av skoene og la de i vinden og satt i kroken og bare nøyt tilværelsen. Hadde nesten ikke lyst til å fortsette videre. Men alt tar en slutt, så jeg pakket sammen, og tasset nedover Eiriksbudalen. På denne strekka traff jeg flere folk. Noen var på vei til Sandhaug, andre gikk mot Dyranut. Etter 22 kilometer sto jeg ved hytta, nok en gang. Denne gikk jeg forbi i fjor også, men da kom jeg stien fra Rauhelleren. Jeg fulgte stien videre mot Besso og Litlos. Litt over et par kilometer til fant jeg en nydelig plass ved en elv. Dette ble første gangen jeg kunne kose meg ute med middag og te. Toastdag i dag. JIPPI! Det var bare å nyte, for i morgen var det meldt skikkelig ruskevær.

Dag 4, torsdag: 23 kilometer, 365 høydemeter opp, 360 høydemeter ned, 7 timer.
Midt på natten måtte jeg opp og tisse. Da jeg slo opp øynene, skjønte jeg ikke hvorfor det var så lyst. Hadde Sandhaug, som lå tvers over vannet, en lyskaster stående? Vel ute, så jeg hva det var. Månen strålte mot meg. Noe så vakkert. Og det var ikke en sky på himmelen og helt vindstille. Hvordan kunne jeg gå og legge meg igjen? Men jeg måtte. Da jeg våknet igjen, regnet det. Jeg pakket fort, og var avgårde rett før åtte. Etter en time var jeg klissvåt. Og det var ikke bare regnet jeg skulle slite med i dag. Kraftig vind gjorde det veldig tungt å gå. Det pisket inn fra siden eller forfra. Og etter to timer surklet det i den venstre støvelen. Prøvde jeg å sette meg ned, frøs jeg. Jeg hadde oppdaget en stor flenge i baken på regnbuksa dagen før, og den gjorde ikke ting bedre.

Det var ikke lett å holde humøret oppe. Så alene som jeg følte meg da, har jeg aldri følt før. Jeg måtte finne på noe som gjorde det litt enklere og klare dagen. Jeg begynte å synge. Det hjalp litt. Og mens jeg gikk der og gaulet og sang, kom det plutselig en opp på siden min. Fy som jeg skvatt. De var to som gikk i et forrykende tempo med dagtursekker. Jeg hadde bestemt meg at dersom det fortsatt regnet når jeg kom frem til Litlos, skulle jeg spørre om et rom. Etter syv timer med vind og regn, og ikke muligheten til å sette meg ned å spise, kom jeg frem til hytta. For et deilig syn. I resepsjonen satt det en hyggelig jente, som sa at «Ja, jeg har en ledig seng på et firemanns rom». Det var bare en annen jente der foreløpig. Da jeg kom inn dit, viste det seg at det var en av de som hadde gått forbi meg litt tidligere. Kathrine het hun. Jeg begynte å kle av meg for å ta en dusj for å få varmen igjen i kroppen. Alt var vått. Helt inn til trusa. Det var ingen tørr flekk noe sted. Da var det godt å få på seg tørre klær og sokker, og henge alt det våte inn i tørkerommet. Jeg helte på den venstre skoen da jeg tok den av, og det rant en del vann ut.

Soveposen var også blitt litt våt, så jeg hang den opp på rommet. Jeg heiv i meg et par knekkebrød, bare for å stilne den verste sulten. Så tok jeg med meg Real, te og bok til oppholdsrommet. Der møtte jeg han andre som hadde skremt vettet av meg på turen, Ken. Han og Kathrine holdt på å gå DNT’s MASSIV. Den starter på Sota Sæter, og går igjennom Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og til slutt Hardangervidda. Jeg har siklet på den selv, men det er ikke enkelt å sette av 2,5 til tre uker for en slik tur. Man kan dele den opp, og ta en heim av gangen, og det er det jeg tenker å gjøre. Nok om det. Det var den 17. dagen til Kathrine, med litt avbrekk mitt på. Jeg kan bare si at jeg var veldig imponert. De går fra hytte til hytte, så de slipper å ha med seg altfor mye. Etter hvert kom det et par kompiser også, Alex og Geir. Det var utrolig morsomt å snakke med alle sammen. Alex hadde kun gått 18 kilometer over tre dager før, og hadde nå gått fra Trondsbu. De historiene de fortalte gjorde at vi knakk sammen i latter. For en god idé å tørke litt opp her.

En annen ting som jeg fikk vite da jeg kom dit, var at det ikke var mer enn rundt 37 kilometer igjen til Haukeliseter. Og det betydde at jeg bare hadde to dager igjen, og ikke tre… Ken sa at det gikk en buss fra Haukeliseter til Oslo lørdag kl. 12.30, og jeg skal ærlig innrømme at den fristet. Jeg brukte hele kvelden på å bestemme meg. Og det ble til at jeg ville prøve å rekke den bussen. Dette betydde at jeg måtte gå så langt jeg bare orket i morgen, så det bare ble en sjarmøretappe på lørdag. Været for morgendagen skulle bli bra, så det var bare å krysse fingrene.

Dag 5, fredag: 27,4 kilometer, 760 høydemeter opp, 690 høydemeter ned, 10 timer.
Det hadde regnet hele natten, men da jeg sto opp, var solen på vei opp over fjellene. Rundt halv syv var jeg avgårde, og etter en halv time spiste jeg frokost. Været var nydelig, bortsett fra at det blåste kuling. Jeg måtte over en del bruer, og da jeg skulle gå over en av dem, en som gikk over en bred elv i Belebotnen, blåste det så kraftig at jeg måtte huke meg ned for å komme over. Etter det gikk det bratt og seigt et langt stykke oppover. Med motvind tok dette en stund. Vel oppe kunne jeg se Hårteigen, et flott og ikonisk fjell, i all sin prakt. Må komme meg opp dit en gang også. Det ble en del vadinger også, men den verste var ikke så langt unna Hellevassbu, ved et tjern som het Sigridtjørni. Vinden blåste så kraftig at vannet bølget seg opp og sprutet vilt der jeg skulle over. Ja, ja. Det var bare å vasse uti. Vannet gikk over skoen, men det gjorde egentlig ikke så mye. De har jo ikke vært tørre et sekund etter første dag 😉 Etter det gikk det bedre. Rett før Hellevassbu, tok Ken meg igjen. Jeg fant meg en plass i le på siden av hytta, så jeg kunne spise lunsj. Ken og hytteverten kom ut og satte seg sammen med meg. Hytta hadde 16 sengeplasser, men de siste dagene hadde det vært nærmere 30 til overnatting der. Det var siste helgen verten skulle være der, for nå var sesongen over.

