SISTE NYTT!

13. nov, 2019

En forespørsel til Trond på Strind Gard, og jeg hadde ordnet meg overnatting noen dager. Lom, mandag til torsdag, alene. Slike spontanturer er de beste.

Mandag 4.11: Jeg kjørte inn i Lom i en nydelig solnedgang, og melisstrødde fjelltopper overalt. For en følelse å være tilbake. Vakre Lom. Litt handling på butikken, så kunne jeg svinge inn på Strind Gard. Fossebrus sto klar til meg. Aldri vært der alene før, så det ville nok bli litt rart. Jeg bar inn alt, og gjorde klart for restemiddag. Lørdagspizza på en mandag, blir alltid riktig! Så pakket jeg sekken for morgendagen, og la planer for randonee-treningstur. Krossbu var ut, skjønte jeg, p.g.a. for lite snø. Så det måtte bli Fannaråken eller Steindalsnosi. Sistnevnte prøvde min kjære mann og jeg på fjellski i begynnelsen av mai, men måtte snu 300 høydemeter fra toppen grunnet tett tåke, kraftig vind og snøvær. Planen var i alle fall lagt, så fikk jeg se når jeg kom opp til Sognefjellet. Resten av kvelden gikk til strikking, mitt andre forsøk på en lue. Natta.

Tirsdag 5.11: Halv seks sto jeg opp, spiste frokost og var avgårde kvart på syv. Alene på veien mot Sognefjellet. Møtte ikke en eneste bil hele veien opp til høyeste punkt. Solen hadde så vidt begynt å lyse opp bak fjellene. Jeg kunne se med en gang at det var veldig lite snø i fjellene for en uerfaren rando-kjører som meg. Så jeg bestemte meg der og da for å droppe skikjøringen og bare nyte fjellet. Ikke en sky på himmelen, rundt 8 minus, null vind. Jeg kjørte til parkeringen ved Galgeberget, og begynte å vasse i snøen vest for Steindalsnosi. Det er alltid så moro å komme seg opp på en topp og få utsikt, men jeg måtte snu etter rundt 30 min. Snøen var flere steder for dyp, og jeg måtte ha forsert en elv. Så jeg kjørte nedover mot Turtagrø, fortsatte oppover Tindevegen og parkerte ved veien inn mot Ringsdalen. Kun rundt fem centimeter snø her, så det var enkelt å gå. Jeg endte opp ved en superfin teltplass på høyre side av Ringselvi. Fant ingen videre sti, så jeg gikk tilbake og over elven ved en demning. Men jeg fant ikke stien på den siden heller, så jeg sklei tilbake over elven, og gikk opp på en liten høyde for å spise lunsj. Solen ble borte, så lunsjen ble ikke lang. Kaaaaaaaaldt. Jeg pakket sammen og gikk ned til bilen igjen. Kjørte til utkikkspunktet rett på oversiden av Oscarhaugshytta, og gravde meg opp på en liten topp der. Det var deilig å stå der i solen og nyte alle toppene i Hurrungane.

Siste lille tur i fjellet gikk til en topp øst for Prestesteinshøgdi. Der møtte jeg på en meget hyggelig kar ved navn Kjell. Etter hva jeg skjønte, jobbet han som fjellfører. Moro å snakke med fjellkjentfolk. Halvannen time kuppet jeg hans ettermiddagstopptur. Det var så sinnsykt godt og varmt å sitte der med utsikt over hele Sognefjellet. For en dag det hadde vært. Vel nede ved bilen, fant jeg ut at siden jeg hadde fått med meg soloppgangen, måtte jeg oppleve solnedgangen også. Så jeg kjørte til høyeste punkt på veien, og ventet. Gradene hadde falt fra minus 3 til minus 9 på kort tid. Kjente det godt på nesa. Men den som ventet på noe vakkert, ventet ikke forgjeves. Nydelig var det. Oransje, rosa og blått perfekt samstemt. 10 timer på tur ble en vellykket dag.

Da jeg satt i stolen i stua på Fossebrus den kvelden, banket Anne Jorunn på døra. Hun og Trond inviterte meg på middag dagen etter, fårikål. Og det fra egenslaktet lam bare to helger siden. Så utrolig koselig, så det var ikke vanskelig å takke ja. Tenk så heldig jeg er.

Onsdag 6.11: Halv syv sto jeg opp, og turen i dag skulle gå til Lomseggje. Sist min kjære og jeg prøvde oss på den, julaften 2018, måtte vi gi opp for snø, is og vind. Denne gangen håpet jeg at det skulle gå bedre. Jeg kjørte til sentrum, svingte til venstre i rundkjøringen mot Stryn og kjørte inn til venstre forbi Norsk Fjellsenter. I enden av veien svingte jeg til venstre, og parkerte ca. 200 m lenger bort. Her står skilt til Smith-hytta og Lomseggen. Skulle ønske de hadde brukt de lokale navnene på disse. Uansett. Rundt halv ni var jeg på vei. Stavene var med i dag, for jeg husker hvor bratt det var sist. Jeg ble litt forundret da stien tok meg langs fjellsiden i stedet for rett opp, som den gjorde sist. Da skjønte jeg at det var to stier til toppen. Og kanskje denne var en smule bedre å komme opp på denne årstiden? 4,6 kilometer til toppen via Smithbue. Stien var snill den første kilometeren, så begynte stigningen… Bratt, ja. Veldig glad for at jeg hadde tatt med stavene mine. Jeg tok høydemeter sakte, men sikkert, og etter to og en halv time var jeg ved Smithbue, 1150 m.o.h. Hytta var en liten steinhytte, som faktisk var åpen for alle og enhver. Det var to benker langs veggene der inne, et lite bord og en stol og ovn som man kunne fyre i om det skulle være litt kaldt. Ved må nok medbringes. Utrolig koselig sted, med en fantastisk utsikt. Jeg tok litt drikke og en smoothie, før jeg gikk de siste 1,3 kilometerne til toppen. På veien gikk jeg forbi skiltet til Storivilen, som er en topp på 2068 m.o.h. Den blir også kalt for Store Lomseggje, og er en topp som vi selvsagt skal få inn på lista vår.

Lomseggen 1289 m.o.h., sto det på skiltet da jeg kom opp. Endelig. 950 høydemeter fra parkeringen. Herlig følelse å stå der oppe. Med utsikt til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Jeg ble ikke lenge der opp, for det var superkaldt. Frøys meg nesten bort bare ved å stå stille i noen minutter. Så bilder og video ble tatt, så gikk jeg ned til hytta igjen. Der dro jeg frem Jærvenduken, puttet meg selv inn i den og satt meg ned ved inngangen. Fikk litt ly fra den lille vinden som var. Så var det lunsj og te. Så herlig å sitte der og ha fjellet helt for meg selv. Det ble litt for kaldt etter hvert, så jeg pakket sammen og begynte på nedoverturen. Og igjen, glad jeg hadde med stavene mine. Jeg småsklei og datt litt nedover. Holdt tunga rett i munnen da jeg gikk på stien langs fjellet, for den var smal, og det gikk rett ned. Greit å ikke snuble der. Det er når man går ned igjen fra fjellet at man egentlig ser hvor bratt det har vært. Og det er da man tar seg selv i å si: «Har jeg virkelig gått opp her?» Seks timer brukte jeg alt i alt på turen min i dag, og det er absolutt ikke siste gang jeg går den turen. Må ta med gubben, og jeg må se herligheten på sommeren også.

Jeg fikk dusjet og slappet litt av før jeg gikk på middag til Anne Jorunn og Trond. Så koselig var det. Vi skravlet masse, og de vet så mye de to. Det er så moro å høre på. Og maten! NAM! Jeg tror jeg forsynte meg tre ganger av fårikålen. Den er den beste jeg noen gang har spist. Til dessert fikk jeg servert selvplukket blåbær, og jordbær og solbær fra hagen, med fløte og melk. Som jeg spiste. Var en super sistekveld på gården. Jeg fikk låne med meg noen fjellbøker tilbake på Fossebrus, som jeg kunne nyte før jeg gikk og la meg. Enda en perfekt dag.

