SISTE NYTT!

30. jun, 2019

To år på rad har vi reist til Romsdalen denne helgen. Det hadde vi tenkt til i år og, men været spilte ikke på lag med oss. Så vi bråsnudde planene, og bestemte oss for Jotunheimen, og Leirungsdalen. Det angret vi ikke på.

Jeg hentet Trond i Lillestrøm, og vi kjørte til Vargbakkane som ligger i enden av Valdresflye. Perfekt parkering om du skal opp på Knutshøe, Besseggens tøffe lillebror, forresten. Vi begynte å gå mot brua som går over Leirungsåe, og med på turen hadde vi med oss 40 000 mygg... Det virket sånn, i alle fall. Har aldri opplevd maken. Noe vi ikke hadde tenkt på, var at de fleste elver og større bekker var ganske så vannsterke. Da vi kom til "overgangen" over Steinflybekken, hadde vi ikke sjans til å komme oss over uten å bli klissvåte. Ville blitt en dårlig start på turen. Så vi begynte å følge en sti oppover Steinflybakkan. Rundt 200 høydemeter måtte vi opp før vi klarte å karre oss over. Håpløst, men nå var vi på riktig side. Etter en stund kunne vi svinge inn i dalen, og for et syn som møtte oss, og våre surrende blindpassasjerer... Tindene bare strakte seg mot oss, og ønsket oss velkommen. Noe så vakkert. Og så frodig og grønt. Her kunne vi bo et par dager. 

Campen satte vi opp ved Raudhamran, og jeg skal love dere at det gikk fort. Vi kunne telle over 100 stikk bare på armene og skuldrene mine fra denne helgen... Ja, ja. Godt vi hadde myggnetting i teltet ;-)

Lørdagen var vi i gang kvart over syv. Det var nydelig vær, men det blåste litt. 3,3 kilometer gikk vi innover i dalen, før vi skulle svinge til høyre og oppover mot Tjønnholsoksle. På motsatt side, rett ved oppgangen til Munken, så vi to flotte reinsdyr løpe oppover fjellsiden. En mor med en kalv. Alltid så moro å se disse dyrene i sitt rette element. Oppstigningen var flott å gå, med noen bratte partier innimellom, men ikke noe vanskelig. Trond fikk øye på et reinsdyr, en bukk, på veien opp, men den ble borte på et blunk. Videre valgte vi å gå til høyre for breen, hvor oppgangen var litt brattere og morsommere enn motsatt side. Og det ble mye artig klyving der. Første lunsjen tok vi også i veggen der, hvor vi fant le fra vinden. Det kom noen kast innimellom som gjorde at vi måtte holde oss fast med stavene for ikke å miste balansen. Vi kom opp på en fortopp først, og derfra var det bare å gå i svak stigning til Tjønnholsoksle (2145). Utrolig kul utsikt her til de andre toppene rundt. De fleste raget vilt over oss. Vi tok kjapt noen bilder før vi nesten blåste bort, og begynte nedgangen til bandet for å gå opp til de to neste toppene. Det var ganske langt ned for å komme opp igjen, men sånn er det ofte når man tar slike runder. 

Neste topp, Tjønnholstinden NV 2 (2208), hadde en av de beste utsiktene vi har hatt. Det å stå slik midt i herligheten med Memurubu langt der nede med det gnistrende grønne vannet i Gjende, Russvatnet like over og flotte kjemper som Surtningssue, Glittertinden og Memurutindane midt i mot, tok nesten pusten fra oss. Hadde det ikke vært for skyene som lå over toppene i vest, hadde både Smørstabbtindane og Hurrungane vært et yndet syn. Hele Jotunheimen lå for våre føtter der vi sto. Dette er noe av det som gjør denne hobbyen så vanvittig flott. Vi gikk videre mot vår siste nye topp for dagen, Tjønnholstinden NV 1 (2220), før vi avsluttet på en topp vi har vært før, Tjønnholstinden (2331). Vi hadde to muligheter for tilbaketuren, og det var å gå ned til bandet igjen, og opp til Tjønnholsoksle og ned ryggen til dalen, og den tilbake til teltet. Eller opp på Tjønnholstinden og ned ryggen mot Leirungsdalen der. Vi valgte det siste for å få en rundtur. På toppen spiste vi lunsj nr. 2, i le bak noen steiner. Været begynte å skifte litt, og mørke skyer beveget seg raskt mot oss fra vest.

Vi spiste fort, og begynte nedgangen sør for toppen. Her begynte vi litt for langt mot øst, så det ble litt brattere nedgang enn vi hadde trengt. Men igjen har jeg min snille fjellgeit med, som kan hjelpe meg der det er verst. Så kommer vi inn på den vardede "stien", og da går det bedre. Denne nedgangen viser seg å bli lang og seig. Men tidvis lettgått, og nedgangen helt ned i dalen går på mose og lyng. Godt for bena. Igjen får vi øye på to reinsdyr, en mor med kalv (mulig de samme som vi så i morges) løpe nedover fjellsiden der vi skulle gå. Skyene fra vest holdt seg bak oss hele tiden, så det ble ikke noe mer ut av det. Vinden løyet mer og mer jo lenger ned vi kom, og snart var det så varmt at det meste av klærne måtte av. For en dag. Ca. 200 meter fra teltet ble vi ønsket velkommen av våre nye kompiser, myggen. Og dere kan tro at de var glade for å se oss igjen.

12 timer på tur, nesten 18 kilometer og 1260 høydemeter. Det er slike dager vi elsker. Og det beste var jo middagen som ventet. To poser gourmet mat fra Real Turmat, og noe godt å drikke til dessert. Nammmmmm!!!! Perfekt avslutning.

Ti på fem søndag morgen begynte regnet. Vi hadde ventet det, men håpet jo i det lengste at Yr skulle ta feil. Men den gang ei. Så vi snudde oss rundt og sov et par timer til. Kl. 09 var vi klare til å gå tilbake til bilen, og myggen ble med. Den siste timen hadde det ikke regnet, og vi begynte å gå i opphold. Vi grudde oss litt til Steinflybekken, men siden vi skulle til bilen og hjem, så hadde vi bestemt oss for bare å vasse over. Og det gjorde vi. Med støvlene fulle av vann vandret vi lykkelige siste stykket til Vargbakkan i øsende regn. Og i tradisjonens tro spiste vi stekt aure på Valdres gjestegård på hjemturen.