Ken gikk videre. Han skulle gå hele veien fra Litlos til Haukeliseter, så han hadde over tjue kilometer igjen. Rundt kl. 13 var jeg på stien igjen, og igjen snodde den bratt oppover. Mye opp og ned denne dagen. Vinden begynte å løye litt, så det var litt mer behageligere å gå. En lang slette over mye myr og gjørme, før jeg enda en gang skulle oppover. Jeg hadde nå gått rundt 25 kilometer, og jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å bli litt sliten. En teltplass var greit å begynne å se etter. Det begynte å skye til i vest. Med ett kjente jeg noen velkjente drypp på nesen. Jeg snudde meg, og så regnet bevege seg fort gjennom dalen. Teltplass. Nå! Ikke den beste plassen jeg har ligget på, men det tok ikke lange tiden før det plasket ned. Klokken sto på 27,4 kilometer, og nok høydemeter til en liten topptur. Så langt har jeg aldri gått med 20 kilo på ryggen før. Før jeg la meg, ga regnet seg og det ble helt vindstille. «Håper det holder seg», tenkte jeg før jeg sovnet.

Dag 6: 11,6 kilometer, 250 høydemeter opp, 530 høydemeter ned, 4 timer.
Jeg våkner brått rett før halv ett på natten. Teltet blafrer noe voldsomt, og det uler. Det tar litt tid før jeg skjønner hva det er. Vinden er tilbake. Det blåser så kraftig at jeg ligger og rister. På med klær og hodelykt, og ut i den svarte natten. Jeg sjekker at bardunene sitter, og det er to som har revet seg løs. Jeg setter de ned igjen, og legger noen steiner over. Noe mer enn dette kan jeg ikke gjøre. Vel inne i teltet igjen, blir det lite søvn. Men jeg er ikke redd. Skulle det skje noe, så har jeg hodelykt, og jeg vet hvor jeg skal gå.

Heldigvis løyet vinden etter hvert, og jeg fikk sovet litt. Det var en nydelig morgen jeg våknet til. Tåken ble farget rosa, og det var den varmeste morgenen hittil. Rundt halv åtte var jeg på stien. Siste etappe. Det ble en del opp og ned denne dagen også. Jeg gikk forbi to teltere som var på vei innover i fjellet. Da jeg rundet siste lange stigning til høyre for Vesle Nup, og begynte å gå på flaten nedenfor denne, møtte jeg på mange folk. Mest små grupper av damer på tur. Rett før nedstigningen til Haukeliseter, satt jeg meg ned litt på en stein. Det kom ei dame som stoppet, og lurte på hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg hadde gått fra Finse, ble hun helt over seg. «Har du gått fra Finse – ALENE?» spurte hun. «Ja, det har jeg», svarte jeg. Da spurte hun om at jeg hadde vel gått fra hytte til hytte? Nei, jeg hadde jo ikke det, som sant var. «Har du ligget i telt – ALENE?» Hun fikk ikke helt det ut av systemet, virket det som. Hehehe. Hun og venninnene var imponerte, sa de. Og det er jo alltid hyggelig å få høre det. Jeg gjør det jo bare fordi jeg synes det er moro.

Siste bakke ned til E134 og Haukeliseter, var bratt og gjørmete. Greit å ta det rolig der. Kjipt om det skulle skje noe så nærme målet. Så var jeg nede. For en følelse. Jeg veide sekken med en gang for å se om den hadde blitt litt lettere, og det hadde den. 20 kilo sto den på. I resepsjonen spurte jeg om jeg kunne få kjøpe en dusj, og det fikk jeg. Med rene klær, og en Urge i hånden, kunne jeg sette meg ned og slappe litt av før bussen kom. Jeg møtte på Ken igjen, som hadde kommet trygt ned dagen før. Bussen kom, og rett under seks timer senere var jeg i Oslo. For en tur jeg har hatt, og for en opplevelse. Og klare dette alene er en mestring jeg unner alle. Takk for turen!

124 kilometer, 2320 høydemeter opp, 2715 ned.

17. aug, 2019

Denne sommeren gjorde vi en liten vri på fjellturen vår. Istedet for å gå gjennom Jotunheimen, kjørte vi fra dal til dal og konsentrerte oss om 2000-topper. Kan vel innrømme at vi har fått litt dilla, så her var det bare å plukke i vei. Vi begynte med den tøffeste, Skagastølstraversen som jeg har skrevet et eget kapittel om. Her er resten av turen vår.

12 dager. 4 toppturer. 17 topper. 138,5 kilometer. 6315 høydemeter opp. 5920 høydemeter ned.

26. juli: Vi trodde kroppen skulle være helt utslitt etter den lange turen i går, men det var den ikke. Vi var klare for nye eventyr. Bacon og nystekte brødboller til frokost, så pakket vi campen og gikk ned til bilen. Nok en nydelig dag, og veldig varmt. For å slippe å kjøre altfor langt bestemte vi oss for å dra til Leirvassbu, og sette opp camp innover mot Kyrkjeglupen. Litt over en time brukte vi, for vi ønsket å være alene etter å ha ligget side om side med ivrige klatrere i tre dager. Rett under Kyrkja, fant vi en fin plass. Litt langt ned til vannet, men sånn ble det. Med ett ser vi noe som beveger seg i vannet. «En mann som svømmer på ryggen? Eller gummibåt?», sa Trond. Ved nærmere ettersyn så jeg at det var to reinsdyr som hadde lagt ut på svøm. Stien på den andre siden gir ikke mye rom til både dyr og mennesker, så da valgte disse flotte dyrene vannveien. Vi fulgte med dem hele veien. Vel over på andre siden forsvant de oppover i fjellet. For en fin velkomst.

Teltet satt vi fort opp, og vi la oss ganske tidlig. Ny topptur i morgen. Fire topper, Visbreatinden nord, Visbreatinden, Leirvasshøe og Kyrkja.

VISBREATINDEN
27. juli: Vi våknet til skyfri himmel og en gjeng med 13 reinsdyr som beitet rett utenfor teltet. Kl. 07 var vi avgårde. Solen skinte, og det var allerede varmt. Vi skulle gå opp til Visbreatinden via nordryggen, så vi fikk med sekundærtoppen. Det viste seg å bli en veldig artig tur, med mye kul klyveklatring. Kl. 12 var vi oppe på selve hovedtoppen, og for en utsikt det var der oppe. Jeg tuller ikke hvis jeg sier at det er den flotteste utsikten jeg har opplevd til nå. Fjellet ligger midt i heimen, og med en høyde på 2234 moh, ruver den over det meste rundt. Helt utrolig! Skikkelig kremtopp, med kul oppgang. Vi var først på toppen denne dagen, så vi brukte god tid der oppe. Det var på tide å gå videre, og da vi gikk ned steinrøysa på motsatt side, var vi sjeleglade for at vi ikke hadde gått opp den veien. Vi møtte på folk som var på vei opp. Det morsomste var at vi møtte på en Instragram-bekjent som jeg fikk god kontakt med i våres. I fjor leste jeg om ei som overlevde et fall på to hundre høydemeter ved Rasletind. Hun brakk benet, men kom ellers hel fra det. Da Trond og jeg hadde vår episode ned Leirhøe i mai, hvor vi havnet på feil side av fjellet, og holdt nesten ikke på å komme ned, tok hun kontakt. Vi fortalte litt hvordan vi hadde det i forhold til det som hadde skjedd oss. Hun slet fortsatt med å komme seg til fjells igjen, men for ikke så lenge siden så jeg at hun var tilbake på Rasletind. Jeg er full av beundring av den dama, og det er så godt å se at hun nyter fjellet igjen. Og det å møte henne her, var sinnsykt kult 😊 Jeg er imponert!