Torsdag 7.11: Sto ikke opp før halv åtte i dag. Tenkte jeg skulle ta en liten tur før jeg satte snuta hjemover. Jeg kjørte ned til sentrum, gjennom rundkjøringen og til venstre mot brua. Målet mitt i dag var Tronoberget (890 m.o.h.), og det er to muligheter å komme seg opp dit. En kort, men meget bratt tur rett etter brua (500 høydemeter på 1,5 km), eller en litt lenger tur, 500 høydemeter fordelt på 3,2 kilometer fra Grjotheim. Jeg ville ha mest mulig tur, så jeg valgte den siste. Som på stien mot Lomseggje, begynte denne også veldig snilt. En gammel traktorvei som snodde seg oppover fjellsiden. Da den gikk over i en skogsti, begynte stigningen. Ikke så bratt som turen dagen før, men bratt nok. Herlig å kjenne blodpumpa dunke hardt. Etter en og en halv time, sto jeg på Tronoberget. Utsikten herfra var ikke noe særlig, siden toppen lå litt gjemt bak en del trær. Så jeg gikk litt tilbake, og ut på et platå, og fikk en fantastisk utsikt til hele dalen, Lomseggje og Lom. Så herlig. "Her kan jeg godt sove i hengekøye en natt",tenkte jeg. To og en halv time på hele turen, og en herlig start på morgenen. Da jeg kjørte tilbake til Fossebrus for å pakke og vaske meg ut, begynte det å snø. Snakk om flaks. Fjellet jeg hadde vært på var nesten borte i tåke og skyer. Greit at jeg var tidlig ute.

Å ta noen dager sånn midt i uka, om man har muligheten, gir så utrolig mye. Du fyller på med minner og energi. Og jeg kan absolutt anbefale det.

Til neste gang!

12. okt, 2019

Torsdag 3. oktober klarte jeg å overtale min kjære til å være med på årets siste fottur. Det var meldt helt sinnsykt flott vær, skyfritt og null vind. Så da kan man ikke bli hjemme for å fikse taket før vinteren 😉 Jeg mailet til Sota Sæter i Breheimen for å høre om vi hadde et dobbeltrom vi kunne bo på, noe de hadde, før jeg sendte melding til mannen min. Måtte jo forsikre meg om at han ville si ja 😉 Breheimen er en heim vi aldri har vært i før, og fra Sota Sæter kan man nemlig se Breheimens stolthet, Tverrådalskyrkja (2089 moh), som jeg tenkte vi kunne prøve oss på. Bilen vi skulle kjøre hadde fortsatt sommerdekk, så jeg fikk fikset skifte på den denne torsdagen også. Alt i siste liten. Men fy søren som jeg gledet meg. Endelig skulle vi på tur sammen igjen.

Fredag 4. oktober: Tidlig opp for å bake horn med ost og skinke til turen, og pakke alt i bilen. Så var det bare å plukke opp Trond i Lillestrøm, så bar det nordover. Fem og en halv time ca. brukte vi. Og det var rart å kjøre gjennom Lom denne gangen. Sota Sæter ligger 27 km fra hovedveien ved Dønnfoss camping. Det var asfaltert helt frem til bommen, og veien videre var kompakt og fin å kjøre på. Mørket seg på, og det var bekmørkt da vi ankom DNT-hytta. Sota Sæter er en gammel seter med flere stabbur som er gjort om til en hytte for Den Norske Turistforening. Utrolig koselig sted, med superhyggelige verter. Kan absolutt anbefales. Det finnes ikke dekning der, så vi fikk ikke sagt ifra at vi hadde kommet frem til våre nærmeste. Men det er de vant med, og er fullstendig klar over at sånt kan skje. Vi fikk et rom i Sjåk-hytta, i andre etasje med dusj, wc og tørkerom i første. Helt perfekt! Nå var det bare å vente til neste dag og tur.

Lørdag 5. oktober (1520 høydemeter, ca. 19 km): Kvart over seks ringte klokka, og rundt halv åtte var vi avgårde. Sola hadde så vidt begynt å farge toppene. Det var friskt og minus åtte grader. Stien snodde seg behagelig oppover i skogen. Så herlig å være på tur igjen. Vi kom til et veiskille, hvor vi fulgte stien til høyre. Snart var vi over tregrensa. Plutselig fikk vi rundt femti meter med dekning, og kunne sende en «Vi er på tur, og har det bra»-melding hjem. Så datt dekningen ut igjen. Vi møtte på snø ganske tidlig, og det ble bare mer og mer jo høyere vi kom. Da vi kom opp i Steindalen, riktig navn til dalen forresten, traff vi på mye … ja, nettopp … STEIN! Og med snøen som lå som et teppe over, var det ganske vanskelig å gå. Ikke lett å se hvor du satte benet, og til tider raste vi gjennom store hull som lå under snøen. Men det gikk ganske greit. Endelig var vi på begynnelsen av Fortundalsbreen, som vi hadde forhørt oss om på hytta kvelden før. Da fikk vi beskjed om at så lenge vi fulgte sporene til guiden som hadde gått der, var det ikke noe problem å gå på den. Greit å vite! Vi fulgte sporene over breen, og kom frem til foten på selve toppen. Fire timer hadde vi brukt, noe som var normaltiden til toppen. Men vi hadde hele dagen, så vi tenkte ikke så mye over det. Vi tok oss en god lunsj her, før vi begynte på de siste 500 høydemeterne.

Første delen var det en del løs stein og snø vi måtte passe oss for. Så kom vi opp på et slakere parti, før det begynte å bli brattere. Det gikk absolutt ikke fort. Flere steder var snøen hard, så det var vanskelig å få tak med støvlene. Så gikk vi og vasset i snø til rett under knærne. Vi ble ganske utslitte, og det var ikke enkelt, men været var med oss, så da gjorde det liksom ikke noe. Solen skinte fra skyfri himmel, og vinden gadd ikke å komme innom for et lite pust engang. Helt unikt. Siste utfordring før toppen var en bratt bakke av snø. Om sommeren er det lett klyving her. Håpet var at vi kanskje kunne bruke steinene en del oppover, men mesteparten lå godt gjemt under snøen. Da tok vi frem isøksen, festet den godt rundt håndleddet, og begynte sakte, men sikkert å gå oppover. Vi hadde fortsatt rundt 150 høydemeter igjen. Vi holdt oppe på bladet med begge hendene, og satte skaftet og piggen godt ned i snøen før vi fant feste for bena. Veldig effektivt, men fryktelig tungt. Vi ble helt utmattet begge to. Jeg har hatt en tendens til å snakke meg ned når det er ting som blir litt vanskelig. På den guida turen i sommer med Christian Nesset, nevnte han dette, at jeg måtte bli flinkere til å snakke meg opp i stedet for ned på turer. Det har jeg tenkt masse på, og denne gangen gikk jeg hele tiden og tenkte «Dette klarer du! Dette klarer du!». Og jeg prøvde hele veien opp å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg sklei, men hva jeg skulle gjøre. Det gjorde at jeg følte kontroll. Tiden fløy fra oss, og da vi endelig nådde toppen hadde vi brukt tre timer fra breen. Det var ikke mye krefter igjen i noen av oss, og dette har vært den tyngste toppturen til nå til en singeltopp. Men for en utsikt fra Tverrådalsdkyrkja. Klart vær på alle kanter. Hurrungane, Smørstabbtindane, Bukkeholstindane og Galdhøpiggen. Jostedalsbreen med Lodalskåpa. Ja, det var nesten ikke en ting vi ikke så. Planen vår om å sitte på toppen lenge og kose oss, måtte vi skrinlegge, siden vi kom så sent opp. Vi måtte komme oss ned til stien i skogen før det ble mørkt, eller så ville det blitt vanskelig å gå.