 

17. jun, 2019

Det er seks uker siden sist vi var i fjellet, og da ble ikke turen helt som vi hadde håpet på. Denne gangen var mesteparten av snøen borte, og været var meldt strålende på lørdagen. Sommersesongen for toppturer er her!

Utgangspunktet ble Spiterstulen, og teltplass i Visdalen. Jeg hadde lagt opp en rundtur med Bukkeholstindan og Styggehøe, med start på de første. Vi fant en nydelig teltplass ved foten av Styggehøe, og tenkte at vi fint kunne gå resten videre til starten av Bukkeholstindan. Etter litt om og men, og sjekking av kart, bestemte vi oss for å gå opp på Styggehøe først, siden vi tross alt var nærmest den. Så kunne vi ta ting derfra. 

Kvart på åtte var vi i gang på tur. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg må innrømme at jeg trives best på tur uten ski og snø. Det er veldig koselig det og, men det slår ikke dette. Solen varmet. Tørre steiner. Deilig og myk mose. Dette var livet. Ruta gikk bratt opp. 1000 høydemeter fordelt på 2,5 kilometer blir bratt. Og da vi i tillegg gikk litt feil, og endte opp i den bratteste delen, var det nesten så vi måtte snu. Det kunne se ut som vi hadde gått oss fast, men bratte snøpartier og skavler. Vi satte oss ned og spiste litt lunsj, og finne ut av hva vi skulle gjøre. Og vet dere hva? Det var godt jeg hadde med meg min sprøe fjellgeit av en mann. Han tråkket opp ruter, og jeg gikk og klatret etter. Ved den siste hindringen lagde han fine spor i skavelen, kom ned og gikk bak meg opp. Som jeg har sagt før, JEG LIKER IKKE BRATTE SNØPARTIER!!!!!! Endelig kom vi oss opp på ryggen som vi i utgangspunktet skulle vært på mye tidligere. Her var det bare å tasse oppover til første topp, Styggehøe Øst (2200). Og for en utsikt her oppe. Bratte stup overalt, og kul utsikt til Galdhøpiggen. Ca. en kilometer vestover kom vi til neste topp, den høyeste på turen, Styggehøe (2213). Her tok vi lunsj nr. 2. Vi så nå at å ta hele runden, som jeg hadde lagt opp til, ikke var noe poeng. Altfor langt både med tanke på føret og tiden. Så vi ble enige om å kun ta traversen til Nørdre Bukkholstinden og snu og gå tilbake.

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg veldig ofte problemer med pusten i høyden. Noen ganger er verre enn andre. Og jeg har funnet ut av hva det er som gjør det. 75 % lungekapasitet i lavlandet, og med medisin kommer jeg opp på 80 %. Dette pluss kronisk jernmangel, gjør at kroppen ikke gidder å samarbeide helt. Pusten er dårlig, jeg blir lett svimmel og tempoet blir deretter. Jeg kommer meg dit jeg vil, om bare på ren og skjær vilje. Det tar bare litt lenger tid enn andre. Dette må jeg leve med. Nok om det.

Neste topp skal forseres, og vi blir overrasket av hvor bratt det faktisk er. Sakte, men sikkert klyver vi nedover, og må ta de verste partiene mot sør. Dette går fint, det er jo dette vi liker. Vi tar tredje topp, Styggehøe V1 (2011) og fjerde Styggehøe V2 (2002) som bare ligger rundt 100 meter videre. Neste topp, Nørdre Bukkeholstinden Ø2 (2082), kommer vi glade opp på, men så er det bråstopp. En bratt hammer på rundt 10 meter går rett ned i skaret til neste topp. Da var det bare å gå ned igjen der vi kom fra, gå rundt på sørsiden og klyveklatre opp til foten av Nørdre Bukkholstinden Ø1 (2095) som vi nå greit kom opp på. Nå var det ikke langt til neste, og siste topp, Nørdre Bukkeholstinden (2149). Her måtte vi virkelig klatre litt for å komme opp. Litt utfordrende, men vi kom da opp. Med nuss og high five og gode klemmer. Syvende toppen i dag. For en tur. Ganske kult å stå på denne ryggen med bre på alle kanter. Litt kronglete å komme seg ned igjen, men så kunne vi trygt gå å plukke med oss sekkene og begynne på tilbaketuren. Vi hadde fortsatt en lang vei å gå. På et svaberg sør for Nørdre Bukkeholstinden Ø2, tok vi lunsj nr. 3. Har noen av dere opplevd at all mat du putter i munnen bare vokser og du får ikke svelget? Det problemet har jeg. Det kan være mat som jeg elsker her nede, men får store problemer med på tur i høyden. Så det ble bare et par sjokoladebiter på meg der. 

Ti over seks på kvelden gikk vi videre. Og vi jukset litt. Vi fulgte snøen langs fjellsiden ned til Bukkeholet. Jeg har aldri vært så lykkelig for snø som da. Vi tok alle snøflekker som var, og bare skle pent nedover. Så godt for kroppen og bena. Vi bestemte oss for å følge Bukkeholsbekken på høyre side, for det så ut som det ville bli en bedre nedfart. Og det ble det. Deilig mosekledde hyller, og ikke altfor bratt. Hvordan vi skulle komme over elven senere, tenkte vi ikke så mye på. Men det skulle vise seg å bli litt mer kronglete enn vi hadde trodd. Det endte med at jeg fikk begge skoene fulle av vann av å gå over denne strie elven. Men vi var bare rundt en kilometer fra campen, så jeg brydde meg overhodet ikke om det. Klokken 21.10 var vi tilbake, og vi kunne nesten ikke skjønne at vi hadde vært på en så flott tur. Nesten 13,5 time. Jeg skal love dere at Lammegryta fra Real Turmat smakte, med deilig sjokolade til dessert. Rundt kvart på elleve trakk vi oss tilbake til teltet, og det tok ikke lange tiden før vi sovnet med et bredt smil om munnen.