En annen kjenning vi møtte var koreografen Mats i teatergruppa til eldstejenta mi, som var på treningstur. Vi ble stående å skravle en stund. Veldig koselig! Så var det bare å tasse opp til tredje topp, Leirvasshøe (2030). Ingen spektakulær topp sådan, men fin å få med seg når vi først samler 😉 Videre var det overraskende bratt og mye løs stein. Forferdelig å gå i. Vel nede var det bare å kjøre på. Etter en liten stund fant vi en fantastisk lunsjplass med en stein som var formet som en toseters sofa. Her ble vi sittende en lang stund. Spiste og koste oss. Så var vi på vei til dagens siste topp, Kyrkja (2032). Vi var såpass sent ute, at den verste folkevandringen hadde gitt seg. Siste delen til toppen var ganske bratt, og det er mange som snur før den. Det satt to damer, nettopp der, og hun ene sleit. Vi tenkte at hun nok ikke klarte å komme seg opp. Hun hadde det ikke godt der hun satt. Vi tok siste delen med et stort smil, og var ganske fornøyd med å komme opp på min 2000-topp nr. 95, og Tronds nr. 90. Det var ikke stor plass der oppe, så vi gikk litt ned igjen, og rundt på baksiden. Der ligger det en morsom liten topp, som det ikke er så mange som går ut til.

Tilbake på hovedtoppen kommer de to damene vi møtte på rett før toppen. Hun hadde overvunnet frykten, og hun var så utrolig glad. Faktisk hadde hun prøvd en gang før for ti år siden, og da hadde hun snudd. Denne gangen fikk de det til, og gleden var til å ta på. Fantastisk! Et par fra Nederland hadde også kommet opp, hvor hun hadde slitt litt. De var på Europa-ferie, og skulle reise rundt i to måneder. De begynte med Norge, og syntes landet vårt var så flott at de klarte ikke å dra herfra. En måned hadde de vært her. På vei ned igjen fra fjellet, spurte vi om de to damene ville ha litt hjelp ned. Det er noe med det å komme seg opp, men det er ofte verre ned igjen. Det ville de gjerne. Så vi fant de enkleste veiene, og det gikk veldig bra. Vi skravlet hele veien ned, før vi gikk hver vår vei. Etter tolv timer ute, kom vi tilbake til campen. Siste delen klarte jeg å påføre meg en lårstrekk, noe som gjorde ganske vondt. Varmen hadde også dehydrert oss en smule, så kroppen var ganske utkjørt. Vi drakk masse vann, og Cola som vi hadde tatt med. Fy det er godt etter en sånn tur. Vi nøyt varmen, og ble sittende ute lenge. Nok en perfekt dag.

28. juli: Forflytningsdag. Med to ganske lange og krevende toppturer på baken, så bestemte vi oss for å finne en litt enklere topptur som vi kunne ta i morgen. Valget ble Eggen Sørtoppen og Nordtoppen i Gjendealpene, sør/øst i Jotunheimen. Vi måtte kjøre gjennom Lom og opp til begynnelsen av Valdresflye for å komme dit. Vi var ganske tidlig på, så vi var litt redde for ikke å få parkeringsplass på Vargebakkene. Det er et populært sted når været er strålende. Bilene sto tett i tett langs veien. Overalt. Men tror dere ikke det var en ledig plass på parkeringsplassen. Skulle ikke vært lov å ha sånn flaks. Vi pakket om, og begynte å gå innover Leirungsdalen mot Øvre Leirungen, som ligger ved foten av Eggen. Utydelig sti, sto det i beskrivelsen dit. Og det stemte gitt. Den var så utydelig at vi mistet den hele tiden. Vi ble gående i masse kjerr, før jeg skjønte at vi skulle følge en mulig sti langs elven. Da gikk det litt bedre en stund. Så var det stopp. «Stien» gikk inn i et kaos av lave trær og kjerr. Og med shorts og t-skjorte gjorde det ikke turen noe bedre. OG ALL MYGGEN I JOTUNHEIMEN!!!! Ja, jeg ble forbanna. Til og med min kjære har ikke sett meg så forbanna før. Hehehehe. Oppskrapte legger som lignet mer på kjøttdeig enn ben, og myggstikk fra topp til tå. Hvorfor i all verden måtte vi velge denne turen? To og en halv time tok det oss å finne en teltplass. Humøret kom fort tilbake, og vi kunne glede oss til turen i morgen.

EGGEN
29. juli: Ti på syv var vi avgårde i dag. Tåken hang litt nedover fjellsiden, men det visste vi fra værmeldingen. Vi gikk bratt oppover fjellsiden, og det tok ikke lange tiden før vi var oppe på flaten. For en fantastisk oase. Grønt overalt, og elver og bekker rennende fra alle kanter. Det grønne fulgte oss hele veien til vi begynte på ryggen opp de siste 400 høydemeterne til toppene. Solen stakk frem nå og da. Det var et perfekt toppturvær. Ikke for varmt heller. Og en fantastisk utsikt til Gjende og de fantastiske fjellene på den andre siden som Surtningsue, Memurutindane og Besshøe. Det var litt som å gå i et eventyr. Eggen Nordtoppen (2041) kom vi til først. Til Sørtoppen (2045) måtte vi klyve litt ned og siste stykket opp. Moro. Fine topper innhyllet av Høgdebrotet og Tjønnholstinden. Dette er to litt glemte topper som det sjelden er folk på, og vi møtte ingen. Vi brukte ca. 7 timer t/r med mange pauser i de vakre omgivelsene.