Vi tok masse bilder, og jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til nedturen og ned den bratte snøbakken. Men det skulle vise seg å ikke være noe problem. Vi snudde rompa til, og sklei på bena nedover med sikkerhet i isøksa. Sånn kontroll som jeg hadde på både opp og nedturen, har jeg aldri følt før, og det var en ny og herlig erfaring. En time brukte vi ned til breen. Der tok vi en velfortjent lunsj nr. to. Så begynte vi på tilbaketuren. Det er alltid når vi går tilbake fra turer at vi merker hvor langt det egentlig er. Vi gikk og gikk og gikk. Solen gikk lenger og lenger ned. På veien opp fant vi en flott teltplass som vi skal benytte til sommeren, og da vi kom dit nå, visste vi at da var det ikke så langt igjen. Litt over en time brukte vi derfra og ned, og rett over tre timer fra breen. Mørket tok oss rett før vi gikk fra stien og ut på veien til setra. 12 timer på tur. Kroppen var sliten, men vi var lykkelige for å ha fått oppleve denne toppen. Vi skal tilbake å ta de to andre toppene som ligger rett ved, og igjen Tverrådalskyrja til sommeren. Ble ikke helt ferdig der 😉

Vi kom på at vi ikke hadde sett Sota Sæter ordentlig i lys, for da vi kom var det mørkt, da vi gikk på tur var det mørkt, da vi kom tilbake fra tur var det mørkt. Så på søndagen før vi dro, kunne vi se hvor flott denne DNT-hytta var. Vi tok masse bilder, i minus 8,5 grader, og fikk sagt ordentlig ha det til stedet. Vi kommer igjen.

19. sep, 2019

Forrige gang vi var på tur i Rondane, gikk Eva og jeg nesten konstant i tåke. Denne gangen fikk vi alle årstider i løpet av en dag. Sol, vind, hagl, regn. Vandring i et eventyrlandskap man ikke skulle tro fantes. Det skulle vise seg å bli en tur vi bare kunne drømt om.

Fredag 12.09: Vi hadde booket rom på Rondane Fjellstue fra fredag til lørdag. Bekreftelsen var i boks, så da vi kom dit og fikk høre at hele stedet var stengt denne helgen, ble vi ganske satt ut. Det skulle være et bryllup eller noe, så det var ikke noen ansatte der engang. Vi ble henvist til Rondane Høyfjellshotell, som er de samme eierne. Da vi kom inn der, fikk vi rom til samme pris som vi skulle ha på fjellstua, og i tillegg fikk med frokost. En god «deal», og vi fikk et sted å være. Vi bestemte oss for å ta en liten kveldstur og sjekke ut hvor vi skulle gå neste dag. Vi fulgte skilt mot Veslulfossen. Vi kom frem til en bru, hvor det var skiltet mot Peer Gynt. Dette var stien vi skulle gå i morgen. Så i stedet for å gå over, fortsatte vi veien oppover. Vi gikk langs elva Ula, et elvestryk jeg ikke har sett maken til. Veien gikk over til en sti, som snodde seg som en orm rett ved siden av elva. Det var som å gå i et eventyr. Vannet fosset nedover. Vi var nå på stien som gikk til Spranget.

Det begynte å bli mørkere, men vi klarte ikke å snu helt enda. Vi kom til enda et skilt, som viste at det var 0,6 kilometer til Brudesløret, eller Storulfossen som den heter. Dit ville vi. Elva drønnet langt der nede. Landskapet hadde forandret seg til en dyp kløft. Veggene var som skåret med kniv. Vi måtte helt ut på kanten for å se elva. Brudesløret nærmet seg. Bulderet var ikke til å ta feil av. Og der, rett framfor oss, fosset den nedover fjellsiden, akkurat som et brudeslør. Så vakkert. Vi tok bilder, og begynte turen tilbake til hotellet. Den halvtimen vi hadde tenkt å gå, hadde blitt til over en time, og det var bare en vei. Vi gikk på så vi kom frem til veien før mørket falt. Så var det bare å følge den helt ned. To og en halv time etter vi hadde startet, veltet vi inn på rommet. For en fantastisk start på helgen vår. Dette måtte bare bli bra.

Lørdag 13.09: Rundt halv ni gikk vi ned til frokost. Det lå en eim av omelettdunst over lokalet. Grunnet min kraftige egg-allergi, spurte jeg – som jeg alltid gjør – om det var egg i brødene. Det visste de ikke, så de skulle spørre kokken. Ingen der visste det heller, så det endte med at jeg spiste havregryn med melk. Dunsten av egg begynte også å snike seg inn i kroppen, med kløende øyne og tung pust. Dette er den største grunnen til at jeg ikke er så glad i å bo på hotell og DNT-hytter. Uansett. Vi gjorde oss ferdige, og var avgårde kvart over ti. Solen skinte der vi bevegde oss oppover mot brua. Gradene var nok ikke mer enn rundt 3-4, men det var deilig. Igjen gikk vi langs Ula, bare motsatt side fra i går. Målet i dag var Peer Gynt-hytta, med en avstikker på et par kilometer til Veslulfossen. Vi hadde god tid. Noen ungdommer gikk forbi oss. Det virket som om de hadde det litt mer travelt enn vi hadde. «Håper det blir plass til oss på Peer Gynt», sa vi for hver gang det kom noen forbi oss. Så kom vi til skiltet mot Veslulfossen. En kilometer en vei. Stien gikk slakt nedover og inn i en lav bjørkeskog. Snart kunne vi høre fossen, og for et vakkert syn den var. Vi klarte ikke å se bunnen, men den falt nedover fjellsiden i store mengder. Denne avstikkeren kan virkelig anbefales.

Tilbake på stien, og igjen på vei mot Peer Gynt. Været var fortsatt bra, og vinden glimtet med sitt fravær. Inn i en ny, lav bjørkeskog. Så kom vi opp i det åpne landskapet igjen. Hele rekken av de majestetiske fjellene i Rondane nikket til oss. Og fargene. Høsten hadde virkelig tatt tak i fjellheimen. Rødt, gult, oransje og grønt. Vi satte oss på en stein, og spiste lunsj. I vest dukket Besshøe og Nautgardstinden i Jotunheimen opp. Videre på stien begynte vi å møte på folk som var på vei tilbake fra Peer Gynt. «Jo flere vi møter, jo færre skal overnatte», sa vi med et lurt smil. 21 gikk forbi oss, og enda flere var fortsatt på hytta så vi. Tre minutter før vi kom frem, begynte det så smått og hagle. Vi var fortsatt bekymret om vi ville få plass, og forberedte oss på å måtte gå ned igjen. «Vi kan godt sover der, vi», sa jeg litt på spøk, og pekte på en liten steinhytte i fjellet. Vi gikk inn der det sto kafé, og enda flere folk var der inne. Ved resepsjonen/kiosken/disken sto det en ung jente. «Hei, vi lurte på om det var plass for oss å sove her til i morgen?», spurte jeg. «Et øyeblikk så skal jeg høre med sjefen», sa hun med et smil. Hun kom tilbake med en nøkkel, og sa at de stengte i dag kl. 17, men at vi skulle få sove her allikevel. «Bare gå ut og snakk med pappa», sa hun. Eva og jeg så på hverandre, og smilte bredt. Det stemte at de skulle stenge, men vi kunne sove der, og legge nøkkelen i en boks med kodelås når vi gikk neste dag. For en service. Og tror du ikke vi skulle sove i den lille steinhytta jeg hadde spøkt om at vi kunne bruke. Helt fantastisk.

Vi jobbet veldig med å få fyr på ovnen. Veden var rå, og det var ingen tennbriketter eller papir for å hjelpe litt til. Så jeg spikket små fliser som vi kunne bruke. Men det ville ikke ta ordentlig fyr. Vi heiv på noe gammel stearin, og etter rundt tre kvarter vant vi! Ilden var i gang, og varmen begynte å bre seg i den lille koia, og oss. Vi tok en kopp te, litt sjokolade og fikk varmen i oss, før vi bestemte oss for å ta en tur rundt i området. Det hadde begynt å regne en time før, så det var bare å kle på seg. Vi gikk over brua til den andre siden, og gikk langs elven innover i dalen. Igjen ble vi gående i et eventyr. Hvordan snø, is og vann hadde jobbet i tusenvis av år på disse steinene, var helt ubegripelig vakkert. Vi vadet over elven et stykke oppe, og gikk tilbake mot hytta. I morgen før vi gikk tilbake til bilen, skulle det bli bra vær, så vi ble enige om å ta en liten bildetur da. Vi kom forbi en gammel steinhytte, som lå litt fra de andre. Uløybue, het den, og er fortsatt i bruk. Asbjørnsen fikk første gang fortalt om Peer Gynt fra denne bua, som senere inspirerte Ibsen til å skrive dramaet Peer Gynt. Utrolig kult.

