SISTE NYTT!

21. okt, 2018

Fem og et halvt år siden var Trond og jeg på vår aller første langtur med telt i Rondane. På den turen tok vi vår aller første 2000-topp, Vinjeronden. Denne helgen var planen å ta to nye topper, og det betydde at vi igjen måtte opp på Vinjeronden.

Nistepakken, nystekte grove horn med ost og skinke, er klar, og siste rest i bilen pakkes. Syklene henger bakpå, slik at vi kan sykle inn til Rondvassbu fra den store parkeringen ved Spranget. Jeg plukker opp Trond på togstasjonen i Lillestrøm rundt halv tolv, så bærer det nordover mot Otta. Rett før avkjøringen til Otta sentrum, går det en vei til høyre mot Mysusæter. Her stiger det fort med krappe svinger som snor seg oppover siden. Snart skimter vi fjellmassivet vi skal inn til. Det er virkelig en vakker inngang, dette. Fra Mysusæter svinger vi inn veien mot Spranget. Hyttene ligger som små perler langs veien. Skulle vi noen gang skaffe oss hytte, vil dette være et av førstevalgene. Fremme ved Spranget møter vi på mange biler. Mange danske biler. Da kommer jeg på at danskene har høstferie denne uken. Vi tenker at selvbetjeningshytta på Rondvassbu vil være ganske full. Det er hyggelig og et supert opplegg med DNT-hytter, men å sitte i et knøttlite oppholdsrom med 15-20 andre er vi ikke så gode på. Vi tenker ikke mer på det, setter oss på syklene og sykler innover.

Toppene vi skal opp på i morgen hilser pent på oss, og ønsker oss velkommen tilbake. Det er en deilig ettermiddag. Vindstille og varmt. Vi bruker god tid. Stopper og tar noen bilder, og sykler sakte, men sikkert mot hytta. Da vi går inn, ser vi kun et par fjellstøvler i gangen. Vi jubler litt inni oss, og da vi kommer inn sitter det en person ved bordet og leser. Jeg må innrømme at vi puster lettet ut. Vi kler av oss, og velger det samme rommet vi bodde i sist vi var der. Mannen som er der heter Peter, er dansk og bor på Eidsvoll. Veldig hyggelig. Vi skal begynne tidlig på turen i morgen, så vi er sikre på å klare hele runden uten å stresse. Derfor legger vi oss ganske tidlig. Kl. 23 våkner vi av at det kommer noen inn og igjen kl. 00.30. Litt i seneste laget, synes vi.

Etter litt av og på soving, våkner vi kl. 05.40. Da står vi liksågodt opp. Vi er i gang på turen vår ti over halv syv. Det begynte å snø litt sent i går kveld, og jeg var redd for at det skulle ødelegge turen vår i dag. Men det er så vidt det ligger et lag på bakken, kanskje 5 mm, så dette går bra. Da vi begynner å gå den bratte bakken opp fra Rondvassbu, er det bekmørkt. Himmelen er dekket med stjerner. Hodelyktene viser oss veien, og etter en halv time kan skru de av. Den hvite snøen lyser opp landskapet, og det er utrolig vakkert å gå her helt alene i skumringen. Det begynner å lysne i øst, og snart er himmelen og alle fjelltoppene helt bort til Jotunheimen farget rosa. Vi suger inn inntrykkene, og fortsetter videre til bandet mellom Vinjeronden og Storronden. Før vi kommer opp, ser vi en camper med hund, som har sovet i dalen. Vi hilser, og begynner på den bratte bakken opp til bandet. Det er utgangspunktet til begge toppene i dag.

Vi husker denne oppgangen som veldig bratt og slitsom, men kjenner nå at det ikke er så ille. Den gangen var vi helt ferske, og hadde aldri gått en sånn topp før, så det har vel mye med det å gjøre. Ca. 300 høydemeter senere står vi på Vinjeronden (2044). Moro å være oppe der igjen. Da vi var der forrige gang tenkte vi ikke et sekund på at det kunne være andre topper, bortsett fra Rondeslottet, vi kunne ta. Men siden vi følger listen til Morten og Julia Helgesen, ligger det en topp rett nord for Vinjeronden som vi skal ta i dag. Vinjeronden nord (2035). Med ny topp i boks, går vi lykkelige nedover mot bandet igjen. Været er overraskende bra, siden det var meldt mer skyer, 13 m/s og minus 7-9 grader. I stedet er det deilig sol, litt vind og kun minus 3-4. Kunne ikke vært bedre på denne årstiden. Vi setter oss i le for vinden, og koser oss med varmt drikke og litt mat før vi går siste delen ned.

Vi har grudd oss litt til å gå løs på neste bakke. Den er lang, ca. 400 høydemeter, og ganske bratt. Men som vanlig blir det ikke så ille som vi frykter. Sakte, men sikkert tar vi høydemeter for høydemeter. Null vind, og herlig temperatur. Og kropp og pust harmonerer bedre i dag enn sist vi var på tur. I dag har jeg null problemer, og det er så deilig å virkelig kunne nyte turen. Så er vi oppe på Storronden (2138). Denne toppen har vi siklet på i mange år, og endelig er vi der. Den tar oss virkelig godt imot. Helt vindstille, nyter vi den fantastiske utsikten. Alle toppene i Rondane, hele østsiden av 2000-topper i Jotunheimen, Gålåfjellet, Breheimen, Dovrefjell med blant annet Snøhetta, Sølenmassivet og Venabygdsfjellet for å nevne noe. Så vi har vært først på alle toppene i dag, og det er jo ganske kult. Vi drikker litt varmt og spiser litt Bixit sjokoladekjeks, før vi begynner på turen ned til Rondvassbu.

Nedgangen fra Storronden er lang og seig, men det går fort og greit. Og med panoramautsikt hele veien ned, blir dette en av de fineste nedgangene vi har hatt. Men vi er veldig glade for at vi ikke har gått opp denne veien. Tåken kommer og går på vei ned, noe som turen enda flottere. Vi vil ikke at turen skal være slutt, men etter å ha vært på tur i ni timer og et kvarter, er vi godt fornøyde. Rett før kl. 16 tasser vi inn på hytta. Vi har bestemt oss for å dra hjem etter turen, tildels siden vi kommer såpass tidlig ned igjen, tildels for at hytta er full og tildels fordi det er meldt snø og regn i morgen. Etter middag og en kjapp pakking, sitter vi på syklene kl. 17 på vei til bilen. Vi klarer ikke helt å forstå hvor flott dagen har vært. Smilet kan ikke bli bredere der vi sykler og snuser inn restene av den flotte dagen.

7. okt, 2018

Høstferie, og vi vil til fjells. Igjen er ikke været på vår side, men nå klarer vi ikke å sitte stille lenger. Værmeldingen melder liten storm og tåke ... Hva gjør vi?