Og vi bestemte oss for å pakke campen og finne oss et sted på Valdresflye, vi kunne være til i morgen. Det var meldt regn, så vi orket ikke tanken på å dra oss gjennom kjerr og kratt i regnvær. Med bukse, jakke og mygghatt fulgte jeg «stien» som vi skulle gått til. Med shorts hadde det vært klin umulig. Nå gikk det greit, og vi kunne følge resten av stien langs elven til vi kom inn på hovedstien igjen. Jeg nevnte at jeg for to dager siden pådro meg en lårstrekk. Den hadde jeg klart å gå med uten at det gjorde så altfor vondt. Bare å tenke litt på hvordan jeg satte ned benet. På vei tilbake klarte jeg å tråkke feil et sted, og smerten som jog gjennom benet var helt forferdelig. Det kjentes som at noe røyk. Den siste timen tilbake til bilen ble lang og vond, men det gikk jo på et vis.

Vi kjørte nesten til toppen av Flya, og fant en super plass rett ved veien, og rett ved bekken. Teltet ble satt opp i en fei, og grillen ble gjort i stand til maten. Vi hadde nemlig kjøpt en flintstek (900 g), ris og rosenkål, og chips som vi skulle kose oss med. På slike turer i fjellet blir man ikke akkurat bortskjemt i matveien 😉Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI I MITT LIV har klart å få i meg 450 g kjøtt med tilbehør på en middag før. Og med den beste utsikten, og solnedgang over Gjendealpene, kunne det ikke blitt bedre. Nå skulle det regne og bli tåke i to dager, så i morgen skulle vi nyte litt luksus i to dager på Spiterstulen hos Bodil og Bjørn Andreas.

SPITERSTULEN
30. og 31. juli: Regnet hamret på teltduken, akkurat som det var meldt. Vi gadd ikke å stresse, og fikk pakket sammen det meste mellom regnskyllene. På Spiterstulen var det travelt. Masse folk, og alle skulle ha hjelp til et eller annet. Vi fikk utdelt et rom med dobbeltseng, ikke så stort, men helt passe for oss. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å ikke gjøre noen ting, bare slappe av og kose oss i den koselige stuen i hovedhuset. Jeg møtte på en som satt og noterte i boken Norges fjelltopper over 2000 meter av Morten og Julia Helgesen. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo bort å snakke litt. Og det viste seg at han var i ferd med å avslutte toppsamlingen sin innenlands. Det betyr 378 2000-topper. Han hadde brukt 22 år på dette, og til torsdagen skulle han ta siste topp, Gjertvasstinden i Hurrungane. Mine nesten 100 topper var plutselig ikke så imponerende, men med tanke på at vi kun har samlet ordentlig fra 2016, så var det ikke så ille. Men fy søren så kult. Og de historiene han og kompisene kom med… Ikke alle turene hadde vært like snille, og han ene kompisen sa at han var ganske overrasket at kompisen hans i det hele tatt fortsatt var i live. Vi har mange utfordringer vi også på turene våre, men vi er i alle fall forsiktige. At vi kan havne i trøbbel, skjer jo, men vi oppsøker det ikke.

Neste dag klarte vi ikke å sitte stille lenger. Etter frokost gikk vi over brua og innover mot Tverråbrean. Vi hadde med kaffe, te og boller. Lov til å kose seg litt 😉 Vi hadde bestilt middag i dag, og menyen var slik: Forrett: Aspargessuppe med parmesan. Hovedrett: Kalvestek med tilbehør. Dessert: Jordbærkompott med vaniljeis. Nammenam. Det var godt, ja. Vi merket nå at vi var klare til å komme oss på tur igjen, og å være litt alene igjen. Hyggelig med folk, men plutselig blir det liksom nok 😉

1.august: Vi spiste frokost på Spiterstulen, og var klar for avreise før kl. 09. Ivrige på å komme oss avgårde. Men vi har hatt et fantastisk herlig opphold hos Bodil og kokken, og det blir ikke siste gangen heller, tenker jeg. Tilbake på veien, og igjen gjennom Lom og opp mot Valdresflye. Men denne gangen skulle vi ikke lenger enn til avkjøringen inn til Glitterheim. Planen for morgendagens topptur, var toppene på baksiden av Glittertind. Vi svingte inn veien mot Glitterheim, en vei vi aldri har kjørt før, så det var stas. Vi møtte på reinsdyr i veien, og området minnet mer som vidde enn høyfjell. Og utsikten til Rondane og helt til Snøhetta, var ubeskrivelig. Helt til vi kom til parkeringen. I enden av dalen stakk Veotindane opp som majesteter, og vi kunne skimte toppen av Glittertind. Med elven Veo rennende nedover Veodalen var det et fantastisk skue.

Vi gikk først litt på veien før vi gikk skrått opp i dalen til høyre, og forbi Bergenusshaugen. Vi fortsatt oppover, og gikk langs Bergenussa et stykke. Mye store og løse stein gjorde det vanskelig å gå med tunge sekker. Vi fant en perfekt teltplass ved et par småvann litt nedenfor Trollsteinkvelven. Her var det ikke mye annet enn fugler, reinsdyr og oss. Trodde vi. Med ett dukket det opp et par til som var på vei inn i dalen. Det var en ung mann på tur med sin onkel. De hadde sett seg ut en plass lenger inn i dalen, så de tok en pause, og gikk videre. Vi hadde reinsdyr i nærheten hele tiden vi var der. Klokken var ikke mer enn 13 da vi kom til plassen, så vi fikk god tid til å sette opp telt og ordne i stand. Middag, yatzy og tannpuss. Så var kvelden endelig her. Vi gledet oss masse til tur i morgen.

TROLLSTEINEGGJE
2.august: Jeg våknet ganske tidlig, og var klar for tur. Det endte med at vi var avgårde rett over klokken 06. Dagen var nydelig, og vinden var fraværende. Dagens mål var seks nye topper, tre hoved- og tre sekundærtopper. De første 5,5 kilometerne gikk slakt oppover mot Svartholsglupen. Men formen min var, i mangel av et bedre ord, ræva. Den ville ikke henge med i dag. Pusten og kroppen samarbeidet ikke i det hele tatt, og det ble en tung tur opp til første topp, Svartholshøe (2067). Fem timer brukte vi dit, og det er i overkant mye, selv for oss… Aner ikke hvorfor det gikk så trått i dag. Fryktelig frustrerende. Videre gikk vi et stykke ned igjen, for så å gå opp til neste topp, Trollstein Rundhøe (2170). Herlig topp, med fantastisk utsikt til Galdhøpiggenmassivet. Vi kunne faktisk se helt til Hurrungane. Vi ble sittende der en stund, og de to vi møtte i går, kom også dit. De var på samme tur som oss. Nå var vi på vei til neste topp, og min 2000-topp nr. 100. Den ville jeg skulle være en skikkelig topp, så vi omgikk Dronningje, og gikk rett opp til Trollsteineggje (2300). Derifra skulle vi ta sekundærtoppene S1 (2250) og S2 (2210), og det ble litt morsom klyving opp og ned til dem. Nærmere Glittertind fra nedsiden kommer du ikke. Vi sto på en topp 2210 meter over havet, og over oss tronet Norges nest høyeste fjell over to hundre høydemetere høyere. Vi ble ganske små i denne veggen. Tilbake på Trollsteineggje, tok vi oss en lang pause. Været var bare så bra, at vi ville ikke ned igjen. Men klokken gikk fra oss, så vi begynte tilbaketuren, via Dronningje som vi hadde omgått. Men for en rygg dette var. Skarpe kanter og stup rett ned i breen. Og dette er heller ikke en tur mange tar, mest fordi den er lang og krevende. Etter 20 kilometer og 14 timer var vi tilbake i teltet. Lang og herlig dag. Fantastisk avslutning på toppturferien vår. 12 dager frem og tilbake i vår vakre fjellheim. 17 topper. 16 av dem nye.