Da vi kom på tunet ved kafeen, var det helt tyst. Vår lille tur, hadde blitt til en tur i over en time, og på den tiden hadde alle som var der, dratt. Vi var helt alene. Så vi gikk til vårt lille krypinn, Stallen som den blir kalt, og begynte på middag. Jeg stekte meg toast, og Eva lagde en Real. Resten av kvelden gikk til kortspill, og å slappe av i sengene. Vi var så redde for at vi skulle fryse i løpet av natten, at vi matet ovnen rett før vi la oss. Det skulle vi IKKE ha gjort… Varmen slo oss helt ut, og vi fikk ikke sove på grunn av det. Vinduet var helt åpent, og vi hadde hatt døra oppe også. Vi var ikke vant med å sove i en hytte hvor soverommet var i samme rom som ovnen. En ganske søvnløs natt, men en erfaring rikere.

Søndag 14.09: Kvart over syv måtte jeg på det lille rommet. Ute var det kjølig, men vindstille og flott vær. Jeg fyrte opp ovnen igjen. Vi spiste frokost, kledde på oss og gikk ut på vår bildetur. Og for noen bilder vi fikk. Snøen hadde lagt seg som et tynt teppe på fjelltoppene, og lagde en fin kontrast til høstfargene. Rett og slett magisk! Kvart på elleve gikk vi fra hytta. I løpet av morgenen hadde vinden tatt seg opp. Det blåste masse, og den var kjølig. Vi møtte på noen friskuser som skulle til Peer Gynt, og vi så noen som også bare snudde da de merket vinden. Mørke skyer fulgte oss hele veien. Skyene la seg rundt fjelltoppene. Ikke noen god dag å gå på topptur i. Det gikk raskt nedover. I stedet for å gå rett ned til bilen, gikk vi en liten omvei rundt Spranget. Da fikk vi sett Brudesløret i skikkelig dagslys, og vi fikk også sett det berømte Spranget. Frem til 1981 kunne man hoppe fra den ene siden av elva til den andre. I 1981 skulle en mann ved navn Ivar Bekkemellem prøve seg på hoppet. Landingen ble ikke helt som forventet, da steinen han landet på løsnet etter mange års juling av is og vann. Han datt ned i Ula, men kom seg noenlunde helskinnet fra hendelsen.

Å gå langs Ula fra Spranget og til Mysuseter, er en tur jeg kan anbefale på det sterkeste. Det er et eventyrlanskap du bare kan drømme om. Vanskelig å beskrive, må oppleves! På parkeringen ved Spranget var det som vanlig mange biler. Herfra og ned til veien var det rundt fire kilometer. Det var tøft for bena og gå på den kompakte veien. De mørke skyene kom nærmere, og vinden økte. Først da vi kom ned i hyttefeltet, kunne vi snakke med hverandre igjen. Men for en helg, og for en tur. Vi fulgte slavisk Yr.no, og det gjorde at vi slapp unna det verste været. Det kunne ikke blitt bedre enn dette. Takk for turen, Eva. Gleder meg allerede til neste.

28. aug, 2019

I år som i fjor dro jeg på en liten miniekspedisjon for meg selv. Den var så bra i fjor, at jeg ville prøve meg igjen. Så i år ble det Hardangervidda fra Finse til Haukeliseter, via Kjeldebu, Dyranut, Sandhaug, Litlos og Hellevassbu.

Dag 1, mandag: 15,24 kilometer, 325 høydemeter opp, 375 høydemeter ned, 6 timer.
Jeg hadde klart å få sekken til 22 kilo, som faktisk ikke er så verst med tanke på at jeg har alt av mat for åtte dager med. Ja, ti dagers turen skal jeg prøve å få til på åtte dager. Jeg må, faktisk, for jeg har avtaler dag 9 hjemme. Toget fra Oslo til Finse gikk overraskende fort, fire og en halv time. Plassen jeg hadde fått var sammen med en kinesisk familie på tre. Tvers over gangen satt et par gutter fra Tyskland, bak dem igjen noen englendere. Lenger bak kunne jeg høre en amerikansk gruppe snakke. Det var vel kanskje en nordmann i tillegg til meg. Moro. Jeg kjøpte en overpriset te i kafeen. Utrolig hvordan de kan ta en pris for pose-te som tilsvarer en hel pakke i butikken.

Rundt 11 var toget på Finse, 1222 moh. Vi reiste i fint vær, nå regnet det. Men det visste jeg, for det var meldt. Regntrekket var på sekken, og jeg hadde dratt på meg regnbuksa. Så var det bare og begynne å gå, i plaskende regn. Jeg skulle følge skilt til Kjeldebu, som lå, ifølge skiltet, 28 kilometer sørover. Det ville jeg ikke rekke i dag. Planen var å komme så langt inn som mulig på seks timer. Det skulle vise seg å bli en en krevende tur. 

Turen startet i snilt terreng, med Hardangerjøkulen ruvende på min høyre side hele veien. Etter tre timer, hvorav en halv time var uten regn, begynte landskapet å bli røffere og villere. Så vanvittig vakkert det var. Jeg skulle over et sted som het Helvetesgilet, og det høyeste punktet ville være 1440 moh. Det begynte å gå mye opp og ned. Jeg kom til en stor elv, hvor det på kartet var et tegn på vading. Og det ble det. Heldigvis var den ikke så ille som de vi ofte kommer over i Jotunheimen, men det var greit å konsentrere seg. Så begynte det virkelig å gå oppover. Etter en liten stund så jeg en liten bre. Det var spor over, men de virket ikke ferske. Siden jeg gikk alene, tok jeg ingen sjanse, og klatrekløyv på oversiden. Med 22 kilo på ryggen, ble det ikke så enkelt. Riftet hull i regnbuksa mi gjorde jeg og... Men alt i alt tryggere enn breen. Jeg fortsatte oppover til jeg kom inn i en fantastisk dal. Høye topper innhyllet i tåke rammet inn vannet nedenfor. Det gikk bratt nedover, og stien fortsatte helt nede ved vannet. Med ett kom det en gjeng på 9-10 voksne unge. Jeg måtte vente til alle hadde kommet dit jeg sto, for det var så smalt der de gikk og klamret seg til fjellet. De kom fra Holland, sa de. Så spurte de hvor jeg var fra, og da jeg sa det, nikket de på hodet og sa at da skjønte de hvorfor jeg gikk alene. Hahaha. Vi ble stående å skravle en stund. Flott ungdom. Regnet sprutet, men vi gikk alle lykkelige hver vår vei. Så var jeg ute av Hevetes gap. Klokka begynte å nærme seg 17, og det var på tide å finne teltplass. Jeg bevegde meg nedover fjellsiden, hilste på tre tyskere som var på vei oppover og fant et supert sted ved vannet. Det regnet, så det var bare å få satt opp teltet i en fei. Hvordan jeg skulle få tørket alt det våte til i morgen, visste jeg ikke. Jeg stekte deilige toast, med byggbrød, salami, litt ketchup og ost. Åååå, det smakte godt! Så begynte jeg å lese i boka jeg hadde med, I tynn luft av Jon Krakauer. Har lest den tre ganger før, men den er så bra. Regnet ga seg, og det var på tide å sove. Ny lang dag i morgen. 