Forrige uke sendte jeg melding til Trond på Strind Gard, om Fossebrus er ledig. Det er den ikke, men Låvebrua er. Vi bestiller. Jeg sjekker værmeldingen hver dag opptil flere ganger om dagen, og det lover bra først. Men jo nærmere vi kommer avreisen, blir det mer vind - 21-23 m/s - og tåke. Vi skal dra uansett, så turen fredag blir som planlagt, topptur til Kvitingskjølen. Disse består av tre topper, hvorav en ble erobret i februar i år på ski. Så planen er å ta de to siste. Dette er de østligste 2000-toppene i Jotunheimen.

Torsdag etter jobb kjører vi til Lom. Det er lenge siden vi har kjørt denne veien, og synes det tar år og dag. Endelig, etter noen stopp på veien, svinger vi inn på garden. Mørket har forlengst tatt oss, og vi finner ut at det er første gang vi kommer dit etter det har blitt mørkt. Så ringer vi på til Anne Jorunn og Trond, og blir møtt av førstnevnte. Det er et godt gjensyn, og hun har den gledelige nyheten om at Fossebrus allikevel er ledig. Luksus, her kommer vi! Med do, dusj og kjøkken. Dette blir bra. Vi pakker ut, og det er ikke lenge til vi legger oss. Det blir en tøff tur i morgen, regner vi med.

Første turdag, fredag: Nydelig soloppgang pryder denne morgenen. Vi spiser frokost, jeg øllebrød og gubben brødskiver, så er det bare å pakke til topptur. Vi er optimistiske der vi kjører oppover mot Soleggen og videre til hyttegrenden Sålell. Første gang vi kjører dit, så det blir spennende. Men før vi kommer så langt, støter vi på en buss som står midt i veien ... Det er is og snø i veibanen så den har ikke kommet lenger. Ved første øyekast ser det ut som vi ikke får svingt oss forbi. Vi ser febrilsk på hverandre. «Nei, dette går ikke», roper jeg, og hopper ut av bilen for å sjekke busker og kratt i grøfta. Det er ingen harde stammer å snakke om, og vi har tross alt firehjulstrekker, så jeg loser Trond ut i grøfta og forbi bussen. Gleden er stor, og vi kan fortsette. Vi har kjørt opp denne veien fire ganger før, men ikke lenger enn til Soleggen. Så det er litt rart å svinge bilen inn på veien vi har gått på ski. Det er is, så Trond tar det rolig oppover. Etter ca. fire kilometer er vi ved hyttegrenden Sålell. Snøen ligger som et tynt melisdryss her, 1160 m.o.h.

Vinden blåser friskt, men ikke noe mer enn vi har vært borte i før. Siden det er meldt tåke, setter vi inn målet på kompasset, for sikkerhets skyld. Så setter vi snuta opp mot ryggen på fjellet, mellom Krokågjelet og Kvitingsgjelet. Det er enkelt å gå i dette slake terrenget. Etter et par hundre høydemeter er det mer snø, men fortsatt greit å gå. Vinder øker, og den blåser inn fra siden. Stiv til sterk kuling. Nå begynner det å bli tyngre. På rundt 1500 høydemeter begynner jeg å slite. Dette været er egentlig det verste å gå i for min del. Jeg har problemer i høyden fra før, og dette gjør det absolutt ikke bedre. Vinden øker til liten storm, og rundt minus 2-3 grader. Det føles som jeg ikke får puste. Ingenting samarbeider, og det går fryktelig sakte. Jeg bestemmer meg for at opp skal jeg, og vi kan også gå til neste topp og gå ned nordøst for Kvitingsgjelet. Det er ikke noe særlig omvei. Men føret blir verre jo lenger opp vi kommer. Nysnøen blir dypere. Overraskende nok, er ikke vinden så ille å gå i. Det er jammen meg litt moro. Herlig å kjenne på naturkreftene. Og med tanke på at vi er så mye i fjellet, også over mange dager innimellom, er det lurt å finne ut av hvordan kroppen reagerer på slikt vær om man plutselig skulle havne i det. Jeg tenker ikke så mye på pust og kropp, og strever meg opp til toppen av Vestre Kvitingskjølen (2060). Trond er der allerede, og det er jo litt gøy å stå på min 2000-topp nr. 70.

Etter litt bilder og jubel, begynner jeg å gå mot neste topp. Vinden uler, og jeg ser fort at å gå videre er idioti. All snøen i hele Jotunheimen – bare litt overdrevet – ligger i bakken ned til bandet mellom Vestre og Store Kvitingskjølen. Så jeg snur, og vi starter nedturen der vi gikk opp. Pust og kropp pleier å bli bedre på nedoverturen, men ikke denne gangen. Jeg sliter mer enn noen gang, og vi vasser i snø til knærne. En stund har jeg bare lyst til å legge meg ned, og den tanken skremmer meg. Jeg kan jo ikke det, så det er bare å sette på autopiloten og gå videre. Det går tregt. Trond er oppgitt, og det er jeg også. Men det er ikke så mye jeg får gjort med det. Vinden tar godt tak i klær og sekk. Sakte men sikkert snubler jeg nedover. Snøen minker, og energi og pust begynner så smått å komme tilbake jo lenger ned jeg kommer. Endelig puster jeg normalt igjen. Dette er det verste jeg noen gang har vært med på. Noen av Jotunheimens enkleste topper å ta, men allikevel den tøffeste. Jeg må finne ut en gang for alle hva det er som gjør at jeg reagerer sånn i høyden.

Det har ikke vært noen mulighet for å stoppe å spise på denne turen, så vi er passe utsultet da vi kommer til bilen. Som regel klarer vi å finne en eller annen form for le for vinden, men i dag virket det som om vinden blåste overalt, uansett hvilken side vi gikk på. Så det er godt å spise litt i bilen, før vi kjører tilbake til hytta. Alt i alt blir det 13 kilometer, og 910 høydemeter på syv timer. Turen blir et samtaleemne resten av kvelden, og jeg blir enig i mitt stille sinn at noen topptur i morgen, blir det nok ikke.