9. aug, 2019

En av Norges mest krevende travers. Det holdt ikke med bare Store Skagastølstind, jeg måtte ha mer. Så da var det bare å bestille turen fra Jotunheimen Arrangement ved Rune Haug. Visste jeg egentlig hva jeg gikk til?

23. juli: Vi kom hjem fra late dager i Danmark i går, og bestemte oss for å komme oss så fort opp i fjellet som mulig. Få kroppen i gang. Vi skulle tross alt på Norges mest krevende travers 25. juli. Campen ville vi sette opp i Skagadølsdalen ved Tindeklubbhytta, og dit var det 4,2 kilometer og 455 høydemeter. God oppvarming. Det føltes godt å gå med tung sekk igjen. Og ikke minst å være tilbake i disse naturskjønne omgivelsene. Solen skinte gjennom skylaget, det var varmt og godt. Med teltet flott plassert nede ved vannet, nøt vi siste rest av kvelden. I morgen skulle vi gå ned til bilen igjen, hente litt mer utstyr og gå tilbake igjen.

24. juli: Vi våknet til helt skyfri himmel, og varmt. Det var flere vi møtte i går, som skulle gå traversen eller Store Skagastølstind. Lange og krevende turer begge to. Vi stekte deig til rundstykker på primusen – kan anbefales – og startet nedturen til Turtagrø og bilen. Mange var på vei oppover. Noen skulle klatre, andre skulle bare nyte råskapen og noen skulle gå opp til Nørdre Skagastølstinden som er en enkel topp å nå. Til middag i kveld hadde vi lyst på spekemat, så vi heiv oss i bilen – med et håp om at vi fikk parkeringsplass når vi kom tilbake igjen – og kjørte ned til Fortun. Der kjøpte vi det vi trengte, pluss litt til 😉 Luksus! Så kjørte vi tilbake til Turtagrø, og tror dere ikke vi spratt inn på samme plass som vi sto på tidligere. Det er ikke mulig å ha sånn flaks, men det hadde vi! Glade og fornøyde spiste vi en kylling på deling til lunsj, før vi tasset opp til campen igjen. Det var så varmt i dag, at jeg tok et bad da vi kom opp. Det var digg, veeeeeeldig friskt, men herlig. Guiden vår, Christian Nesset, skulle vi møte utpå kvelden. Da skulle vi få tau og seler som vi skulle ha med. Oj, som jeg gledet meg. Men de litt negative tankene begynte å ta litt overhånd. «Tenk hvis jeg ikke klarte turen…». «Tenk hvis jeg ville sinke alle så mye at vi ikke rakk hele runden…» «Tenk hvis…» Jeg sov ikke mye den natten. Tankene svirret så innmari, at det var helt umulig.

25. juli: Vekkeklokken ble satt på 04.15, og avmarsj var klokken 05.00. Ingen av de andre i teltene rundt oss var våkne, så vi snakket ikke før vi var litt opp i bakken. Hvis vi gikk på litt, ville den første toppen være mulig å nå på en og en halv time. Med min pust og gange klarte vi ikke det. Vi brukte rett under to og en halv time. Tankene fra i natt begynte å komme tilbake, og jeg prøvde å riste de litt bort. Ok, vel oppe på første topp, Nørdre Skagastølstinden (2167), som vi har vært på før.

Nå var det nye eventyr som ventet. Vi skulle ned 60 høydemeter, for så å gå opp 100 igjen til neste topp, Skagastølsnebbet (2222). Tåken begynte å samle seg rundt oss, og vinden økte. Jakken måtte på da vi gikk ned 30 høydemeter til V-skaret. Der begynte moroa. Vi fikk på oss selene, og Christian ordnet sikringene. To unggutter fra campen kom ned i skaret da vi sto og ordnet oss for dagens første klatring. De måtte pent vente 😉 Nå skulle hu mor til pers. Først opp til Berges stol, så videre opp til tredje topp, Midtre Skagastølstinden (2284).

Brems litt. Det gikk ikke så enkelt for seg.Første 20 meterne gikk strålende. Jeg var i ekstase. Så kom første hinder… Et hjørne hvor fjellet vendte litt utover, skulle jeg få hånda mi opp på et supert tak over henget. Der stoppet det opp for meg. Eller det var fingrene som nektet å samarbeide. De stivnet og jeg klarte ikke å dra meg opp. «Christian, jeg klarer ikke dette, jeg», sa jeg med gråten i halsen. Fy søren… Skulle turen ende her? «Du er kjempeflink, Ingeborg. Stol på tauet og hvil deg litt. Jeg skal gi deg noe ekstra å holde i», sa Christian rolig og tålmodig. Jeg tviholdt meg i veggen. Å slippe seg og bare henge i tauet med stup rett ned under meg for første gang, føltes ikke helt naturlig. Tilslutt slapp jeg taket, og for en herlig følelse det var. Tiden forsvant fra oss mens jeg hang der og sutret. «Dette kan jeg ikke finne meg i», kjeftet jeg hardt til meg selv. «Kom igjen!» Med ny giv dro jeg meg opp i hjelpestroppen, og heiv meg opp til taket på oversiden. Herfra gikk det veldig greit.

Så var det Trond sin tur. Han kommer til samme hinder, og krongler litt selv før han kommer opp der vi står. De to ungguttene klatret forbi oss, og det kom et par til som klatret en annen rute opp. Fra toppen av Midtre rappellerte det ned et par også. Mye som skjedde rundt oss. «Jeg tror ikke jeg klarer dette», sa jeg stille. Guiden vår sa at alt avhenger av hvordan resten av turen gikk opp til Berges stol. Jeg kjeftet igjen litt på meg selv, og sa at «dette er jo drømmen din. Kom igjen, din pingle!». Ny giv, og nå gikk det mye bedre. Uten et ord, fortsatte guiden å sette opp sikringer til Midtre Skagastølstinden. Hadde vi først kommet oss opp dit, var det ingen vits å snu. På denne strekningen kunne jeg bruke bena mine mer, og det løste alt. Stående nesten i spagaten klatret jeg opp siste hinder, og vi sto på dagens tredje topp.