Dag 2, tirsdag: 22,17 kilometer, 360 høydemeter opp, 495 høydemeter ned, 9 timer. 
Det hadde begynt å regne igjen midt på natta. Så håpet om å pakke teltet tørt brast. Halv seks våkna jeg, og måtte tisse. Jeg kokte vann til te, og ble liggende litt til å kose meg med den. Så frokost, så pakke. Klærne fra i går var fortsatt våte. Herlig. Siden det var meldt regn i dag og, tok jeg på alt det våte tøyet. Ingen vits å kaste bort nytt tørt tøy når det blir vått igjen snart. Hadde ull innerst, så ville ikke fryse. Teltet fikk jeg pakket rett før det begynte å hølje ned. Flaks, selvom det var vått. Målet i dag var Dyranut, via Kjeldebu. Ca. 13 kilometer var det til sistnevnte. Jeg gikk i en fantastisk natur. Isbreene veltet seg nedover fjellsiden av Jøkukulen. Stien snodde seg opp og ned langs vann og strie elver. Mesteparten av den besto av gjørme, myr og små bekker. Så det tok ikke lang tid før det surkla godt i skoene. Regnet ga seg etter ca. tre timer, og jeg begynte etterhvert å tørke opp. Etter fire og en halv time kom jeg til Kjeldebu. Jeg okkuperte et bord ute på tunet, og begynte å kle av meg de våte klærne. Opphold og vind skulle gjøre susen for det. Sko og såler ble lagt utover, og jeg tok frem lunsj. Deilige fullkorn knekkebrød med skinkeost og syltetøy. Hytteverten kom bort, og vi snakket en stund om hva jeg gjorde, og at det var ganske stille der nå etter ferien. "Bare tyskere og nederlendere her nå", sa han med et stort smil.

Etter lunsjen tasset jeg videre stien til Dyranut. Det var i alle fall det jeg trodde. Stien snodde seg opp og ned, og det tok ikke lang tid før jeg var ved et kryss. Regnet hadde begynt å dale ned igjen. Det var ikke noe skilt i krysset, og den ene veien var det en T-sti, den andre veien var det bare malt tre prikker på en stein. Hvilken valgte jeg? T-stien, selvsagt, og det viste seg å være feil 😉 Jeg tok igjen et tysk par, veldig hyggelige, og bare gikk på. Etter en liten stund skjønte jeg, på en eller annen måte, at jeg hadde gått feil. Beviset fikk jeg da jeg kom til skiltet mot Krossdalen. «Å, pokker’n», sa jeg høyt til meg selv. Jeg smilte litt for meg selv der jeg gikk nedover mot riksvei 7. Men fort gjort å gå feil, så sånn er det bare. Fremme ved veien, må jeg innrømme at det var rart å krysse den. Dette er en vei jeg har kjørt helt siden jeg var liten baby, da vi dro til vestlandet og Mjanger på ferie. Jeg stilte meg opp i en lomme, og prøvde å få haik opp til Dyranut. Det var ikke så enkelt. Ingen stoppet. Etter et kvarters tid kom det tyske paret jeg hadde snakket med, til bilen sin. Hun ropte et eller annet, og tror du ikke de kjørte meg opp, selv om de skulle den andre veien. For noen flotte mennesker.

Da var jeg på rett vei igjen. Regnet hadde holdt seg unna en liten stund nå, og det var deilig. Etter rundt en og en halv kilometer, ser jeg regnet bevege seg mot meg i dalen. Jeg forter meg å finne en plass, og setter og opp teltet. Ti minutter senere, plasker det ned … igjen … Godt å være innendørs. Jakka, og klærne mine har blitt nogenlunde tørre. Skoene er et kapittel for seg selv 😉 Jeg koker vann, og spiser Real Turmat i dag. Resten av kvelden leser jeg boka mi.

Dag 3, onsdag: 24,3 kilometer, 320 høydemeter opp, 255 høydemeter ned, 8,5 timer.
Regn og tåke. Jeg ser absolutt ingenting. Værmeldingen viste at det skulle bli opphold i dag, men jeg måtte starte med det våte elementet først. Målet i dag var å komme litt forbi Sandhaug, et sted mellom den og Besso. Det var litt godt å gå i flatere terreng. Etter et par timer dukket sola frem, og gjett om det var godt. Jeg trallet og sang der jeg hadde hele vidda for meg selv. Det føltes i alle fall sånn. Jeg gikk forbi stien inn til Trondsbu, og stoppet ved noen hytter ved Hellehalsen. Der fant jeg en lunsjplass i le for vinden. Været var så nydelig, at der satt jeg en stund. Jeg pakket ut teltet så det kunne tørke litt, tok av skoene og la de i vinden og satt i kroken og bare nøyt tilværelsen. Hadde nesten ikke lyst til å fortsette videre. Men alt tar en slutt, så jeg pakket sammen, og tasset nedover Eiriksbudalen. På denne strekka traff jeg flere folk. Noen var på vei til Sandhaug, andre gikk mot Dyranut. Etter 22 kilometer sto jeg ved hytta, nok en gang. Denne gikk jeg forbi i fjor også, men da kom jeg stien fra Rauhelleren. Jeg fulgte stien videre mot Besso og Litlos. Litt over et par kilometer til fant jeg en nydelig plass ved en elv. Dette ble første gangen jeg kunne kose meg ute med middag og te. Toastdag i dag. JIPPI! Det var bare å nyte, for i morgen var det meldt skikkelig ruskevær.

Dag 4, torsdag: 23 kilometer, 365 høydemeter opp, 360 høydemeter ned, 7 timer.
Midt på natten måtte jeg opp og tisse. Da jeg slo opp øynene, skjønte jeg ikke hvorfor det var så lyst. Hadde Sandhaug, som lå tvers over vannet, en lyskaster stående? Vel ute, så jeg hva det var. Månen strålte mot meg. Noe så vakkert. Og det var ikke en sky på himmelen og helt vindstille. Hvordan kunne jeg gå og legge meg igjen? Men jeg måtte. Da jeg våknet igjen, regnet det. Jeg pakket fort, og var avgårde rett før åtte. Etter en time var jeg klissvåt. Og det var ikke bare regnet jeg skulle slite med i dag. Kraftig vind gjorde det veldig tungt å gå. Det pisket inn fra siden eller forfra. Og etter to timer surklet det i den venstre støvelen. Prøvde jeg å sette meg ned, frøs jeg. Jeg hadde oppdaget en stor flenge i baken på regnbuksa dagen før, og den gjorde ikke ting bedre.

Det var ikke lett å holde humøret oppe. Så alene som jeg følte meg da, har jeg aldri følt før. Jeg måtte finne på noe som gjorde det litt enklere og klare dagen. Jeg begynte å synge. Det hjalp litt. Og mens jeg gikk der og gaulet og sang, kom det plutselig en opp på siden min. Fy som jeg skvatt. De var to som gikk i et forrykende tempo med dagtursekker. Jeg hadde bestemt meg at dersom det fortsatt regnet når jeg kom frem til Litlos, skulle jeg spørre om et rom. Etter syv timer med vind og regn, og ikke muligheten til å sette meg ned å spise, kom jeg frem til hytta. For et deilig syn. I resepsjonen satt det en hyggelig jente, som sa at «Ja, jeg har en ledig seng på et firemanns rom». Det var bare en annen jente der foreløpig. Da jeg kom inn dit, viste det seg at det var en av de som hadde gått forbi meg litt tidligere. Kathrine het hun. Jeg begynte å kle av meg for å ta en dusj for å få varmen igjen i kroppen. Alt var vått. Helt inn til trusa. Det var ingen tørr flekk noe sted. Da var det godt å få på seg tørre klær og sokker, og henge alt det våte inn i tørkerommet. Jeg helte på den venstre skoen da jeg tok den av, og det rant en del vann ut.