Andre turdag, lørdag: I dag kjører vi inn til Spiterstulen. Tar 30-40 minutter fra Lom. Ikke så mye snø der. Vi parkerer og går en tur innom resepsjonen, og hilser på Spiterstulens eminente vert, Bodil. Fantastisk dame, som sammen med sin mann, Bjørn Andreas, som vi bare kaller for kokken, driver stedet. Vi forhåndsbestiller kaffe og kakao til vi kommer tilbake fra turen. Vi tasser innover Visdalen, med Urdadalstindane lysende mot oss. Styggehøe hilser på oss fra vest, og etter planen har vi tenkt oss opp på Søre Bukkeholstinden. Det er rundt tre timer å gå inn til foten. Men planen skrinlegges fort. Fjellene er dekket av nysnø, og vinden virvler snøen opp på toppene. Med gårsdagens tur friskt i minnet, bestemmer vi oss bare for å ta en kosetur nede i dalen. Og det angrer vi ikke et sekund på. Visdalen er en av de vakreste dalene i Jotunheimen, med 2000-topper på alle kanter. Fire timer og 13 kilometer senere sitter vi inne i sofaen på Spiterstulen og drikker kaffe (Trond), og kakao (meg) med masse deilig krem, og raspet sjokolade på toppen. Bodil er best, og vi blir sittende en god stund og prate med henne. Dette har virkelig vært en superherlig dag, med den beste avslutningen. Også har vi fått planlagt mange nye toppturer til neste år, når snøen har gått.

23. sep, 2018

Med sen jobbing fredag og bursdagsfeiring for min nevø på søndag, ble helgetur litt knapt. Så dagstur ble løsningen.

Stormen Knud herjer landet, og vi får beskjed om at det er best å holde oss innendørs. Det er tredje mulige helgen fjellplanene går ad dundas. Hva skal jeg gjøre? Abstinensene tar overhånd, og jeg MÅ komme meg til fjells. Løsningen blir en dagstur lørdagen. Jeg kommer litt sent i gang. Med hverdager hvor vekkeklokken står på 04.55, er det godt å kunne ligge litt lørdag morgen. Vi spiser frokost, og eldstejenta drar på jobb. Jeg sjekker værmeldingen enda en gang, og gjør meg klar til å kjøre rundt to timer til Blefjell, som ligger på grensen mellom Buskerud og Telemark. Kl. 12 er jeg klar, og kjører E18 mot Drammen. Her tar jeg av mot Kongsberg, og følger fylkesvei 40 mot Geilo et lite stykke, før jeg svinger inn på fylkesvei 37 mot Rjukan og Bolkesjø. Jeg følger denne til et skilt mot Store Blefjell dukker opp, og svinger inn til høyre på en bomvei. Etter å ha betalt bom, kjører jeg til det stopper. Nå er jeg på Nordstul. Det er mange biler her, inkludert en stor buss. Dette er et populært tursted.

Jeg snører på meg fjellstøvlene, spiser en Byggrynslunsj og kaster sekken på ryggen. Endelig tilbake på fjellet. Turen begynner i skogsterreng, men det tar ikke mer enn rundt en halvtime før landskapet begynner å åpne seg. Det er mange på tur i fjellet denne fine lørdagen, og jeg tar igjen noen barnefamilier, og noen unge mennesker som antageligvis ikke er så vant med bratte fjellsider. Det ender med at jeg går ganske så alene, og det er godt. Det er litt vindfullt, men ikke mer enn at solen varmer godt. Og fargene. Trær og busker konkurrerer seg imellom om hvem som har de flotteste og sterkeste fargene. Rødt, gult, oransje, grønt. Man kan ikke si annet enn at det er vakkert. Ved skiltet hvor jeg kan velge om jeg vil gå til Sigridsbu via Langedalen eller via Sigridsfjell, velger jeg selvsagt den siste. Den er brattere og mer utsatt for vind, men også den flotteste når det gjelder utsikt og åpent landskap. På første topp tar jeg igjen en liten gjeng som sjekker ut stupene rundt og tar masse bilder. Herlig å se folk som nyter turen like mye som meg. Her tar vinden tak, og blåser meg nesten overende, men løyer fort da jeg begynner å gå igjen. En bratt bakke til så er jeg nesten fremme ved hytta. 

Gaustatoppen kommer til syne, med litt melisdryss og skyer på seg. Dette er en flott inngang til fjellet. Da jeg kommer frem til hytta er det yrende liv der. Noen henter vann, noen sitter og spiser andre bare koser seg i hytteveggen. Jeg bestemmer meg for bare å gå videre til Bletoppen. Så kan jeg kose meg med mat der. Det er bare et par kilometer. Jeg møter noen som antageligvis kommer fra Eriksbu, men utenom det er jeg alene. Nesten. Det går et par damer foran meg som er på en liten ettermiddagstur fra Sigridsbu. De går en annen vei enn den jeg har tenkt, så jeg fortsetter mot toppen på sørsiden. Den er bratt. Høydemeterne går unna. Snart er jeg på toppen, 1342 m.o.h., og planen med å sitte her og kose meg med mat kan jeg bare glemme. Vinden blåser hardt, og det er vanskelig å holde seg i ro. Med 360 grader utsikt ser jeg Gaustatoppen, Hardangervidda, Norefjell, Vikerfjell, Skrimfjella og Lifjell for å nevne noe. Jeg knipser litt bilder, og snart kommer de to damene som hadde gått foran meg. De spør om jeg kan ta bilder av dem, og det gjør jeg med glede. Så begynner de å gå ned samme vei de kom opp. Jeg velger å gå motsatt vei, altså ned nordsiden. Når jeg først er i fjellet vil jeg ha mest mulig ut av turen. Nede ved foten følger jeg T-stien mot Sigridsbu igjen.

Det er en nydelig ettermiddag/kveld. Ved Sigridsbu har det kommet enda mer folk, og det er nå fullt. Det gjør valget mitt enklere ved at jeg fortsetter ned til bilen. Men først må jeg spise. Toast på primus. Det er så digg! En mann som sitter i hyttestyret setter seg ute sammen med meg og spiser hamburger. Han forteller litt om hytta og området rundt, og vi snakker om diverse turer vi har vært på. Han forteller også om en som er inne på hytta nå som skal gå Aker Brygge - Bergen. Det er litt av en tur. En gjeng damer som kom fra Eriksbu, velger å gå ned til Nordstul, siden hytta er full. 18.50 er jeg klar for å gå ned jeg også. Solen skal visst gå ned rundt halv åtte, så jeg vet at det kan bli litt mørkt før jeg kommer til bilen. Blir det for ille har jeg hodelykt. Det er godt å gå sånn i skumringen alene. Solen begynner å gå ned bak fjellene, og det blir et fantastisk lys. Månen dukker opp, og gir stemningen enda et løft. Jeg ser fire forskjellige teltere på veien ned, og kan bare innrømme at jeg misunner dem. Det er en herlig ro der jeg tasser for meg selv. Mørket trenger seg på da jeg kommer til skogen. Steinene er ikke så lett å se, og jeg snubler litt bortover. Jeg vil ikke begynne med lykten for tidlig, så jeg holder ut hele veien ned. Moro. Med en gang jeg setter meg i bilen, forsvinner lyset helt. Bekmørkt.