Neste dag våknet vi av regnet som falt på teltduken. Snakk om flaks at det ikke var i går. Vi pakket sammen, og tasset tilbake til Spiterstulen i regnværet. Ganske deilig å gå i fjellet i det været. En kilometer fra målet, dukket det plutselig opp en stor gjeng ungdommer bak oss. Vi skvatt til, for vi hørte ikke at de kom. Men de suste forbi oss, en etter en. Det viste seg at de var en skole fra Sverige, videregående skole, som hadde vært her i fem dager på camp, 84 elever tilsammen. Vi gikk til bilen og skiftet til tørre sko og klær. Så var det inn å skravle med Bodil og Bjørn Andreas. Og selvfølgelig få enda en bjørneklem! Vi kjøpte oss Brips, som vi smakte for første gang på vår forrige tur, og ble helt frelst. Noe så godt. Kaffe og kakao ble det også tid til. Så måtte vi komme oss avgårde. Turen hjem gikk veldig bra, bortsett fra et vondt haleben. Og med sushi på veien, ble det en perfekt avslutning på denne første sommerturen. Da er vi endelig i gang!

(Bilder ligger i albumet Styggehøe-traversen)

5. mai, 2019

Fire turdager. Første endte med å måtte snu 300 høydemeter fra toppen grunnet tåke. Andre ble det tassing i Lom grunnet tåke, vind og snø i høyden. Tredje endte med at vi nesten ikke kom oss ned fra fjellet. Fjerde ble å komme seg etter 13,5 timer på tur dagen før... Ikke helt A4 denne miniferien. Her er vår historie.

1. mai: Tidlig avgårde. Nesten ikke en bil på veien. Herlig. Fremme på Strind Gard kl. 10.09. Møter Anne Jorunn som er i full sving med vårrengjøringen på blant annet Fossebrus, der vi skal bo. Vi legger inn matvarene, pakker om sekker og kler oss for topptur. Veiene er bare hele veien opp forbi Sognefjellshytta og parkeringen ved Galgeberget. Det er tåkete, men vi ønsker å gjøre et forsøk på Steindalsnosi (2025). Den ligger rett inntil veien, så i teorien skal det være en enkel og fin topp å nå. Tåken henger over fjellet, men ikke så tett at vi ikke ser noe. Fortsatt har vi relativt god sikt. Høydemeterne går, og snart er vi oppe ved en ganske bratt bakke. Fjellskiene mine går av her, og jeg tar på meg stegjern. Tar ingen sjanse. Trond fortsetter litt til med skiene, men må innse at det er for dumt å fortsette oppover med dem. Vi setter de i kryss midt i bakken, så vi skal finne de igjen, og begir oss oppover dette bratte henget. Vi visste at den siste delen av turen før det flater ut mot toppen ville bli bratt. Og det var forsåvidt greit, hadde vi hatt sikt. Nå pakket det seg skikkelig rundt oss, og vinden hadde økt. Vi tok tiden på hvor fort vi klarte å klyve i dette føret, og det var ikke mer enn 50 høydemeter pr. 13 minutter. Og det var ikke mye. Da vi stoppet for endte gang, så vi at vi var på 1718 høydemeter. Rett over 300 høydemeter igjen. "Dette er ikke liv laga", sa jeg. "Vi må gi oss". Vi så nesten ingenting rundt oss. Så vi snudde snuta, og begynte nedoverturen. Sånn er det å ha denne hobbyen. Oppturer og nedturer, selvom det å snu absolutt ikke noen nedtur. "Det er ingen skam å snu"!

På veien nedover tetter det seg enda mer rundt oss, og det blir vanskelig å finne veien ned. Men vi har kart og kompass, og i tåka finner vi greit ned. Glade for at vi gjorde som vi gjorde, setter vi oss i bilen, kjører til Lom og spiser en deilig pizza hver på restaurant Amore.

2. mai: SNØ! Vi våkner til snø. Er det mulig! Ønsket vårt for dagen er topptur til Bakraste Skagsnebb (2093) fra Krossbu, men det kan se ut som det går ut. Vi pakker sekker og spiser frokost, og tenker at vi kjører opp og ser. Kanskje det er bedre enn meldt.

Veiene var dekket med snø. Rart med tanke på hvordan det var i går. Da vi kom til Krossbu, så vi at tåka hang enda lenger ned i dag. Nede på rundt 1500 moh. Vi hadde ikke lyst på en tur som i går, så vi bestemte oss for å kjøre mot Turtagrø og veien nedover mot Sogndal. Rett etter Krossbu, var det en personbil som hadde kjørt ut. Rett ovenfor lå det en trailer ute i grøfta... "Ojda, godt vi har piggdekk", sa jeg. Vi kjørte videre, og været var utrolig merkelig. Blå himmel hvor vi kjørte mot, og grått og trist der vi kom fra. Da vi gikk ut av bilen for å ta noen bilder, snødde det...mens solen skinte... Og vi blåste nesten bort. På vei ned mot Turtagrø, så vi med ett en bil som sto midt i veien med nødblink. Vi bremset, og merket at bilen bare sklei nedover... med piggdekk. "Kanskje vi kan hjelpe til med å dytte?," sa Trond. Vi hoppet ut av bilen, og skjønte fort hvorfor stakkaren sto der med nødblink. Veien var polert av is. Underkjølt av våt asfalt og kulde. Det var absolutt ingenting vi kunne gjøre. Vi snakket litt med fyren, som var turist og hadde leiebil. Kjæresten hadde gått etter hjelp litt lenger nede, så han sa takk for hjelpen, men de ordnet det visst. Og med dette forandret vi planen igjen. Å kjøre nedover en bratt, svingete vei med is var ingen vits. "Best å komme oss ned fra fjellet før vi havner opp i noe skikkelig alvorlig", sa jeg. Så vi snudde, og kjørte forsiktig tilbake til Lom. 

Så resten av dagen gikk til å gå inn til sentrum, besøke Norsk Fjellsenter med utstillingen "Bergtatt". Kan virkelig anbefales! Spise kanelsnurrer og drikke kaffe og te. Gå en runde ned til elven, innom butikken og så hjem igjen til Fossebrus. Salmalaks, ris, brokkoli og rømme til middag.