Soveposen var også blitt litt våt, så jeg hang den opp på rommet. Jeg heiv i meg et par knekkebrød, bare for å stilne den verste sulten. Så tok jeg med meg Real, te og bok til oppholdsrommet. Der møtte jeg han andre som hadde skremt vettet av meg på turen, Ken. Han og Kathrine holdt på å gå DNT’s MASSIV. Den starter på Sota Sæter, og går igjennom Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og til slutt Hardangervidda. Jeg har siklet på den selv, men det er ikke enkelt å sette av 2,5 til tre uker for en slik tur. Man kan dele den opp, og ta en heim av gangen, og det er det jeg tenker å gjøre. Nok om det. Det var den 17. dagen til Kathrine, med litt avbrekk mitt på. Jeg kan bare si at jeg var veldig imponert. De går fra hytte til hytte, så de slipper å ha med seg altfor mye. Etter hvert kom det et par kompiser også, Alex og Geir. Det var utrolig morsomt å snakke med alle sammen. Alex hadde kun gått 18 kilometer over tre dager før, og hadde nå gått fra Trondsbu. De historiene de fortalte gjorde at vi knakk sammen i latter. For en god idé å tørke litt opp her.

En annen ting som jeg fikk vite da jeg kom dit, var at det ikke var mer enn rundt 37 kilometer igjen til Haukeliseter. Og det betydde at jeg bare hadde to dager igjen, og ikke tre… Ken sa at det gikk en buss fra Haukeliseter til Oslo lørdag kl. 12.30, og jeg skal ærlig innrømme at den fristet. Jeg brukte hele kvelden på å bestemme meg. Og det ble til at jeg ville prøve å rekke den bussen. Dette betydde at jeg måtte gå så langt jeg bare orket i morgen, så det bare ble en sjarmøretappe på lørdag. Været for morgendagen skulle bli bra, så det var bare å krysse fingrene.

Dag 5, fredag: 27,4 kilometer, 760 høydemeter opp, 690 høydemeter ned, 10 timer.
Det hadde regnet hele natten, men da jeg sto opp, var solen på vei opp over fjellene. Rundt halv syv var jeg avgårde, og etter en halv time spiste jeg frokost. Været var nydelig, bortsett fra at det blåste kuling. Jeg måtte over en del bruer, og da jeg skulle gå over en av dem, en som gikk over en bred elv i Belebotnen, blåste det så kraftig at jeg måtte huke meg ned for å komme over. Etter det gikk det bratt og seigt et langt stykke oppover. Med motvind tok dette en stund. Vel oppe kunne jeg se Hårteigen, et flott og ikonisk fjell, i all sin prakt. Må komme meg opp dit en gang også. Det ble en del vadinger også, men den verste var ikke så langt unna Hellevassbu, ved et tjern som het Sigridtjørni. Vinden blåste så kraftig at vannet bølget seg opp og sprutet vilt der jeg skulle over. Ja, ja. Det var bare å vasse uti. Vannet gikk over skoen, men det gjorde egentlig ikke så mye. De har jo ikke vært tørre et sekund etter første dag 😉 Etter det gikk det bedre. Rett før Hellevassbu, tok Ken meg igjen. Jeg fant meg en plass i le på siden av hytta, så jeg kunne spise lunsj. Ken og hytteverten kom ut og satte seg sammen med meg. Hytta hadde 16 sengeplasser, men de siste dagene hadde det vært nærmere 30 til overnatting der. Det var siste helgen verten skulle være der, for nå var sesongen over.

Ken gikk videre. Han skulle gå hele veien fra Litlos til Haukeliseter, så han hadde over tjue kilometer igjen. Rundt kl. 13 var jeg på stien igjen, og igjen snodde den bratt oppover. Mye opp og ned denne dagen. Vinden begynte å løye litt, så det var litt mer behageligere å gå. En lang slette over mye myr og gjørme, før jeg enda en gang skulle oppover. Jeg hadde nå gått rundt 25 kilometer, og jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å bli litt sliten. En teltplass var greit å begynne å se etter. Det begynte å skye til i vest. Med ett kjente jeg noen velkjente drypp på nesen. Jeg snudde meg, og så regnet bevege seg fort gjennom dalen. Teltplass. Nå! Ikke den beste plassen jeg har ligget på, men det tok ikke lange tiden før det plasket ned. Klokken sto på 27,4 kilometer, og nok høydemeter til en liten topptur. Så langt har jeg aldri gått med 20 kilo på ryggen før. Før jeg la meg, ga regnet seg og det ble helt vindstille. «Håper det holder seg», tenkte jeg før jeg sovnet.

Dag 6: 11,6 kilometer, 250 høydemeter opp, 530 høydemeter ned, 4 timer.
Jeg våkner brått rett før halv ett på natten. Teltet blafrer noe voldsomt, og det uler. Det tar litt tid før jeg skjønner hva det er. Vinden er tilbake. Det blåser så kraftig at jeg ligger og rister. På med klær og hodelykt, og ut i den svarte natten. Jeg sjekker at bardunene sitter, og det er to som har revet seg løs. Jeg setter de ned igjen, og legger noen steiner over. Noe mer enn dette kan jeg ikke gjøre. Vel inne i teltet igjen, blir det lite søvn. Men jeg er ikke redd. Skulle det skje noe, så har jeg hodelykt, og jeg vet hvor jeg skal gå.

Heldigvis løyet vinden etter hvert, og jeg fikk sovet litt. Det var en nydelig morgen jeg våknet til. Tåken ble farget rosa, og det var den varmeste morgenen hittil. Rundt halv åtte var jeg på stien. Siste etappe. Det ble en del opp og ned denne dagen også. Jeg gikk forbi to teltere som var på vei innover i fjellet. Da jeg rundet siste lange stigning til høyre for Vesle Nup, og begynte å gå på flaten nedenfor denne, møtte jeg på mange folk. Mest små grupper av damer på tur. Rett før nedstigningen til Haukeliseter, satt jeg meg ned litt på en stein. Det kom ei dame som stoppet, og lurte på hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg hadde gått fra Finse, ble hun helt over seg. «Har du gått fra Finse – ALENE?» spurte hun. «Ja, det har jeg», svarte jeg. Da spurte hun om at jeg hadde vel gått fra hytte til hytte? Nei, jeg hadde jo ikke det, som sant var. «Har du ligget i telt – ALENE?» Hun fikk ikke helt det ut av systemet, virket det som. Hehehe. Hun og venninnene var imponerte, sa de. Og det er jo alltid hyggelig å få høre det. Jeg gjør det jo bare fordi jeg synes det er moro.

Siste bakke ned til E134 og Haukeliseter, var bratt og gjørmete. Greit å ta det rolig der. Kjipt om det skulle skje noe så nærme målet. Så var jeg nede. For en følelse. Jeg veide sekken med en gang for å se om den hadde blitt litt lettere, og det hadde den. 20 kilo sto den på. I resepsjonen spurte jeg om jeg kunne få kjøpe en dusj, og det fikk jeg. Med rene klær, og en Urge i hånden, kunne jeg sette meg ned og slappe litt av før bussen kom. Jeg møtte på Ken igjen, som hadde kommet trygt ned dagen før. Bussen kom, og rett under seks timer senere var jeg i Oslo. For en tur jeg har hatt, og for en opplevelse. Og klare dette alene er en mestring jeg unner alle. Takk for turen!

124 kilometer, 2320 høydemeter opp, 2715 ned.

17. aug, 2019

Denne sommeren gjorde vi en liten vri på fjellturen vår. Istedet for å gå gjennom Jotunheimen, kjørte vi fra dal til dal og konsentrerte oss om 2000-topper. Kan vel innrømme at vi har fått litt dilla, så her var det bare å plukke i vei. Vi begynte med den tøffeste, Skagastølstraversen som jeg har skrevet et eget kapittel om. Her er resten av turen vår.

12 dager. 4 toppturer. 17 topper. 138,5 kilometer. 6315 høydemeter opp. 5920 høydemeter ned.