Vi så ingenting. Det ble en kort pause. Vinden hadde storm i kastene, så vi fikk beskjed om å gå forsiktig på den smale ryggen videre mot fjerde topp, Vetle Skagastølstinden (2340). Vi var vant til å gå i kraftig vind, så det gikk veldig bra bortover. Christian sikret oss med noe som kalles løpende sikring. Datt en av oss ned, så hoppet han til motsatt side. Enkelt og sikkert. Neste hindring, og den mest kinkige på turen, var noe som kaltes Patchells sva. Det lå i navnet, nemlig et svaberg på fjellet som forsvant rett ned i avgrunnen. «Er du 1.85 m høy, så klarer du denne fint», sa guiden vår Christian Nesset med et lurt smil. «He he he», lo Trond og jeg litt nervøst. Vi skjønte ikke helt hva som ventet oss, men plutselig var vi der. En ganske så loddrett vegg, hvor det faktisk ikke var noe særlig å holde fast i. «Dere skal bare sette foten på den lille bolten der, dra dere opp, holde hendene loddrett inn i sprekken der og klatre opp», forklarte Christian. Han viser oss, og med sine lange ben sto han i spagaten med venstre ben bort på bolten, dro høyre ben langsomt til seg, mens han klamret seg fast i den loddrette sprekken med hendene. «Ohhh, melkesyre», sa han med et glis. Så bare «trippet» han så lett som bare det videre. Det så så utrolig enkelt ut da han gjorde det…

Så er det min tur. Jeg får låne litt av armen til Trond, og kommer egentlig ganske greit ut til bolten, men så blir jeg stående. Hvordan i huleste skal jeg klare å reise meg såpass opp til å komme meg videre, og få tak i bedre tak lenger opp? Jeg prøver å sutre litt, men kommer ikke langt med det. «Skjerp deg!», sier jeg hardt til meg selv. «Stol på bena dine, jenta mi», sier min kjære til meg. Og det gjør jeg. Jeg sniker høyrebenet til meg, og får satt den på en bitteliten sats i fjellet. Med det hever jeg meg oppover, og får tak i de gode takene over meg. Jubelen sitter løst – inne i meg – og jeg smiler godt der jeg klatrer oppover. Ett hinder til før jeg er oppe hos guiden, og der må jeg bruke hele kjernemuskulaturen for å komme meg opp. Jeg er oppe. Trond får det også til, og det aller verste er over. Joda, det er noen små utfordringer til før vi er på toppen av femte, og selve kongen Store Skagastølstind (2406) eller Storen som den kalles, men det tar vi senere. Vi fikset denne!

I løpet av klatreturen hadde vi en del problemer med tau som surret seg sammen. Vi klatret tross alt to av gangen, og det ble ofte taukrøll. Vi måtte gå over og under hverandre for å kveile opp, og Christian, stakkars, måtte bruke en del tid til å surre opp. Men nå hadde vi kommet oss opp på topp nr. 4, og kunne ta en god pause. Videre fra her skulle vi rappellere. Jeg hadde gjort det noen ganger inne, for over 20 år siden, så dette skulle bli spennende. «Jeg tror jammen jeg skal la dere gjøre det selv, jeg», sa Christian til oss. Vi skulle bare få en kjapp innføring. Første rappell var 30 meter, og vi ville havne nesten nede i skaret som het Mohns skar, rundt 200 høydemeter fra toppen av Storen. Christian fikset sikringen, viste oss hvordan vi skulle gjøre det og da var det bare å hive seg utfor. Litt guffent å tippe over kanten for første gang, men så gikk det strålende. Fy søren så moro! Dette ble en en ny favoritt-greie 😉

Så var det siste etappe. 200 høydemeter til femte og siste topp for dagen. Et par utfordringer her også, men de gikk bra. Så endelig kunne vi stå på Norges tredje høyeste topp, Store Skagastølstind. Min store drøm! For en følelse. Her tok vi en god pause, hvor vi spiste godt med mat. Det var enda mange timer igjen til vi var nede ved campen. Tre rappelleringer ventet oss, og den første var en loddrett vegg på 25 m. Trond jumpet utfor, og det gikk veldig bra. Det gikk veldig bra for meg også, så da var det bare to igjen. Disse gikk som smurt. Vel nede pakket vi sammen tau og seler, og gikk nedover uten sikring. Christian ville ut på snøfeltene for å spare tid. Å som jeg hater sånne snøbakker… Men det var bare å gjøre som guiden sa, og før vi gikk ned snøfeltene fikk vi ett kort kurs i fall og bremseteknikk med isøks av guiden som skulle vise seg å komme godt med.

Snøen var myk og god å gå i, så det var bare å bruke hælene nedover. Første felt gikk bra. Så var det neste. Denne var en del brattere, og det begynte å knipe i magen min. Christian gikk sammen med meg hele tiden. Lenger ned så jeg Trond skli, snu seg og bremse med isøksen. «Se, han øver seg», sa jeg til Christian. Men det var ingen øvelse. Han hadde sklidd i det bratte partiet, og hadde klart å bremse med øksen. Veldig bra jobbet, Trond, men han var litt «shaky» etter det. Christian gikk sammen med meg hele tiden, og jeg gjorde som han sa. Det gikk bra. Dagen før hadde vi sett helikopter surre rundt ved bandet på Storen, og det viste seg, fikk vi vite etter vi hadde gått snøfeltene, at det var redning av ei dame som hadde falt ned nettopp det siste feltet. Så det var ikke uten grunn at jeg var litt nervøs.

Det var mye løsstein nedover siden, men endelig kunne vi puste ut nede på bandet og ved Skagastølsbu. Det er en gratis DNT «hytte» skulle man havne i knipe. Den ble bygget i 1894, og er av stein på utsiden og tre på innsiden. Enkel, med akkurat det du måtte trenge. Vi møtte et par som skulle sove i telt. De skulle klatre Storen i morgen. Vi fulgte med Christian ut på breen, og fikk beskjed om å følge han hele veien. Det var en del sprekker som vi måtte unngå. Vi måtte trippe over en snøbro som nok snart ville kolapse. Ellers var det bare å tråkke på. Det store partiet med blåis omgikk vi langt opp på høyre side. Snart hadde vi stein under bena igjen. Christian gikk og snakket om alt mulig spennende ting. Utrolig hvor mye han visste. Veldig artig å høre på. Hele veien tilbake gikk jeg og smilte. Ikke alltid like bevisst, men jeg var bare så lykkelig over å ha klart denne turen, og for å ha opplevd drømmen min. Tusen takk Jotunheimen Arrangement for å ha gjort dette virkelig, og tusen takk til guide Christian som guidet oss så sikkert og tålmodig over. Dette vil vi huske for evig og alltid.