3. mai: Vi sov til vi våknet, som var rundt 07-07.30. I dag skulle vi på tur, uansett vær. Trengte ikke være noen topptur, bare tur. Været som var meldt var ikke noe særlig, så vi hadde ingen forhåpninger. Sekkene ble pakket, og vi kjørte til Spiterstulen, og hyttevertene Bodil og Bjørn Andreas. Vi snakket litt med dem, og været var mye bedre enn meldt, så vi bestemte oss for å prøve oss på Leirhøe sør og Leirhøe. Det var to topper til vi kunne tenke oss, men slo fort fra oss det. Igjen gikk vi innover den vakre Visdalen. Blir aldri lei denne dalen. Været var nydelig, solen skinte og det var ikke ett vindpust. Vi gikk der og smilte fra øre til øre. Endelig! Vi hadde tatt med oss fjellskiene, tilfellet det var mer snø innover, og vanskelig å gå på bena. Disse satte vi fra oss ved foten av Leirhøe, slik at vi kunne finne dem da vi kom ned igjen, da vi så at ski var absolutt ingen vits. Det lille som var igjen av snø, var hard nok til å gå med fjellstøvlene på.

Innover mot Hellstugubrean, og oppover fjellsiden ved Veoskardet. Det var tungt å gå, løssnø og stein om hverandre. Været var fortsatt greit, noe tåke nå og da, men fortsatt god sikt. Det begynte å snø litt av og på. Ikke noe vi ikke hadde hatt før på tur. På 1800 høydemeter spiste vi litt lunsj, før vi fortsatte opp ryggen. 200 høydemeter til så jeg at vi var på vei til en av de andre toppene vi ikke skulle ha. Og da så vi en liten topp av rødt fjell. Yes! Det var Leirhøe Sør, og vi manglet bare rundt 100 høydemeter. Det var forsatt bra sikt, så vi gikk med godt mot til denne noe beskjedne toppen i skyggen av storebror Leirhøe, som ruvet over 200 høydemeter høyere. Vi fikk sett blant annet Veobrean og toppene Veobreatinden og Store Memurutinden Vestoppen. For en følelse og endelig være her. Leirhøe Sør (2110). Det er noe eget med det å nå et mål som er satt. Det gir en blanding av mestring og ren og skjær turglede.

Etter noen bilder, spiste vi lunsj nr. 2. Fortsatt greit vær, så vi bestemte oss for å gå videre opp til Leirhøe. Vi tenkte at det ville være bedre å gå ned normalveien mot Leirgrove, enn å snuble nedover der vi hadde kommet opp. Tanken var både lur og god. Trodde vi. Veien opp besto av snø, så vi tok på oss stegjern. Vi hadde nok ikke trengt det, for snøen var ganske løs, men da var vi sikre på at vi ikke sklei. Ganske tungt å gå i sånn snø, men etter tre kvarter til en time, sto vi på toppen av Leirhøe (2330). Det hadde begynt å tette seg mer rundt oss, og det hadde begynte å snø mye. Vi filmet litt, og enda hadde vi sikt. Til vi skulle begynne på nedoverturen.

I går hadde vi sett en film på Norsk Fjellsenter, som viste Jotunheimen, Breheimen og Reinheimen i all slags vær og årstider. Da så vi det været som kalles for "whiteout". Vind, snø og tåke som gjør at man absolutt ikke ser noen ting. "Det har vi heldigvis ikke opplevd", sa jeg til Trond da. Helt til nå. Vinden økte plutselig, det snødde tett og vi så absolutt ingenting. Dette var virkelig ekkelt. Vi visste at på den ene siden hadde vi stup rett ned i breen, og på den andre siden gikk det bratt ned i dalen ved Hellstuguåe. Vi prøvde å sette kompasset, men det hjalp ingenting. Selvsagt! Vi begynte å gå, og etter en liten stund fikk vi såpass sikt at vi kunne se sånn nogenlunde hvor vi var. "Vi har gått for langt ned til venstre", ropte jeg gjennom vinden. "Vi må gå opp igjen". Vel oppe på ryggen igjen, fikk vi whiteout igjen. Umulig å se hvor vi gikk. Litt sikt igjen, og da så jeg veggen som gikk ned i breen. Da holder vi oss i nærheten av den. En varde kommer til syne, og vi jubler. Vi er på rett vei. Igjen blir det whiteout, og igjen ser vi absolutt ingenting.

Istedet for å stå i ro til vi kanskje fikk litt sikt igjen, beveger vi oss nedover. Og plutselig går det veldig nedover. Snø til livet, og panikken kommer. "Hvor er vi på vei ut nå?" Så mye snø og bratt er ingen god kombi. Litt sikt igjen, og vi ser at vi er på vei ned en meget bratt skrent. Vi kommer ikke opp igjen, så det er bare å komme seg nedover. Nå er vi virkelig ute å kjøre. De trygge vardene og ryggen er igjen borte, og foran oss ser vi bare bratte skrenter. Hva skal vi gjøre? Vi hadde sendt melding til Bodil på Spiterstulen om at vi var på vei nedover. Så de ikke skulle bekymre seg. Men dette er ikke bra. Vi ser på hverandre, og siden vi ikke aner hvor vi er, bestemmer vi oss for å fortsette. Vi vil ned fra dette fjellet. Snø og is og stein. Vi må halvveis skli på rompa noensteder, klatre rundt steiner, klatre i snø, stegjern, isøks. Jeg sklir et sted, og Trond får tatt tak i meg, og jeg stopper i en stein. Gråten sitter løst. Det går sakte, men sikkert nedover. Plutselig sklir jeg, jeg klarer ikke å holde igjen. Jeg kjenner en spiss stein mot halebeinet mitt. Det sitrer i hele kroppen, og det kommer bare et hyl. Trond kommer så fort han klarer, men det er jo ikke så mye annet han får gjort enn å trøste. Fy søren det gjør vondt, men vi må videre. Sikten begynte å bli bedre, og jeg kjente igjen hvor vi var. Litt skrått imot oss var Hellstuguhøe, og Hellstuguåe langt der nede. Vi holdt faktisk på å grave oss nedover det ene stedet vi absolutt ikke burde.