26. juli: Vi trodde kroppen skulle være helt utslitt etter den lange turen i går, men det var den ikke. Vi var klare for nye eventyr. Bacon og nystekte brødboller til frokost, så pakket vi campen og gikk ned til bilen. Nok en nydelig dag, og veldig varmt. For å slippe å kjøre altfor langt bestemte vi oss for å dra til Leirvassbu, og sette opp camp innover mot Kyrkjeglupen. Litt over en time brukte vi, for vi ønsket å være alene etter å ha ligget side om side med ivrige klatrere i tre dager. Rett under Kyrkja, fant vi en fin plass. Litt langt ned til vannet, men sånn ble det. Med ett ser vi noe som beveger seg i vannet. «En mann som svømmer på ryggen? Eller gummibåt?», sa Trond. Ved nærmere ettersyn så jeg at det var to reinsdyr som hadde lagt ut på svøm. Stien på den andre siden gir ikke mye rom til både dyr og mennesker, så da valgte disse flotte dyrene vannveien. Vi fulgte med dem hele veien. Vel over på andre siden forsvant de oppover i fjellet. For en fin velkomst.

Teltet satt vi fort opp, og vi la oss ganske tidlig. Ny topptur i morgen. Fire topper, Visbreatinden nord, Visbreatinden, Leirvasshøe og Kyrkja.

VISBREATINDEN
27. juli: Vi våknet til skyfri himmel og en gjeng med 13 reinsdyr som beitet rett utenfor teltet. Kl. 07 var vi avgårde. Solen skinte, og det var allerede varmt. Vi skulle gå opp til Visbreatinden via nordryggen, så vi fikk med sekundærtoppen. Det viste seg å bli en veldig artig tur, med mye kul klyveklatring. Kl. 12 var vi oppe på selve hovedtoppen, og for en utsikt det var der oppe. Jeg tuller ikke hvis jeg sier at det er den flotteste utsikten jeg har opplevd til nå. Fjellet ligger midt i heimen, og med en høyde på 2234 moh, ruver den over det meste rundt. Helt utrolig! Skikkelig kremtopp, med kul oppgang. Vi var først på toppen denne dagen, så vi brukte god tid der oppe. Det var på tide å gå videre, og da vi gikk ned steinrøysa på motsatt side, var vi sjeleglade for at vi ikke hadde gått opp den veien. Vi møtte på folk som var på vei opp. Det morsomste var at vi møtte på en Instragram-bekjent som jeg fikk god kontakt med i våres. I fjor leste jeg om ei som overlevde et fall på to hundre høydemeter ved Rasletind. Hun brakk benet, men kom ellers hel fra det. Da Trond og jeg hadde vår episode ned Leirhøe i mai, hvor vi havnet på feil side av fjellet, og holdt nesten ikke på å komme ned, tok hun kontakt. Vi fortalte litt hvordan vi hadde det i forhold til det som hadde skjedd oss. Hun slet fortsatt med å komme seg til fjells igjen, men for ikke så lenge siden så jeg at hun var tilbake på Rasletind. Jeg er full av beundring av den dama, og det er så godt å se at hun nyter fjellet igjen. Og det å møte henne her, var sinnsykt kult 😊 Jeg er imponert!

En annen kjenning vi møtte var koreografen Mats i teatergruppa til eldstejenta mi, som var på treningstur. Vi ble stående å skravle en stund. Veldig koselig! Så var det bare å tasse opp til tredje topp, Leirvasshøe (2030). Ingen spektakulær topp sådan, men fin å få med seg når vi først samler 😉 Videre var det overraskende bratt og mye løs stein. Forferdelig å gå i. Vel nede var det bare å kjøre på. Etter en liten stund fant vi en fantastisk lunsjplass med en stein som var formet som en toseters sofa. Her ble vi sittende en lang stund. Spiste og koste oss. Så var vi på vei til dagens siste topp, Kyrkja (2032). Vi var såpass sent ute, at den verste folkevandringen hadde gitt seg. Siste delen til toppen var ganske bratt, og det er mange som snur før den. Det satt to damer, nettopp der, og hun ene sleit. Vi tenkte at hun nok ikke klarte å komme seg opp. Hun hadde det ikke godt der hun satt. Vi tok siste delen med et stort smil, og var ganske fornøyd med å komme opp på min 2000-topp nr. 95, og Tronds nr. 90. Det var ikke stor plass der oppe, så vi gikk litt ned igjen, og rundt på baksiden. Der ligger det en morsom liten topp, som det ikke er så mange som går ut til.

Tilbake på hovedtoppen kommer de to damene vi møtte på rett før toppen. Hun hadde overvunnet frykten, og hun var så utrolig glad. Faktisk hadde hun prøvd en gang før for ti år siden, og da hadde hun snudd. Denne gangen fikk de det til, og gleden var til å ta på. Fantastisk! Et par fra Nederland hadde også kommet opp, hvor hun hadde slitt litt. De var på Europa-ferie, og skulle reise rundt i to måneder. De begynte med Norge, og syntes landet vårt var så flott at de klarte ikke å dra herfra. En måned hadde de vært her. På vei ned igjen fra fjellet, spurte vi om de to damene ville ha litt hjelp ned. Det er noe med det å komme seg opp, men det er ofte verre ned igjen. Det ville de gjerne. Så vi fant de enkleste veiene, og det gikk veldig bra. Vi skravlet hele veien ned, før vi gikk hver vår vei. Etter tolv timer ute, kom vi tilbake til campen. Siste delen klarte jeg å påføre meg en lårstrekk, noe som gjorde ganske vondt. Varmen hadde også dehydrert oss en smule, så kroppen var ganske utkjørt. Vi drakk masse vann, og Cola som vi hadde tatt med. Fy det er godt etter en sånn tur. Vi nøyt varmen, og ble sittende ute lenge. Nok en perfekt dag.

28. juli: Forflytningsdag. Med to ganske lange og krevende toppturer på baken, så bestemte vi oss for å finne en litt enklere topptur som vi kunne ta i morgen. Valget ble Eggen Sørtoppen og Nordtoppen i Gjendealpene, sør/øst i Jotunheimen. Vi måtte kjøre gjennom Lom og opp til begynnelsen av Valdresflye for å komme dit. Vi var ganske tidlig på, så vi var litt redde for ikke å få parkeringsplass på Vargebakkene. Det er et populært sted når været er strålende. Bilene sto tett i tett langs veien. Overalt. Men tror dere ikke det var en ledig plass på parkeringsplassen. Skulle ikke vært lov å ha sånn flaks. Vi pakket om, og begynte å gå innover Leirungsdalen mot Øvre Leirungen, som ligger ved foten av Eggen. Utydelig sti, sto det i beskrivelsen dit. Og det stemte gitt. Den var så utydelig at vi mistet den hele tiden. Vi ble gående i masse kjerr, før jeg skjønte at vi skulle følge en mulig sti langs elven. Da gikk det litt bedre en stund. Så var det stopp. «Stien» gikk inn i et kaos av lave trær og kjerr. Og med shorts og t-skjorte gjorde det ikke turen noe bedre. OG ALL MYGGEN I JOTUNHEIMEN!!!! Ja, jeg ble forbanna. Til og med min kjære har ikke sett meg så forbanna før. Hehehehe. Oppskrapte legger som lignet mer på kjøttdeig enn ben, og myggstikk fra topp til tå. Hvorfor i all verden måtte vi velge denne turen? To og en halv time tok det oss å finne en teltplass. Humøret kom fort tilbake, og vi kunne glede oss til turen i morgen.

EGGEN
29. juli: Ti på syv var vi avgårde i dag. Tåken hang litt nedover fjellsiden, men det visste vi fra værmeldingen. Vi gikk bratt oppover fjellsiden, og det tok ikke lange tiden før vi var oppe på flaten. For en fantastisk oase. Grønt overalt, og elver og bekker rennende fra alle kanter. Det grønne fulgte oss hele veien til vi begynte på ryggen opp de siste 400 høydemeterne til toppene. Solen stakk frem nå og da. Det var et perfekt toppturvær. Ikke for varmt heller. Og en fantastisk utsikt til Gjende og de fantastiske fjellene på den andre siden som Surtningsue, Memurutindane og Besshøe. Det var litt som å gå i et eventyr. Eggen Nordtoppen (2041) kom vi til først. Til Sørtoppen (2045) måtte vi klyve litt ned og siste stykket opp. Moro. Fine topper innhyllet av Høgdebrotet og Tjønnholstinden. Dette er to litt glemte topper som det sjelden er folk på, og vi møtte ingen. Vi brukte ca. 7 timer t/r med mange pauser i de vakre omgivelsene.