Klokken er halv ni på kvelden, og jeg har rundt to timer til jeg er hjemme. For en flott dag. Angrer ikke et sekund på at jeg dro. Blefjell er ekstra flott på denne tiden av året. Neste gang jeg kommer er nok på ski, for det er virkelig et skieldorado her. Til neste gang, ha det bra!

9. aug, 2018

Alene over vidda med telt. Allerede første dag tenker jeg "hva er det jeg har gjort...". Vil jeg klare dette? 

DAG 1: 17,2 km, 5 timer, 358 høydemeter stigning, 403 høydemeter nedstigning. 
Halv seks toget for å rekke neste tog, som skal ta meg så langt som til Geilo. Kroppen er i halvsvime der den beveger seg inn på badet for å gå på do og kle på seg. Den bestemmer, jeg må pent følge med. Så kvikner jeg litt til, for jeg kommer på hva jeg skal. Min lille ekspedisjon begynner i dag. Tog til Geilo, og buss fra Geilo til Tuva, hvor eventyret starter. Jeg gleder meg. Morgenen begynner med å ta toget sammen med min kjære til Oslo S. Det er alltid så kos. Så skal jeg finne Voss-toget, og det er jammen på samme perrong som vi kommer inn. Kyss, klapp og klem til mannen, og ned på perrongen igjen. 

Vogn 7, sete 59. Da alle setter seg, og toget begynner å kjøre, ser jeg at jeg er den eneste nordmannen i vognen. Det er ganske artig. Fra Amerika, Ukraina, Australia, Kina... Alle har et mål, og det er Norges fjellheim. Akkurat som meg. Tre og en halv time senere, går jeg av på Geilo. Bussen kommer ikke før om en time, så jeg tasser litt rundt. Ikke det mest spennende stedet, som gjør at jeg setter meg i bussburet istedet. Det har begynt å regne, og det regner hele veien til Tuva. Der gir det seg litt. Turisthytta ligger nydelig til på 1200 m.o.h, med vidde rundt på alle kanter. Vi på bussen får et deilig tips fra sjåføren, om vafler så søte at man ikke trenger syltetøy. De andre hiver seg på, jeg må dessverre takke nei. Sånn er det med denne egg-allergien. Uansett er jeg her for å gå, og komme meg så langt inn denne dagen. De første halvannen kilometerne nyter jeg opphold, men så begynner det å dryppe. Jeg tar ingen sjanser, og kler på meg regnbukse og jakke, og setter trekk på sekken. Akkurat i tide. Regnet fosser ned, og det er litt uvant, for vi har ikke vært veldig bortskjemte med det våte fra himmelen i år. Lyngen strekker seg oppover, og tar i mot de sårt trengte dråpene. Men jeg liker dette. Har alltid likt å gå eller sykle i regnet. Så jeg koser meg. Etter syv kilometer gir det seg litt, og jeg får spist matpakke og pustet ut litt, før regnet faller igjen. Jeg møter på mange som går motsatt vei. De er alle på vei til Tuva. Det stiger svakt oppover, og snart er jeg på dagens høyeste punkt, rundt 1270 m.o.h. Litt opp og ned, så ser jeg Heinseter nede i dalen. 

Det har sluttet å regne, og jeg drister meg til å ta av jakke, regnbukse og trekket på sekken. Det er godt, for det kan bli ganske klamt. Heinseter er også et flott sted, og jeg går inn for å fylle vannflaske. Høner og barn løper om hverandre her, og det er god stemning på tunet. Barna og jeg forveksler noen ord, så er jeg tilbake på stien i retning Rauhelleren. Jeg har gått 13 kilometer, og vurderer snart å finne en teltplass. Mange av småbekkene, som sikkert pleier å være fulle med vann på normale somre, er tørket ut. Det gjør det vanskeligere å finne plass. På kartet skal det ligge noen vann cirka en kilometer lenger, og det stemmer. Jeg ser meg ut en perfekt plass til teltet, men ved nærmere ettersyn står det et annet telt der... Hmmm... Må finne en plass før regnet kommer tilbake. Det ender med at jeg klinker opp teltet omtrent på stien. Rett og fin plass, med kort vei til vannet. Håper jeg ikke forstyrrer det andre teltet for mye. Jeg fikk nytt telt i posten i går, forresten. Et Ringstind 2 superlight, Helsports letteste telt. Veier 1,3 kilo, noe som passer supert for slike små egoturer. Så det blir dåp for det i natt.

Jeg har akkurat fått lagt sekken inn i teltet, da det begynner å regne igjen. Flaks. Jeg koker meg fullkornpasta med ost, og lager meg en kopp hvit te. Bon appetite. Resten av kvelden går til blogging, spise en bit sjokolade og ta en aldri så liten topptur for å si natta til mannen min. En fin start på turen, dette.

DAG 2: 19,6 kilometer, 6,5 timer, 260 høydemeter stigning, 155 høydemeter nedstigning. 
Jeg våkner halv fem, og kikker ut. Det har regnet nesten hele natten, men nå danser fargene på himmelen idet solen er på vei opp. For trøtt til å ta bilde. Limer bildet fast i lillehjernen, og legger meg igjen. Syv. Det er mye bedre. Teltet er søkk vått, så jeg får ikke pakket det tørt. Men det har oppført seg strålende denne første natten. Halv ni er jeg klar til å gå. Planen er å gå så mange timer jeg orker, så får kilometerne komme etter det. Jeg følger stien videre mot Rauhelleren. Det er endel stein, men ellers god sti. Jeg møter igjen mange som går motsatt vei. Barnefamilie, seks damer på venninnetur, noen utenlandske kompiser og to eldre damer som nesten ikke har tid til å si hei. Tror de løste verdensproblemer... 

Etter ni kilometer tar jeg første lunsjpause. Har hatt en liten pause hver time, men nå må det noe inn i kroppen. Knekkebrød og baconost. Utrolig hvor godt noe så enkelt smaker. Det blåser endel i dag, så jeg tar på jakken. Litt varmt, men veldig godt da vinden tar tak. Noe vi er vandt til på turene våre, er vading av elver og bekker. Her på vidda er nesten alt slikt tørket ut, så det slipper jeg. Det er noe annet som erstatter det, nemlig gjørmevading. Takk og lov for at jeg har stavene mine, for ellers hadde jeg hatt problemer mange steder. Spesielt et sted blir jeg stående mitt ute i herligheten. Jeg kjenner med staven et sted, den stopper i en stein. Der kan jeg trå. Rett ved siden av, synker staven, og jeg hadde fått gjørme til langt opp på lårene. Tusen takk, staver. Fem minutter senere faller disse dråpene fra himmelen, igjen. Jakke har jeg på, og jeg forter meg å ta på trekket på sekken. Regnbukse venter jeg med. Det regner i cirka tre minutter, så er det over. Ikke lett å kle seg i et sånt vær. Trekk og jakke lar jeg være på, og etter en halv time fosser det ned. Rekker ikke ta på regnbukse, så det får bare stå til. Begynner å nærme meg Langesjøen, og da er det ikke langt igjen til Rauhelleren.