Vi kom til et stykke med hard, kompakt snø. Det ene stegjernet til Trond var blitt ødelagt, så han fikk ikke brukt dem. Så han fikk begge isøksene, mens jeg tok på meg stegjernene, og tok frem stavene. Ett musesteg av gangen nedover. Sklei jeg her ville jeg ikke stoppe med det første. Trond sleit litt med å holde seg oppe øksene, og litt lenger nede glapp taket helt. Han sklei nedover, og fikk tatt tak i noen større steiner. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk, men det hadde gått bra. Jeg fortsatte med mine musesteg, og det begynte å bli brattere. Da gikk jeg skrått over til en ny rygg med snø og stein. Jeg kom meg godt inn på ryggen og fant en stein jeg kunne sitte på, før jeg tok av meg stegjernene. Så var det bare å stable ben og armer, og gå videre nedover. Her var det endel is oppå mosen. Det gikk sakte, men sikkert. Etter over tre timer nedover fjellet, kom vi endelig til bånn. Jeg tror jeg aldri har vært så glad i hele mitt liv. At dette gikk så bra som det gjorde, var litt flaks.  

Vi løp nesten, eller så godt som det lot seg gjøre med et ødelagt haleben, bortover den slake dalen. Klokken var blitt halv ti på kvelden, så vi måtte skynde oss før det ble for mørkt. Skiene hadde vi jo satt der hvor vi egentlig skulle kommet ned, så de måtte vi finne før vi kunne gå tilbake til Spiterstulen. For å slippe å gå noe særlig oppover igjen, holdt vi oss så høyt oppe som vi kunne. Det var deilig å gå her. Mange snørenner med hard snø. Vi nærmest svevde der vi gikk. Skiene kom til syne, vi festet de på sekkene og gikk i rask gange det siste stykke fra Leirgrove til Spiterstulen. 23.04 ramlet vi inn i resepsjonen. Ingen å se. Jeg sendte en meldig til Bodil om at vi var her. Hun er bare den beste! Og jeg fikk den største bamseklemmen. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd. Det var faktisk veldig godt å snakke om det, for jeg må innrømme at jeg tror ikke det hadde helt gått opp for meg hva vi hadde vært igjennom. Før vi dro, fikk vi den beste styrkedrikken jeg noen gang har smakt, Spiterstulens egne Brips. Skikkelige energi på en liten flaske. Det hjalp. Tusen takk, Bodil!

På vei tilbake til Strind Gard skremte vi opp en rype, og endte med å jage en stakkars, og litt dum hare som ikke skjønte at den måtte løpe ut av veien. Istedet jagde den skyggen sin bortover veien, så vi kom ikke forbi før etter en kilometer. Bekmørkt. Lenge siden vi har kjørt i fjellet når det har vært så mørkt. Da vi kom til Fossebrus, lagde vi oss noen helt enkle ostesmørbrød, som smakte fortreffelig. 13,5 timer, 17 km, 1430 høydemeter.

4. mai: Natten ble ikke så god. Rompa var vond, og selv om jeg ikke ville det, kokte hodet over av mange rare tanker. Vi hadde lagt oss nærmere halv to i natt, og klokken fem var jeg lys våken. Tvang meg til å ligge en stund til, og tror faktisk jeg fikk sove et par timer til. Kroppen var utkjørt. Ikke bare fysisk, men psykisk. Svimmel, kvalm. Om det kom av det vonde halebenet, vet jeg ikke. Vi spiste frokost, og kjørte en tur ned til Lom. Der gikk vi litt rundt, litt andre veier enn sist, og gubben fikk seg en skillingsbolle og kaffe. Og te til konå. Han var så sinnsykt støl i lårene, så vi var nok et vakkert syn der vi humpet rundt i sentrum. Ikke så mye mer som skjedde denne dagen enn at vi slappet virkelig av. Barnebarna til Trond og Anne Jorunn kom bortom med noen deilige lefser som vi koste oss med. I morgen skulle vi hjem, og det er første gangen det faktisk er greit å dra hjem. 

5. mai: Spiste frokost. Vasket hytta. Sa hadet til vertskapet, som var i full gang med lamming. Så kjørte vi hjem. Jeg skal innrømme at å sitte så mange timer i bilen med dette vonde halebenet, var VONDT!!! Men uten trafikk gikk det unna, og det hjalp litt å spise sushi på veien.

Til ettertanke: Det er mange tanker som kommer etter en slik tur. Skulle vi gått tilbake samme vei som vi kom opp? Mest sannsynlig. Skulle vi pakket oss inn i jærvenduken til det verste var over? Mulig, men det virket ikke som det ville gi seg med det første. Det er så lett å være etterpåklok, og det kan faktisk hjelpe om vi skulle havne i en slik situasjon igjen.

 

23. apr, 2019

Frem og tilbake er like langt, heter det. Så nå er vi tilbake på Strind Gard og Lom. Hjem og hente barn, i alle fall to av dem. Eldstejenta måtte jobbe, så hun tar toget til Otta på torsdag, så henter vi henne der.

ONSDAG: Turen til Lom gikk knirkefritt, selv om dette var påskeutfartsdag nr. 1. Det hjalp jo at vi dro litt tidlig hjemmefra. Vi fikk igjen en varm velkomst da vi kom til Strind Gard. Det er alltid så koselig å komme dit. Trond og jeg dro på butikken etter vi hadde båret inn ting og tang, og handlet det vi trengte for fem dager. Hadde ikke planer om å bruke tid på butikken disse dagene. Da vi kom tilbake, kom Trond med en stor bunke herlige nylagde lefser. NAM! Vi heiv oss over dem med en gang. Og da skjønte vi også at vi hadde for lite smør for disse dagene. Så jeg kledde på meg, tok bena fatt og gikk inn til sentrum. Ante ikke hvor langt det var, men hadde satt på kilometertelleren. 3,15 km en vei. Akkurat passe. 6,3 km er en super kveldstur.