30. jun, 2019

To år på rad har vi reist til Romsdalen denne helgen. Det hadde vi tenkt til i år og, men været spilte ikke på lag med oss. Så vi bråsnudde planene, og bestemte oss for Jotunheimen, og Leirungsdalen. Det angret vi ikke på.

Jeg hentet Trond i Lillestrøm, og vi kjørte til Vargbakkane som ligger i enden av Valdresflye. Perfekt parkering om du skal opp på Knutshøe, Besseggens tøffe lillebror, forresten. Vi begynte å gå mot brua som går over Leirungsåe, og med på turen hadde vi med oss 40 000 mygg... Det virket sånn, i alle fall. Har aldri opplevd maken. Noe vi ikke hadde tenkt på, var at de fleste elver og større bekker var ganske så vannsterke. Da vi kom til "overgangen" over Steinflybekken, hadde vi ikke sjans til å komme oss over uten å bli klissvåte. Ville blitt en dårlig start på turen. Så vi begynte å følge en sti oppover Steinflybakkan. Rundt 200 høydemeter måtte vi opp før vi klarte å karre oss over. Håpløst, men nå var vi på riktig side. Etter en stund kunne vi svinge inn i dalen, og for et syn som møtte oss, og våre surrende blindpassasjerer... Tindene bare strakte seg mot oss, og ønsket oss velkommen. Noe så vakkert. Og så frodig og grønt. Her kunne vi bo et par dager. 

Campen satte vi opp ved Raudhamran, og jeg skal love dere at det gikk fort. Vi kunne telle over 100 stikk bare på armene og skuldrene mine fra denne helgen... Ja, ja. Godt vi hadde myggnetting i teltet ;-)

Lørdagen var vi i gang kvart over syv. Det var nydelig vær, men det blåste litt. 3,3 kilometer gikk vi innover i dalen, før vi skulle svinge til høyre og oppover mot Tjønnholsoksle. På motsatt side, rett ved oppgangen til Munken, så vi to flotte reinsdyr løpe oppover fjellsiden. En mor med en kalv. Alltid så moro å se disse dyrene i sitt rette element. Oppstigningen var flott å gå, med noen bratte partier innimellom, men ikke noe vanskelig. Trond fikk øye på et reinsdyr, en bukk, på veien opp, men den ble borte på et blunk. Videre valgte vi å gå til høyre for breen, hvor oppgangen var litt brattere og morsommere enn motsatt side. Og det ble mye artig klyving der. Første lunsjen tok vi også i veggen der, hvor vi fant le fra vinden. Det kom noen kast innimellom som gjorde at vi måtte holde oss fast med stavene for ikke å miste balansen. Vi kom opp på en fortopp først, og derfra var det bare å gå i svak stigning til Tjønnholsoksle (2145). Utrolig kul utsikt her til de andre toppene rundt. De fleste raget vilt over oss. Vi tok kjapt noen bilder før vi nesten blåste bort, og begynte nedgangen til bandet for å gå opp til de to neste toppene. Det var ganske langt ned for å komme opp igjen, men sånn er det ofte når man tar slike runder. 

Neste topp, Tjønnholstinden NV 2 (2208), hadde en av de beste utsiktene vi har hatt. Det å stå slik midt i herligheten med Memurubu langt der nede med det gnistrende grønne vannet i Gjende, Russvatnet like over og flotte kjemper som Surtningssue, Glittertinden og Memurutindane midt i mot, tok nesten pusten fra oss. Hadde det ikke vært for skyene som lå over toppene i vest, hadde både Smørstabbtindane og Hurrungane vært et yndet syn. Hele Jotunheimen lå for våre føtter der vi sto. Dette er noe av det som gjør denne hobbyen så vanvittig flott. Vi gikk videre mot vår siste nye topp for dagen, Tjønnholstinden NV 1 (2220), før vi avsluttet på en topp vi har vært før, Tjønnholstinden (2331). Vi hadde to muligheter for tilbaketuren, og det var å gå ned til bandet igjen, og opp til Tjønnholsoksle og ned ryggen til dalen, og den tilbake til teltet. Eller opp på Tjønnholstinden og ned ryggen mot Leirungsdalen der. Vi valgte det siste for å få en rundtur. På toppen spiste vi lunsj nr. 2, i le bak noen steiner. Været begynte å skifte litt, og mørke skyer beveget seg raskt mot oss fra vest.

Vi spiste fort, og begynte nedgangen sør for toppen. Her begynte vi litt for langt mot øst, så det ble litt brattere nedgang enn vi hadde trengt. Men igjen har jeg min snille fjellgeit med, som kan hjelpe meg der det er verst. Så kommer vi inn på den vardede "stien", og da går det bedre. Denne nedgangen viser seg å bli lang og seig. Men tidvis lettgått, og nedgangen helt ned i dalen går på mose og lyng. Godt for bena. Igjen får vi øye på to reinsdyr, en mor med kalv (mulig de samme som vi så i morges) løpe nedover fjellsiden der vi skulle gå. Skyene fra vest holdt seg bak oss hele tiden, så det ble ikke noe mer ut av det. Vinden løyet mer og mer jo lenger ned vi kom, og snart var det så varmt at det meste av klærne måtte av. For en dag. Ca. 200 meter fra teltet ble vi ønsket velkommen av våre nye kompiser, myggen. Og dere kan tro at de var glade for å se oss igjen.

12 timer på tur, nesten 18 kilometer og 1260 høydemeter. Det er slike dager vi elsker. Og det beste var jo middagen som ventet. To poser gourmet mat fra Real Turmat, og noe godt å drikke til dessert. Nammmmmm!!!! Perfekt avslutning.

Ti på fem søndag morgen begynte regnet. Vi hadde ventet det, men håpet jo i det lengste at Yr skulle ta feil. Men den gang ei. Så vi snudde oss rundt og sov et par timer til. Kl. 09 var vi klare til å gå tilbake til bilen, og myggen ble med. Den siste timen hadde det ikke regnet, og vi begynte å gå i opphold. Vi grudde oss litt til Steinflybekken, men siden vi skulle til bilen og hjem, så hadde vi bestemt oss for bare å vasse over. Og det gjorde vi. Med støvlene fulle av vann vandret vi lykkelige siste stykket til Vargbakkan i øsende regn. Og i tradisjonens tro spiste vi stekt aure på Valdres gjestegård på hjemturen.

 

17. jun, 2019

Det er seks uker siden sist vi var i fjellet, og da ble ikke turen helt som vi hadde håpet på. Denne gangen var mesteparten av snøen borte, og været var meldt strålende på lørdagen. Sommersesongen for toppturer er her!