Snart sitter jeg på en benk på tunet til Rauhelleren. Hytta ligger flott til ved vannet, og her er det både kuer og hester. Og sau. Her møter jeg ei som er på tur fra Finse, via Stigjuv, Rauhelleren, for så å gå til Heinseter og til slutt Ustaoset. Fin runde. Vi skravler litt, så hiver jeg meg på stien mot Sandhaug. Etter 19 kilometer verker føttene veldig, og jeg bestemmer meg for å finne teltplass. Rett ved siden av en liten bekk i Midtstrandsdalen, finner jeg et perfekt sted. Nesten 20 kilometer i dag får holde.

Det nye teltet er kjapt å sette opp. Selv i vind. Det er vått fra i morges, men tørker fort. Så koker jeg meg en deilig kopp te, og begynner med middagen. Toast med to grove brødskiver, peppersalami, ost og litt ketchup.  En halv en til med smør, krydder, spekeskinke og ost, legges også i pannen. Mor er sulten! Et lite tips i mangel på lokk, er å ta med litt aluminiumsfolie og lage lokk ut av det. Det veier ingenting, og fungerer veldig bra. Se under fanen "Mattips". Mmmmmmmm... Det smaker godt. Og siden det er meget grovt metter det masse. Jeg er lykkelig over at jeg har en slik middag til. Jeg legger meg ned med bena høyt, og studerer kart. Navn som Nappen, Napparrjoet og Hylatangen gjør at jeg ligger her og humrer for meg selv. Og vi må ikke glemme alle hæ'ene; Dimmedalshæ, Grønahæ, Ribbehæ, og ikke minst Endahæ... Dette er jo underholdning av beste sort! Ok, skjerpings. Det blir en lang økt i morgen og. Og med dagens lærdom, tror jeg at jeg skal senke farten litt, og ta mer pauser. Det er noen blemmer som plager livet av meg på føttene, men enn så lenge skal jeg prøve å gå de bort... Jeg tar en liten tur opp i høyden for å sende livstegn til mine kjære. Det er ikke dekning ved teltet. Etterpå nytes en sjokoladebit, og det er godt å slappe av. Snart er det klart for en god, natts søvn.

DAG 3: 20,4 km, 7,5 timer, 225 høydemeter stigning, 135 høydemeter nedstigning. 
Står opp åtte, og er i gang ni. Effektiviteten lenge leve! Det er mørke skyer overalt, så jeg tar ingen sjanse klesmessig. Kaldere er det også, og det blåser bra. Ullstillongs under regnbukse, og jakke. Etter et par kilometer må jeg ned i sekken etter hansker og lue. Da går det bedre. Vinden uler mot meg. Det er tungt å gå, men moro å kjenne på litt vær. Det småregner innimellom, men jeg slipper unna de verste skurene. De flyter forbi, og ned i dalen jeg kommer fra. Farten tilpasses vinden, og det går automatisk saktere. Helt alene på vidda. I det fjerne ser jeg Hårteigen ruve, og det er lett å se at landskapet forandrer seg jo lenger vest jeg går. Planen er å gå helt til Hårteigen i morgen, men det er en økt på 24 kilometer, og det er meldt regn hele dagen.

Vinden øker, og jeg treffer på et par unge gutter fra Østerrike. De er på vei til Rauhelleren fra Sandhaug. De spør og graver om hvor langt det er, og hvordan stien er. Jeg svarer så godt jeg kan, så vandrer vi videre i hver vår retning. Hyggelig med noen fjes. Etter 18,2 kilometer er jeg fremme ved Sandhaug. Jeg har lurt litt på om jeg skal overnatte der i natt. Det blåser så innmari. Jeg hadde lagt inn en liten endring på ruten, nemlig å gå om Besså Turisthytte. Der har en av mine kusiner hatt sommerjobb da hun var ung, og hadde vært moro å se. Bare tre kilometer lenger. Men været gjør at jeg må holde meg til første plan. Fra Sandhaug er det mellom fem-seks kilometer til Besså, og etter å allerede ha gått 18, blir det for langt dit, og det er ingen mulighet for le til teltet på veien, siden vinden blåser hardt den retningen. 

Jeg kikker på kartet, og ser at det er mulighet for le litt videre på stien fra Sandhaug. Er ikke helt klar for å gi meg for dagen. To kilometer fra hytta, finner jeg en relativt vindstille plass. Kun noen vindkast innimellom. Etter at teltet er satt opp, og alle de andre tingene som må gjøres er gjort, henter jeg vann i kjelen. Fullkornpasta med ost i dag. Enkelt, godt og mettende. Blemmene har bare blitt vondere, så jeg må nok gjøre noe med dem før jeg går i morgen. Det skal visst begynne å regne i natt, og holde på til tirsdag, så det kan godt hende jeg sniker meg inn på en hytte i morgen. Vi får se.

DAG 4: 22,3km, 8 timer, 395 høydemeter stigning, 435 høydemeter nedstigning. 
Hvor ble det av regnet? Og hvor ble det av vinden? Det har vært en stille natt. Deilig. Står opp rett før syv. Det er noen føtter som må ordnes. Jeg stikker hull på de to på hælene, renser og plastrer. Lilletåa på venstre fot får også litt omsorg, så får vi krysse fingrene for at det går bra. Halv ni er jeg klar til å gå. Ingen vind, men det yrer hele dagen. Det er rundt 20 kilometer til Hadlaskard turisthytte, så det er bare å gå på. Det er mer opp og ned enn de foregående dagene. Men det går unna. Etter nesten 13 kilometer møter jeg en nederlender. Han tusler fra hytte til hytte, og nyter luksusen og fjellet. Etter denne turen har han fortsatt to uker til i Norge, og han visste ikke om han skulle dra til Jotunheimen eller Lofoten. Jeg anbefaler Jotunheimen, selvsagt, men sa at Lofoten også er helt vidunderlig. Så gå etter det beste været. Jeg går videre, og fjellene begynner å dukke frem. Det er vakkert. På toppen av en bratt bakke ser jeg Hadlaskard, langt der nede. Man må alltid gå ned for å gå opp igjen, har jeg erfart. Jeg har lagt fra meg planene om Hårteigen grunnet dårlig vær og dårlige tær, og lurer på om jeg skal ta en annen vei istedet for den jeg hadde tenkt. Litt usikker, går jeg inn på hytta og spør hyttevakten. Det første han sier er: "Så du skal ikkje bo her på hytten, så eg kan loppe deg for penger. Nei, nei, men hjelp vil du ha..." Bergenser i sin beste alder, og jeg må si jeg ble litt satt ut. Fikk hjelpen jeg ville ha, og ut igjen for å finne teltplass. På med sekken, og i gang på ny rute over Skinfjellet og om Peisabotnen. 200 høydemeter stigning går jeg, og havner alt i alt på 22,3 kilometer. Ny rekk! Teltet opp i en fei, så koke tevann og steke toast. Det smakte fortreffelig. Senere koser jeg meg med hele to sjokoladebiter. Det blir tidlige kvelder når man er sånn alene, og denne kvelden ingen unntak.