TORSDAG: Frokost, så dro Kamilla og jeg og hentet Renate. Toget skulle være inne rundt 11.30. Siden vi måtte inn til Otta, så bestemte vi at vi skulle ta en Lom-dag, og kikke litt rundt. Det vi ikke tenkte på, var at ALT, og da mener jeg ALT var stengt. Museer, verdens-beste-kanelsnurrer-butikk - Alias Bakeriet, suvenir-butikker osv. ... Så det ble ikke helt som vi hadde sett for oss. Middagen skulle vi ta på restaurant Amore, men å spise kl. 14.45, var litt vel tidlig. Så vi tok en kjøretur retning Strynefjellet. Vi fikk slått ihjel en time, så kl. 16, ble det pizza på Amore. Den var knallgod. Så dro vi hjem og slappet av, og spiste lefser til dessert.

FREDAG: Lom kommune hadde satt opp gratis buss til Sognefjellet denne påsken. Dette gjør de for å minske parkeringskaoset på fjellet. Biler som parkerer langs veien kan skape farlige situasjoner, og det er dette de ønsker å få bukt på. Problemet er at det dessverre ikke er mange som benytter seg av det. Men det ville vi, og sto klare rett utenfor Strind Gard kl. 09. Det var to andre på bussen, og rett etter vi gikk på, gikk det en mann til på ... med sykkel. Rett før vi kom til Leirdalen, stoppet vi. "Bussen koker", sa sjåføren. "Selvsagt", tenkte vi. Endelig skulle vi slippe å ta bilen, og bare nyte turen, så skjedde dette. Skulle denne dagen bli ødelagt? "Det var en rem som hadde hoppet av, så skal bare få på den", sa sjåføren. Vi pustet lettet ut. Ikke lenge etter, kjørte vi videre. 

Siden vi har med barn/ungdom som ikke er så veldig fan av ski og turer, tenkte jeg at det beste var at vi koste oss, enn at vi skulle gå langt. Så planen var å ta bussen til Sognefjellshytta, og gå en liten omvei til Krossbu, med stopp på et sted jeg hadde vært før, ved Falkeberget. Stedet lå rett før løypa går nedover Utledalen, med panoramautsikt utover denne dalen, Hurrungane, Fannaråken og Steindalsnosi. Et fantastisk sted, manror. Bussen stoppet på Sognefjellshytta, og herfra har vi aldri gått før. Spennende. Ca. 100 m i oppkjørte løyper, så svingte vi til høyre inn kvistet løype, retning Skogadalsbøen. Etter rundt en time var vi på plassen ved Falkeberget. Trond sto bare og måpte... For en utsikt. Utledalen snodde seg nedover, vill og vakker. Til høyre for dalen kunne vi se Stølsnostinden og såvidt Falketind. På venstre side lå Hurrungane i all sin prakt med Fannaråken og Steindalsnosi ved sin side. Bak oss hadde vi Hestbreapiggene i Breheimen, samt toppen av Store Smørstabbtind. Dette kunne ikke bli bedre. Og barna måtte innrømme at dette var flott. Endelig fikk vi vist frem heimen i det beste været. Sol og helt vindstille.

Primusen ble satt igang, og steking av pølser. I år slapp vi unna fryste lomper, og kakao som ble kald før vi begynte å drikke. Utrolig hvor godt helt alminnelige grillpølser smaker sånn ute. Gode og mette. Jentene ville prøve Jærvendukene, og da var det gjort. Det endte med at de sovnet i hver sin duk, etter maten. Herlig syn. De så ut som to larver der de lå. Eirik prøvde seg litt på aking, mens far lå og koste seg i solen. Jeg bare virret rundt og tok bilder, og kunne i ta øynene vekk fra den vidunderlige utsikten. For et land vi har! Det dukket opp et par ryper også, hvor det var mannen som gjerne ville vise seg frem. Fruen var veldig sky, og gjemte seg bak en stein. Flotte i vinterdrakten sin. Eirik la seg ned etterhvert han også, og sovnet jammen meg. Så her lå fire og sov, mens ei var litt mer rastløs og satt vel ned i tilsammen 10 minutter - av fire timer ;-) Jeg tuller ikke. Vi var på dette fantastiske stedet i 4 TIMER!

Siden vi hadde tatt bussen opp, trengte vi ikke å gå tilbake til utgangspunktet. Vi bare fortsatte stien ned mot Krossbu. Nedover hele veien, og litt knall og fall måtte til. Kamilla og jeg klarte å holde oss på bena. På Krossbu gikk vi på do, og kjøpte oss en drikke hver. De hadde laget til en sitteplass ute rundt en bålpanne, hvor det var supert å sitte. Halvannen time satt vi og koste oss, før bussen tok oss med tilbake til Strind Gard. For en dag. 

Hamburgere til middag, og lefser til dessert, var helt innafor.

LØRDAG: Vi troppet opp på Spiterstulen rundt kl. 11. De fleste som bodde der var ute på tur, så nå var det ganske stille. Og vi kunne si ordentlig hei til Bodil, verdens herligste hyttevert. Så gikk vi innover Visdalen. Været begynte bra, men da vi hadde funnet lunsjplassen, begynte det å skye over. Og da kom også vinden. Vi holdt ut en stund, så gikk vi tilbake til Spiterstulen, fire timer på tur. Kakao med krem og minimarsmallows til to, uten minimarsmallows til to og øl til far. Det skulle være påskerenn der i dag, og det skulle vi gjerne sett på. Men vi hadde planlagt kalkunsteik - som måtte stå inn i to-tre timer. Utrolig kjipt, for det rennet tror jeg hadde vært moro å fått oppleve... Neste år, kanskje.

Da vi kom hjem, kom Anne Jorunn med en tallerken med Rømmebrød. Disse har jeg smakt før, og de er vidunderlige. Kalkunsteik med ris og grønnsaker til middag. Veldig nam.