Utgangspunktet ble Spiterstulen, og teltplass i Visdalen. Jeg hadde lagt opp en rundtur med Bukkeholstindan og Styggehøe, med start på de første. Vi fant en nydelig teltplass ved foten av Styggehøe, og tenkte at vi fint kunne gå resten videre til starten av Bukkeholstindan. Etter litt om og men, og sjekking av kart, bestemte vi oss for å gå opp på Styggehøe først, siden vi tross alt var nærmest den. Så kunne vi ta ting derfra. 

Kvart på åtte var vi i gang på tur. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg må innrømme at jeg trives best på tur uten ski og snø. Det er veldig koselig det og, men det slår ikke dette. Solen varmet. Tørre steiner. Deilig og myk mose. Dette var livet. Ruta gikk bratt opp. 1000 høydemeter fordelt på 2,5 kilometer blir bratt. Og da vi i tillegg gikk litt feil, og endte opp i den bratteste delen, var det nesten så vi måtte snu. Det kunne se ut som vi hadde gått oss fast, men bratte snøpartier og skavler. Vi satte oss ned og spiste litt lunsj, og finne ut av hva vi skulle gjøre. Og vet dere hva? Det var godt jeg hadde med meg min sprøe fjellgeit av en mann. Han tråkket opp ruter, og jeg gikk og klatret etter. Ved den siste hindringen lagde han fine spor i skavelen, kom ned og gikk bak meg opp. Som jeg har sagt før, JEG LIKER IKKE BRATTE SNØPARTIER!!!!!! Endelig kom vi oss opp på ryggen som vi i utgangspunktet skulle vært på mye tidligere. Her var det bare å tasse oppover til første topp, Styggehøe Øst (2200). Og for en utsikt her oppe. Bratte stup overalt, og kul utsikt til Galdhøpiggen. Ca. en kilometer vestover kom vi til neste topp, den høyeste på turen, Styggehøe (2213). Her tok vi lunsj nr. 2. Vi så nå at å ta hele runden, som jeg hadde lagt opp til, ikke var noe poeng. Altfor langt både med tanke på føret og tiden. Så vi ble enige om å kun ta traversen til Nørdre Bukkholstinden og snu og gå tilbake.

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg veldig ofte problemer med pusten i høyden. Noen ganger er verre enn andre. Og jeg har funnet ut av hva det er som gjør det. 75 % lungekapasitet i lavlandet, og med medisin kommer jeg opp på 80 %. Dette pluss kronisk jernmangel, gjør at kroppen ikke gidder å samarbeide helt. Pusten er dårlig, jeg blir lett svimmel og tempoet blir deretter. Jeg kommer meg dit jeg vil, om bare på ren og skjær vilje. Det tar bare litt lenger tid enn andre. Dette må jeg leve med. Nok om det.

Neste topp skal forseres, og vi blir overrasket av hvor bratt det faktisk er. Sakte, men sikkert klyver vi nedover, og må ta de verste partiene mot sør. Dette går fint, det er jo dette vi liker. Vi tar tredje topp, Styggehøe V1 (2011) og fjerde Styggehøe V2 (2002) som bare ligger rundt 100 meter videre. Neste topp, Nørdre Bukkeholstinden Ø2 (2082), kommer vi glade opp på, men så er det bråstopp. En bratt hammer på rundt 10 meter går rett ned i skaret til neste topp. Da var det bare å gå ned igjen der vi kom fra, gå rundt på sørsiden og klyveklatre opp til foten av Nørdre Bukkholstinden Ø1 (2095) som vi nå greit kom opp på. Nå var det ikke langt til neste, og siste topp, Nørdre Bukkeholstinden (2149). Her måtte vi virkelig klatre litt for å komme opp. Litt utfordrende, men vi kom da opp. Med nuss og high five og gode klemmer. Syvende toppen i dag. For en tur. Ganske kult å stå på denne ryggen med bre på alle kanter. Litt kronglete å komme seg ned igjen, men så kunne vi trygt gå å plukke med oss sekkene og begynne på tilbaketuren. Vi hadde fortsatt en lang vei å gå. På et svaberg sør for Nørdre Bukkeholstinden Ø2, tok vi lunsj nr. 3. Har noen av dere opplevd at all mat du putter i munnen bare vokser og du får ikke svelget? Det problemet har jeg. Det kan være mat som jeg elsker her nede, men får store problemer med på tur i høyden. Så det ble bare et par sjokoladebiter på meg der. 

Ti over seks på kvelden gikk vi videre. Og vi jukset litt. Vi fulgte snøen langs fjellsiden ned til Bukkeholet. Jeg har aldri vært så lykkelig for snø som da. Vi tok alle snøflekker som var, og bare skle pent nedover. Så godt for kroppen og bena. Vi bestemte oss for å følge Bukkeholsbekken på høyre side, for det så ut som det ville bli en bedre nedfart. Og det ble det. Deilig mosekledde hyller, og ikke altfor bratt. Hvordan vi skulle komme over elven senere, tenkte vi ikke så mye på. Men det skulle vise seg å bli litt mer kronglete enn vi hadde trodd. Det endte med at jeg fikk begge skoene fulle av vann av å gå over denne strie elven. Men vi var bare rundt en kilometer fra campen, så jeg brydde meg overhodet ikke om det. Klokken 21.10 var vi tilbake, og vi kunne nesten ikke skjønne at vi hadde vært på en så flott tur. Nesten 13,5 time. Jeg skal love dere at Lammegryta fra Real Turmat smakte, med deilig sjokolade til dessert. Rundt kvart på elleve trakk vi oss tilbake til teltet, og det tok ikke lange tiden før vi sovnet med et bredt smil om munnen.

Neste dag våknet vi av regnet som falt på teltduken. Snakk om flaks at det ikke var i går. Vi pakket sammen, og tasset tilbake til Spiterstulen i regnværet. Ganske deilig å gå i fjellet i det været. En kilometer fra målet, dukket det plutselig opp en stor gjeng ungdommer bak oss. Vi skvatt til, for vi hørte ikke at de kom. Men de suste forbi oss, en etter en. Det viste seg at de var en skole fra Sverige, videregående skole, som hadde vært her i fem dager på camp, 84 elever tilsammen. Vi gikk til bilen og skiftet til tørre sko og klær. Så var det inn å skravle med Bodil og Bjørn Andreas. Og selvfølgelig få enda en bjørneklem! Vi kjøpte oss Brips, som vi smakte for første gang på vår forrige tur, og ble helt frelst. Noe så godt. Kaffe og kakao ble det også tid til. Så måtte vi komme oss avgårde. Turen hjem gikk veldig bra, bortsett fra et vondt haleben. Og med sushi på veien, ble det en perfekt avslutning på denne første sommerturen. Da er vi endelig i gang!

(Bilder ligger i albumet Styggehøe-traversen)