DAG 5: 21,8 kilometer, 8 timer, 310 stigning, 535 nedstigning. 
Noe av det første jeg ser da jeg titter ut av teltet, er to lemen som har en aldri så liten hyrdestund. Jeg knekker sammen av latter, for det er ikke akkurat det jeg regner med å se. Det er over på sekunder, så løper de videre. Jeg er i gang med føttene. Stikke hull, rense og plastre. Det må gå bedre i dag. Området jeg går i er mye villere enn det snille øst. Stien beveger seg opp og ned og opp og ned. Ny dal, nye elver, nye juv. Slitsomt, men moro. Rundt meg stikker fjellene til himmels, det føles i alle fall slik her jeg beveger meg 3-400 høydemeter under, og det er et praktfullt syn. De grønne dalene mot det grå fjellet... Utrolig glad for at jeg valgte å avslutte i vest. Et utenlandsk par er de eneste jeg møter, og vi hilser bare og går videre.  

Jeg har noen ekstra pauser i dag. Været er skjønt, så det blir endel blåbær- og kreklingstopp. Nam! Det er jo så digg. Lunsjpause har jeg ved et vann hvor det ligger to hytter. Og T-stien går bokstavelig talt rett over trammen til den ene hytta. Også har jeg noen ladestopp, så jeg får ladet telefonen. Den gikk tom for strøm i natt. Siste dekning jeg har i dag er kl. 12, etter det, helt dødt. For meg går det jo greit, men litt kjipt for de som sitter hjemme og ikke hører noe... Kjenner litt på den, men sånn er det noen ganger. Og her er det ikke bare å sprette opp på en liten topp i nærheten. Her ville det blitt en skikkelig topptur, og det orker jeg ikke nå. Føttene er såre, og de er ekstra vonde de siste fem timene. Men det er bare å bite tennene sammen og tråkke videre. Skal gå minimum 20 kilometer. Noen steder er det vanskelig å finne stien på denne ruten. T-ene blir borte, og det blir mesteparten av stien også. To ganger har jeg rotet veldig, og da er kartet godt å ha. Det er moro å se når inntegnede sjøer og elver stemmer eksakt med virkeligheten. Da er det lett å se hvor man er. Jeg kommer forbi Peisabotnen hvor det ligger fem-seks steinhytter. Ved første øyekast ser de veldig gamle ut, og det er de visst også. Seteren stammer antageligvis helt tilbake på rundt 1880-tallet, og er nå blitt restaurert med nye dører, som jeg kunne se. Taket er nok også fikset litt på, og den ene hytta har solpanel. 

Det er ekstra mye nedover og stein, og det er drepen for føttene. Sakte, men sikkert går jeg nedover, og jubler da det kommer en oppoverbakke, for da gjør det ikke så vondt. Jeg går forbi stier som fører til en hytte som heter Stavali, og etter 20 kilometer, begynner jeg å se etter teltplass. Jeg finner en helt nede ved et vann, og i nærheten av en bekk. Perfekt. Middagen i dag blir Lammegryte. Ja, første og siste Real på denne turen. Er litt lei Real, så jeg prøver å unngå det så mye som mulig. Men en blir det, og den gryten er av de beste. Og hele glir ned. Pluss to kopper te. Nå har jeg det godt. Det blir en tidlig kveld i dag, for i morgen skal jeg gå 15-16 kilometer i ganske krevende terreng, og jeg skal rekke en buss som går kvart over ett. Hater sånt tidspress, men sånn blir det. Så snart skal jeg nyte dagens sjokoladebit, og bli vugget i søvn av lyden av rennende bekk... Eller putte propper i ørene så jeg får sove ;-)

DAG 6: 16 kilometer, 5,5 timer, 360 høydemeter stigning, 1310 høydemeter nedstigning.
Siste natten i teltet, går stille for seg. Ingen vind, og ikke regn. Herlig. Solen har såvidt begynt å stå opp, der jeg titter ut rett før klokken fem. Med teipete hæler og tær begir jeg meg på siste etappe litt over seks. Været er deilig. Jeg vet det blir endel stigning, før det blir altfor mange høydemetere ned igjen, helt ned til Hardangerfjorden. Men at jeg skal opp 300 høydemetere nå på morgenen, har jeg ikke helt forberedt meg på. Jeg våkner i alle fall. Lanskapet forandrer seg hele tiden. Fra trange daler til åpne sletter med svaberg. For en avslutning. Jeg svinger rundt et fjell og er med ett i en ny dal, siste for denne gangen. Det eksploderer i grønt hvor enn jeg ser, og små fossefall som sildrer lekent ned i sjøene. Høye fjell med litt snø, ligger rundt og passer på, og jeg gleder meg over å få oppleve all herligheten.

Enda skinner solen, men jeg ser regnskyene bevege seg sagte innover. Hele dalen er som en eneste berg og dalbane. Opp og ned, hit og dit. Over elver, og ned i juv. Da jeg endelig kommer til jeg skal nedover mot fjorden, har det dessverre tettet seg litt igjen, så jeg får ikke den utsikten jeg hadde håpet på. Mens jeg står der, ser jeg med ett et skilt der det står "Dronningstien". Stemmer det. Jeg husker jo nå at jeg så programmet Gutta på tur med Dronning Sonja. Og det var jo denne turen. Litt høytidelig beveger jeg meg nedover, stolt over å tråkke i samme spor som vår spreke dronning. Den er flott restaurert av sherpaer, hvor det et godt stykke nedover er store trappetrinn. Regnet har satt inn for fullt, og tåken henger tungt over fjorden. Jeg møter på et par som er på vei opp. De får ikke helt nytte av den flotte utsikten i dag, de heller. På rundt 800 høydemeter kommer det oppover en gammal kæll. Se for dere femte far i huset, så har dere han. Pustende med en lang strime hengenes fra nesa, strever han et trinn av gangen. Stavene først, så han. "Dette er jaggu tungt", sier han uten å se opp, før han strir videre. Ojda, tenker jeg. Han skal nå ned igjen også... 