SØNDAG: Opp å lage brytebrød deig. Jeg gikk meg en liten tur til gapahuken, 200 høydemetere opp fra gården, mens deigen hevet seg. Jeg hadde helt glemt hvor bratt det var opp dit. Svetten rant, men fikk til belønning rennende friskt fjellvann da jeg kom opp. Snadder. Mens jeg var på tur, kom Trond på garden med en bunke til med nylagde lefser. Fy så godt! Så var det å pakke, og rundt halv ett var vi på vei hjem. Vi hørte på radioen at det var lange køer flere steder, blant annet ved Fåberg, Lillehammer. Så vi kjørte de bakveiene vi kunne, og slapp unna det meste av kø. Brukte kun en halv time lenger enn det vi pleide.

Dette har virkelig vært en perfekt påske. Glade barn, og avslapning DeLuxe. Og selvsagt masse frisk luft, og herlige fjell.

16. apr, 2019

I år som i fjor er påsken delt inn i to deler. Og i år er det Trond og jeg som har DEL 1, fredag til mandag. Vi fikk leid oss Fossebrus på Strind Gard i siste liten. Med teltturen i fjor påske friskt i minnet, bestemte vi oss for å kjøre litt luksus fra dag en denne gangen. Det blir mange teltturer uansett i år.

FREDAG: Etter at Trond var ferdig på jobben, dro vi. Ønsket vårt var å få tatt noen 2000-topper denne gangen. Veldig lenge siden sist, så det var jammen på tide. Men vi har ikke så mye erfaring med å bestige slike topper vinterstid, så vi forventet ingenting. Planen var i alle fall å prøve så godt vi kunne. Det var endel biler på veien, men langt i fra så mye som vi hadde fryktet. Vi var endelig på vei. Og etter fem timer svingte vi inn til Strind Gard. Så herlig det var å være tilbake igjen. Vi hilste på verten Trond, og flyttet inn i Fossebrus for noen dager. Det begynte nå å gå opp for oss at vi faktisk hadde påskeferie! Middag og planlegging av morgensdagens tur gikk om hverandre. Målet ble Skagsnebb og Bakraste Skagsnebb fra Leirdalen via Hurrbrean. 

LØRDAG: Klokken ringte 06, og vi spratt opp begge to...eller kanskje ikke spratt, da...vi veltet oss heller ut av sengen, og subbet ut på badet. Er det feil å si at jeg har lagret en egen helge-alarm som står på kl. 06.00? Min kjære rister bare på hodet ;-) Vi spiste frokost, og gjorde i stand sekkene for tur. Jeg skulle prøve randonee-skiene for andre gang, på et bedre underlag enn sist jeg hadde de på. Over ett år siden, så dette kunne bli interessant. 

Klokken 08.01 var vi i gang med turen. Det var kun to andre biler på parkeringen ved Geitsetre i Leirdalen. Vi liker å være tidlig ute. Med det været som var meldt, ville vi være lengst mulig ute. Det gikk jevnt bratt oppover breen. Selv om jeg hadde nesten fem kilo ski og støvel pr. ben, så gikk det overraskende greit oppover. Trond hadde bare fjellski med halvfeller, så de gikk av og ble erstattet med stegjern ganske fort. Det var så herlig å endelig være på tur igjen. Ingen vind, og en sol som varmet godt i rompa. Etter tre timer var vi oppe ved den siste lille breen opp til bandet mellom Skagsnebb og Bakraste Skagnebb. Med tanke på min uerfarenhet på rando, satte vi igjen skiene her, og gikk oppover med stegjern. Jeg fløy nesten oppover uten de tunge skiene på. Denne siste delen var bratt, og tok mye energi. En skigåer kom opp bak oss, og viste seg å være en guide fra Fyrst og fremst. Han var på tur med en gruppe som kom lenger nede med en guide nr. 2. Vi hadde lyst å prøve oss på Bakraste Skagsnebb før vi gikk ut på Skagsnebb, men så noen hindringer som kunne by på noen utfordringer. Vi forhørte oss med guiden, og han sa at skulle snøen gi seg, ville vi skli flere hundre meter rett ned på Veslbrean.

Vi gikk i vei med stegjern og isøks. Da vi kom til den lille snøtraversen, nektet jeg å gå over. Det så ikke trygt ut i det hele tatt. Ingenting å holde seg i. Snøen var såpass råtten, at isøksen ikke hadde noe tak. Så jeg valgte å ta av meg stegjerna og klatre på de bare steinene. Noe som skulle vise seg å være en enda dårligere idé... Jeg satt meg rett og slett fast. Uten å komme videre, og uten å komme meg ned igjen. Jeg tok på meg stegjerna igjen, og med Tronds gode hjelp, guidet han meg ned en renne av snø, ned til traversen. Vi bestemte der og da at den toppen ikke var verdt å prøve seg på. Altfor utsatt med den snøen som lå der. Da vi var kommet inn på "trygg" grunn, strømmet følelsene på. Jeg lo og gråt om hverandre, og takket min kjære for at han hjalp meg ned.

Vi pustet litt ut, før vi begynte på traversen ut til Skagsnebb. Den var overraskende smal, og til tider ganske utfordrende. Men i forhold til den andre, hadde vi kontroll. Dette var moro. Vi ble sittende i over en time på toppen og nøt utsikten og en kopp te/kaffe. Og sjokolade, selvfølgelig. På vei tilbake møtte vi på gjengen med guidene. En valgte å bli igjen og ikke gå på ryggen. Vel tilbake på bandet møtte vi to unggutter som lurte på om vi hadde vært på Bakraste. Vi fortalte som det var at vi valgte å ikke gå turen, på grunn av usikkerheten med snøen. Men de hadde tau og sikring, og hadde veldig lyst til å prøve seg. Vi lurte på om de kunne legge ut på en gruppe vi er med i på Facebook hvis de klarte det, for det er jo moro å se, og det lovte de å gjøre hvis de kom opp. Og det gjorde de, med sikringer hele veien. Godt jobba, gutta!