Og vi bestemte oss for å pakke campen og finne oss et sted på Valdresflye, vi kunne være til i morgen. Det var meldt regn, så vi orket ikke tanken på å dra oss gjennom kjerr og kratt i regnvær. Med bukse, jakke og mygghatt fulgte jeg «stien» som vi skulle gått til. Med shorts hadde det vært klin umulig. Nå gikk det greit, og vi kunne følge resten av stien langs elven til vi kom inn på hovedstien igjen. Jeg nevnte at jeg for to dager siden pådro meg en lårstrekk. Den hadde jeg klart å gå med uten at det gjorde så altfor vondt. Bare å tenke litt på hvordan jeg satte ned benet. På vei tilbake klarte jeg å tråkke feil et sted, og smerten som jog gjennom benet var helt forferdelig. Det kjentes som at noe røyk. Den siste timen tilbake til bilen ble lang og vond, men det gikk jo på et vis.

Vi kjørte nesten til toppen av Flya, og fant en super plass rett ved veien, og rett ved bekken. Teltet ble satt opp i en fei, og grillen ble gjort i stand til maten. Vi hadde nemlig kjøpt en flintstek (900 g), ris og rosenkål, og chips som vi skulle kose oss med. På slike turer i fjellet blir man ikke akkurat bortskjemt i matveien 😉Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI I MITT LIV har klart å få i meg 450 g kjøtt med tilbehør på en middag før. Og med den beste utsikten, og solnedgang over Gjendealpene, kunne det ikke blitt bedre. Nå skulle det regne og bli tåke i to dager, så i morgen skulle vi nyte litt luksus i to dager på Spiterstulen hos Bodil og Bjørn Andreas.

SPITERSTULEN
30. og 31. juli: Regnet hamret på teltduken, akkurat som det var meldt. Vi gadd ikke å stresse, og fikk pakket sammen det meste mellom regnskyllene. På Spiterstulen var det travelt. Masse folk, og alle skulle ha hjelp til et eller annet. Vi fikk utdelt et rom med dobbeltseng, ikke så stort, men helt passe for oss. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å ikke gjøre noen ting, bare slappe av og kose oss i den koselige stuen i hovedhuset. Jeg møtte på en som satt og noterte i boken Norges fjelltopper over 2000 meter av Morten og Julia Helgesen. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo bort å snakke litt. Og det viste seg at han var i ferd med å avslutte toppsamlingen sin innenlands. Det betyr 378 2000-topper. Han hadde brukt 22 år på dette, og til torsdagen skulle han ta siste topp, Gjertvasstinden i Hurrungane. Mine nesten 100 topper var plutselig ikke så imponerende, men med tanke på at vi kun har samlet ordentlig fra 2016, så var det ikke så ille. Men fy søren så kult. Og de historiene han og kompisene kom med… Ikke alle turene hadde vært like snille, og han ene kompisen sa at han var ganske overrasket at kompisen hans i det hele tatt fortsatt var i live. Vi har mange utfordringer vi også på turene våre, men vi er i alle fall forsiktige. At vi kan havne i trøbbel, skjer jo, men vi oppsøker det ikke.

Neste dag klarte vi ikke å sitte stille lenger. Etter frokost gikk vi over brua og innover mot Tverråbrean. Vi hadde med kaffe, te og boller. Lov til å kose seg litt 😉 Vi hadde bestilt middag i dag, og menyen var slik: Forrett: Aspargessuppe med parmesan. Hovedrett: Kalvestek med tilbehør. Dessert: Jordbærkompott med vaniljeis. Nammenam. Det var godt, ja. Vi merket nå at vi var klare til å komme oss på tur igjen, og å være litt alene igjen. Hyggelig med folk, men plutselig blir det liksom nok 😉

1.august: Vi spiste frokost på Spiterstulen, og var klar for avreise før kl. 09. Ivrige på å komme oss avgårde. Men vi har hatt et fantastisk herlig opphold hos Bodil og kokken, og det blir ikke siste gangen heller, tenker jeg. Tilbake på veien, og igjen gjennom Lom og opp mot Valdresflye. Men denne gangen skulle vi ikke lenger enn til avkjøringen inn til Glitterheim. Planen for morgendagens topptur, var toppene på baksiden av Glittertind. Vi svingte inn veien mot Glitterheim, en vei vi aldri har kjørt før, så det var stas. Vi møtte på reinsdyr i veien, og området minnet mer som vidde enn høyfjell. Og utsikten til Rondane og helt til Snøhetta, var ubeskrivelig. Helt til vi kom til parkeringen. I enden av dalen stakk Veotindane opp som majesteter, og vi kunne skimte toppen av Glittertind. Med elven Veo rennende nedover Veodalen var det et fantastisk skue.

Vi gikk først litt på veien før vi gikk skrått opp i dalen til høyre, og forbi Bergenusshaugen. Vi fortsatt oppover, og gikk langs Bergenussa et stykke. Mye store og løse stein gjorde det vanskelig å gå med tunge sekker. Vi fant en perfekt teltplass ved et par småvann litt nedenfor Trollsteinkvelven. Her var det ikke mye annet enn fugler, reinsdyr og oss. Trodde vi. Med ett dukket det opp et par til som var på vei inn i dalen. Det var en ung mann på tur med sin onkel. De hadde sett seg ut en plass lenger inn i dalen, så de tok en pause, og gikk videre. Vi hadde reinsdyr i nærheten hele tiden vi var der. Klokken var ikke mer enn 13 da vi kom til plassen, så vi fikk god tid til å sette opp telt og ordne i stand. Middag, yatzy og tannpuss. Så var kvelden endelig her. Vi gledet oss masse til tur i morgen.

TROLLSTEINEGGJE
2.august: Jeg våknet ganske tidlig, og var klar for tur. Det endte med at vi var avgårde rett over klokken 06. Dagen var nydelig, og vinden var fraværende. Dagens mål var seks nye topper, tre hoved- og tre sekundærtopper. De første 5,5 kilometerne gikk slakt oppover mot Svartholsglupen. Men formen min var, i mangel av et bedre ord, ræva. Den ville ikke henge med i dag. Pusten og kroppen samarbeidet ikke i det hele tatt, og det ble en tung tur opp til første topp, Svartholshøe (2067). Fem timer brukte vi dit, og det er i overkant mye, selv for oss… Aner ikke hvorfor det gikk så trått i dag. Fryktelig frustrerende. Videre gikk vi et stykke ned igjen, for så å gå opp til neste topp, Trollstein Rundhøe (2170). Herlig topp, med fantastisk utsikt til Galdhøpiggenmassivet. Vi kunne faktisk se helt til Hurrungane. Vi ble sittende der en stund, og de to vi møtte i går, kom også dit. De var på samme tur som oss. Nå var vi på vei til neste topp, og min 2000-topp nr. 100. Den ville jeg skulle være en skikkelig topp, så vi omgikk Dronningje, og gikk rett opp til Trollsteineggje (2300). Derifra skulle vi ta sekundærtoppene S1 (2250) og S2 (2210), og det ble litt morsom klyving opp og ned til dem. Nærmere Glittertind fra nedsiden kommer du ikke. Vi sto på en topp 2210 meter over havet, og over oss tronet Norges nest høyeste fjell over to hundre høydemetere høyere. Vi ble ganske små i denne veggen. Tilbake på Trollsteineggje, tok vi oss en lang pause. Været var bare så bra, at vi ville ikke ned igjen. Men klokken gikk fra oss, så vi begynte tilbaketuren, via Dronningje som vi hadde omgått. Men for en rygg dette var. Skarpe kanter og stup rett ned i breen. Og dette er heller ikke en tur mange tar, mest fordi den er lang og krevende. Etter 20 kilometer og 14 timer var vi tilbake i teltet. Lang og herlig dag. Fantastisk avslutning på toppturferien vår. 12 dager frem og tilbake i vår vakre fjellheim. 17 topper. 16 av dem nye.