Det går sakte for meg nedover. Føttene verker, og det er ganske bratt. Trappene er ferdige, og det er blitt vanlig skogssti. Jordbunnen har blitt glatt og sleip, og jeg sklir i de bratteste delene. Ikke den enkleste plassen å gå ned med tung oppakning når det regner. Da jeg har rundt en time igjen til bånn, velger jeg å gå grusveien i stedet for stiene. Den er lengre, men ikke så bratt. Også er det bedre for såre føtter. En tysk familie er på vei opp, og rett etterpå møter jeg et par venninner. Alle skal oppover den populære stien, som er Dronningens favoritt i Hardanger. Husene blir større, og snart ser jeg de velkjente rekkene av epletrær som dyrkes her i Ullensvang. Et par damer trasker rolig mot meg, og jeg stopper og snakker litt. De lurer veldig på hvorfor jeg har så tung oppakning, og da forteller jeg hva jeg har gjort. " Så spænande", sier de. "Vi skal bare litt opp, også snur vi igjen". Vel nede, prøver jeg å finne en matbutikk. En bil stopper, og ut hopper en ung mann. Han sier noe først på tysk, men da han skjønner at jeg ikke forstår noe, spør han på engelsk om han kan kjøre meg noen sted. Det er da hyggelig, tenker jeg. Så jeg spør hvilken vei han skal, og han skal mot Haugesund. Det blir litt feil vei, så jeg takker høflig nei. Jeg får en banan, som er det eneste jeg kan spise av det han tilbyr, prater litt til og så kjører han videre. Jeg kjøper meg noe mat, og setter meg på bryggen. Klarer ikke å sette meg inn enda, så jeg sitter og spiser der mens regnet siler. Herlig. 

Bussen kommer litt over ett, og kjører til Voss. Toget mitt går ikke før om nesten tre timer. Det gjør at jeg har god til til å spise litt. Valget blir pizza på Peppes og en cola. Så godt! Tilbake på stasjonen har jeg enda god tid. Ti minutter før toget kommer, setter jeg meg opp på perongen. Jeg driver litt med telefonen, og legger den ved siden av meg på setet. Toget ruller inn på stasjonen, og jeg tar med meg sekk og pose, og går inn på toget. Finner plassen, løfter sekken opp på hyllen og skal ta ut telefonen for billett. Den ligger i den lommen jeg alltid legger den. Panikken sprer seg i kroppen. Jeg kikker ut av vinduet, og der ligger den. Grønn og fin på setet. Jeg løper ut i gangen, og konduktøren blåser for avgang. "Jeg har glemt telefonen", roper jeg til han, mens jeg løper ut. "Det er for sent, jeg har nettopp gitt klarsignal", sier han og står i trappen. "Jammen den ligger jo der", roper jeg mens jeg løper og griper tak i den, og spurter tilbake. Toget begynner akkurat å gå, da jeg kaster meg inn på toget igjen. "Nå hadde du flaks", sier konduktøren og smiler. "Tusen takk", sier jeg pustende tilbake. Det er på Voss det skjer, både for meg og Mel Gibson ;-) Nesten fem og en halv time togtur venter, og hva skal jeg bruke tiden til. Det løser seg selv. Jeg møter nemlig en fantastisk dame med navn Brit Ingvild, og tro det eller ei. Vi skravler hele veien til Oslo om alt mulig. Inspirerende og lærerikt, og du reddet en lang og trøttende tur hjem. Tusen takk :-) 

Etter å ha vært på tur siden seks i dag tidlig, er det godt å sette bena innenfor døren hjemme litt over halv tolv denne varme sommerkvelden. En ny bragd er tatt, og jeg er strålende fornøyd med det jeg har gjort. Vil du noe veldig, så klarer du det.

31. jul, 2018

110 kilometer, 5910 høydemeter stigning og 6555 høydemeter nedstigning. 61 kilometer med 25 kilo på ryggen - vi har fått noen muskler her og der som vi ikke visste vi hadde. Dette er vår årlige sommertur.

 

DAG 1: 9,8 km, 4 timer, 445 høydemeter stigning.
Klokken er halv åtte. Vi står utålmodige og spente, og venter på bussen. Buss til tog, tog til buss og buss til båt. Super start på turen. Solen skinner, og sekken er tung denne gangen også... Min 25 og Tronds 26 kg. Vi ankommer Gjendesheim halvannen time før båten skal gå til Gjendebu. Det er mye mennesker rundt omkring, og overalt er det telt. Endelig kan vi gå ombord i Kåre Johan, den nye båten på Gjende. Mange skal med, men det er nok ikke så mange som er på samme tur som oss. Med fryseboks og slippers, avslører de at siste stopp er Gjendebu. Vi skal gå videre inn i Veslådalen mot Olavsbu, og overnatte i Rauddalen ved foten av Snøholstinden og Rauddalseggjene. Sistnevnte skal vi prøve på i morgen.

Turen inn er veldig flott. Det er bare å følge T-sti og skilt mot Olavsbu. Etterhvert som vi kommer oppover, har vi super utsikt over Gjende, Besshøe og Besseggen. Vi merker på kroppen at vi ikke har gått så mye med tung sekk. Men det pleier å ordne seg etter et par dager. Turen til teltplassen er litt lenger enn vi regner med, så det blir en sen middag. Real går kjapt å lage. Det blir en kort kveld, så vi setter vekkerklokken på 08, og sovner tvert.

DAG 2: 14 km, 10 timer, 1025 høydemeter stigning, 900 høydemeter nedstigning. 
Jeg våkner halv seks. Litt tidlig, så jeg legger meg ned igjen. Ti på halv syv klarer jeg ikke lenger, og da våkner også Trond. Vi er klare for topptur. Frokost spises, te og kaffe drikkes og vi går avgårde halv åtte. Jeg merker med en gang at kroppen ikke er helt med. Dagen før avreise prøvde jeg meg på noe tørket frukt, og endte med å kaste opp... Har også slitt med svimmelhet, så det er ingen god start. Men vi tasser i vei, og tar ting som det kommer. Vi kravler opp sør-øst ryggen, og fortsetter videre forbi to vann som ligger på 1700 høydemeter. På vei opp treffer jeg på en søt liten krabat. En røyskatt. Nydelig hvit og brun. Den titter opp av et hull rett foran meg. Vi har et øyeblikk, så forsvinner den ned i hulen sin igjen. Jeg har aldri sett dette dyret sånn ute før, så det er gøy. Jeg døper den Reidar.