Så bar det nedover. Det gikk fort i den løse snøen. Så var det å ta på seg skiene, og komme seg hele ned. Da jeg begynte å kjøre nedover, merket jeg at det var leeeeeeeeeeenge siden jeg hadde stått på slalåm. Og da var det i preparerte løyper...på Nesbyen... Her var det både brattere og absolutt ikke i nærheten av preparert. Så jeg skal ærlig innrømme at jeg sleit litt. Hardt og isete, og endel snø som hadde hopet seg opp her og der. Den siste delen av breen var veldig smal, og brattere. Det føyk forbi et par gutter så lett som bare det. Det så ut som det letteste i hele verden, og der sto jeg og klarte nesten ikke å ta en eneste sving. Trond hadde tatt av sine ski for lenge siden, men jeg hadde tross alt slalåmski på meg, så jeg kunne ikke ta de av. Sakte gikk det, og til slutt ble jeg bare stående, helt alene. Trond var langt nede, så jeg kunne ikke snakke med han. Så kom gjengen vi hadde møtt på Skagsnebb, med sine to guider. Han vi hadde snakket mest med stoppet og spurte om det gikk bra med meg, og da sa jeg som det var at jeg aldri hadde stått sånn her før. Og at jeg synes det var litt skummelt når det begynte å gå fort. Det skjønte han godt, så han spurte: "Vil du at jeg skal hjelpe deg ned?". Reddende engel på ski! "Tusen takk", sa jeg. Han fortalte hva jeg skulle gjøre, og at jeg måtte følge hans spor. Han så fort at jeg kunne stå på ski, noe han bemerket, og det kan jeg jo. Men alene på et sånt føre, ble jeg rett og slett usikker på meg selv. Så det var bare så innmari godt å ha en som kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Og jeg kom meg lett ned. HIGH FIVE for vel gjennomført, og store takk fra min side, klarte jeg det siste stykket selv. Så fornøyd, og så glad. 

Klokken var blitt 18.00 da vi satt oss inn i bilen. Ti timer på tur i det beste været, og nok en topp på listen. Dette ble en dag over all forventning. Sinnsyke støle legger var verdt hele turen. 10 km, og 1060 høydemetere. Og nå skulle det bli godt med mat. Vi kjørte til Lom sentrum, og tok en pizza hver på restaurant Amore. Det smakte, kan jeg love dere. Hjemme igjen på Fossebrus, begynte planleggingen for morgendagens tur. Selv med støle ben, var vi klar for nye topper, nye eventyr.

SØNDAG: Spiterstulen ble utgangspunktet vårt i dag. I håp om å møte verdens beste vert, Bodil, gikk vi inn i resepsjonen. Det kokte av folk der inne. Folk fløy frem og tilbake, og alle hadde sitt å gjøre. Bodil hadde fått sove litt lenger denne morgenen, så hun var dessverre ikke der. Vi betalte for bommen, og tenkte vi kunne hilse på henne når vi var tilbake fra tur. Til alt hell så jeg henne inne på kjøkkenet før vi skulle gå, og fikk en god Bodil-klem :-D Hun måtte fort inn igjen, for det var litt kaos. Godt å se at de hadde så mye å gjøre.

Vi satt skiene i sekken, og valgte å gå på bena det første stykket. Det var vi glad for at vi gjorde, for det var glatt og isete. Vi fulgte stien et stykke, og skjærte bratt opp langs Leirgrove, og fortsatte mot Hellstuguåe. Her fulgte vi spor til Hellstugubrean, og begynte oppover. Turen på denne breen var mye snillere enn den i går. Kilometerne gikk fortere, selv om høydemeterne ble det samme. Da vi kom opp så vi så den første toppen, Nørdre Hellstugubreahesten, vi skulle opp, lå det en bre nord for den. Det var meningen vi skulle gå den opp, for så å fortsette videre til Søre Hellstugubreahesten. Vi begynte å gå mot den, men jeg stoppet opp og begynte å tvile. Det var ingen spor den veien, og fra der vi sto, så vi mange sprekker i breen. Med vår begrensede erfaring, stoppet jeg, og sa at jeg heller ville gå normalveien, der hvor scooteren hadde kjørt, og heller ta Nørdre fra den andre veien. Etter mye om og men fra Trond, og uttalelser jeg velger å ikke ta med her, ble han med rundt. Og det skulle vise seg å være det smarteste vi gjorde på den turen. 

Snart var vi fremme ved bandet mellom Søre Hellstugubreahesten og Midtre Hellstugutinden. Her tok vi oss en god lunsj, før vi la fra oss sekkene, spente på oss skiene og gikk mot Nørdre Hellstugubreahesten. Denne toppen ligger for seg selv med bre på alle kanter. En liten outsider. Men ikke den aller enkleste å komme opp. Rett før toppen var det et lite parti med morsom klyve-klatring, før vi kunne nyte toppen på 2136 m.o.h. Da vi satt på toppen hadde vi flott sikt til breen, og da så vi alle sprekkene som var både synlige og som lå litt mer gjemt under snøen på den breen vi hadde tenkt å gå tidligere. Godt jeg tvilte og fikk oss til å snu, for den breen var ikke bra... Tilbake på bandet igjen, tok vi sjarmør-etappen til Søre Hellstugutinden (2120), knipset vilt med kameraene, gikk ned til bandet igjen og ble sittende et par timer før vi begynte å tenke på tilbaketuren. Mye sikksakk-kjøring og ploging besto turen ned til Visdalen. Men nok en superfin dag og tur. 10 timer i dag også, 24 km, 1090 høydemetere og to nye topper på listen. Nesten først opp, og definitivt siste ned. 

Vi fikk dessverre ikke snakket med Bodil nå heller, for middags-forberedelsene var i full gang da vi tråkket inn i resepsjonen. Vi får ta det igjen, kjære Bodil! Nå hjem til en dusj, og deilig spekemat på menyen. I morgen er det hjem for å vaske litt klær, pakke om, ta med ungene og kjøre opp igjen til onsdag :-) Uhei hvor det går!

MANDAG: Vi klarer jo ikke å ligge noe særlig lenge, så vi tvang oss til å "sove" til 07.30. Frokost, pakking, utvask og dra. Vi fikk lov til å sette igjen litt småting, siden vi kommer tilbake om et par dager. På turen hjem ønsket vi å se så mange fjell som mulig, så vi kjørte over Valdresflye. Stoppet en liten tur på Gjendesheim, og på starten av flye så vi en stor flokk reinsdyr beite. Så vakre dyr. For en fin avslutning. Godt det bare er to dager til vi er tilbake.

Fortsatt god påske!