Vel oppe på rundt 1800, må vi ned igjen på grunn av en bre. Den går vi over så langt ned som vi får til, fordi det er mange sprekker lenger opp. Også begynner moroa... En bratt rygg troner over oss. Dette er noe av det verste vi har gått i. Løse steiner og en bakke som suger energien ut av oss. Spesielt jeg sliter her. Det går i under en km/t, og jeg er svimmel og kvalm om hverandre. Må ta mange pauser, og turen videre til neste topp ser mørk ut. Kommer tilslutt til topps på første, Midtre Rauddalseggje (2016), gråtkvalt og totalt utslitt. Dette har jeg ikke opplevd før. "Jeg klarer ikke neste topp", sier jeg med øynene fulle av tårer. "Men du er jo kjempeflink", sier Trond. Vi setter oss ned og tar en skikkelig lang pause. Fire timer har gått siden vi startet, så det er godt med litt mat. Energien kommer litt tilbake, og jeg bestemmer meg for å prøve på Store Rauddalseggje. Tross alt derfor vi gikk opp, og jeg kan ikke gi meg så lett. Fortsatt litt svimmel, men kvalmen har gitt seg.

Seksti høydemeter klyves ned, og her er det nesten litt klatring og. Moro. Så er vi i gang med ryggen opp. Det er bratt her også, men i forhold til den andre toppen er det store steiner som vi kan klatre litt på. Gode tak og bratte stup. Akkurat som vi liker det. Vi tar det med ro, og snakker litt mens vi klyveklatrer. Det går mye bedre. Rett over en time bruker vi på de rundt 210 høydemeterne. Endelig. Toppen av Store Rauddalseggje (2168). Vi legger fra oss sekkene, og går videre ut på et utsiktspunkt mot Rauddalen og Olavsbu. Ryggen dit er smal. Et sted er det bare en halv meter cirka bredde å gå på, med stup rett ned på begge sider. Bilder knipses. Da vi gikk i dag tidlig kunne det se ut som det skulle bli regn, men det har vi ikke sett noe av. Nesten skyfri himmel og lite vind, koser vi oss på toppen med mer mat.

På nedoverturen har vi bestemt oss for å ta sørsiden fra bandet mellom de to toppene, og rett ned i Rauddalen. Å gå ned i det steinhelvete vi kom opp frister ikke noe særlig. Så begynner vi. Dette er bratt og litt utsatt noen steder, men det går veldig bra. Etter to timer fra toppen er vi nede i bånn. Så følger vi T-sti hele veien tilbake til teltet. En snill avslutning på en tung tur. Grillribbe, ris og rosenkål blir middagen, med sjokolade til dessert. Lang, tøff dag, men fantastisk endelig å ha vært oppe på Rauddalseggjene.



DAG 3: 4 km, 150 høydemeter både stigning og nedstigning.
Hviledag. Vi har tross alt ferie. Trond har lyst til å prøve fiskelykken, mens jeg tasser en tur opp på en høyde i nærheten. Her har jeg super utsikt til mange av toppene, dalene og vannene rundt oss. Det er fredelig og stille. Jeg ser Trond langt der nede ved vannet. Lurer på om han har fått fisk? Da jeg kommer ned igjen og er på vei til å krysse T-stien, møter jeg på en enslig turgåer. En eldre tysk mann med passe stor sekk, telt og stav. Han er på vei mot Olavsbu, etter å ha gått to timer feil vei dagen før. Vi skravler lenge, før han må videre. Hyggelig å møte sånne folk. Jeg får øye på Trond, og han ser fornøyd ut. "Det blir fjellørret til lunsj!" Nam nam. Seks fisk. Vi går rett opp og steker dem, med masse smør og fingersalt. Vi får også besøk av larven Lars, som snor seg opp og ned på utsiden av innerteltet. Søt liten krabat.

Jeg lager meg min egen fiskestang, av en kvist, snøre og krok. Men får jeg noe fisk? Nei da. Selv med en mark som vingler fristende hit og dit i vannet, vil ikke fisken bite på. Men jeg koser meg allikevel. Da marken finner ut at dette gidder den ikke lenger, og velger å forlate kroken, tar jeg ikke tiden med å sette på en ny. Jeg går heller opp i campen, tar på meg crocks og går ned til elven og tar meg en aldri så liten vask. Veldig deilig. Mannen i mitt liv kommer snart tilbake med fire fine fisk. Middag! Men før det koser vi oss i det fine været. Tredje dagen med sol og varme er ganske unikt. Vi spiller Yatzy, drikker kaffe og te og soler oss litt. Dette er livet. Så er det på tide med middag. Vi har laget en liten peis under den store steinen teltet er satt halveis under. Her kan primusen stå trygt. Fisken stekes, og ris og rosenkål kokes. Et herremåltid. En perfekt slutt på en deilig hviledag. I morgen må vi videre.

 

DAG 4: 17,2 km, 9 timer, 770 høydemeter opp, 890 høydemeter ned.
Jeg våkner tidlig i dag og, men vekker ikke Trond før ti på halv syv. Vi skal forflytte oss til ny teltplass, og ta en topptur på veien. Klokken åtte er vi i vei, og følger stien mot Olavsbu. To timer og seks kilometer senere, legger vi fra oss sekkene i krysset Fondsbu/Olavsbu/Gjendebu. Her skal toppturen vår starte. Larven Lars har tatt en haiketur i topptursekken min, så jeg legger han pent ned på bakken ved siden av de store sekkene. Snøholstinden ligger der grå og fin, med noen snøflekker her og der. Vi måtte gå forbi i fjor grunnet tåke og regn. Nå gleder vi oss sinnsykt til å komme opp.

Første delen går veldig greit. Det er ganske slakt så vi får unna endel. Så møter vi på en bratt hammer. Den har jeg lest meg opp på, og vet at vi skal holde til høyre. Det viser også vardene. Nå begynner det å bli brattere. Første hinder er tatt. Vi ser en høyde foran oss, og tenker at dette må være toppen. Det blir endel klyveklatring før vi kommer opp. Til vår store overraskelse strekker det seg en lang, smal rygg videre. "Ojda", sier vi nesten i kor. Men dette er moro. Vi velger å ikke følge vardene. Ryggen er så kul å følge at vi kravler oss opp på hver minste topp. Et sted må vi omtrent balansere litt i vinden. Vi ser veggene på hver side stupe ned i dalen. Herlig. Endelig når vi toppen, tror vi... Det er enda et slakt parti før vi når den store varden, og toppen av Snøholstinden (2141). Da er det bare å få dekning på telefonene, og sende et lite livstegn til våre kjære. Det synes de er hyggelig. Utsikten er bra herfra, og vi ser mye vær retning Hurrungane. Vi vil ikke gå ned ryggen igjen i regnvær, så vi forter oss å ta bilder, og begynner på nedoverturen. Vinden blåser opp, og nå velger vi å følge vardene. De går mye på nedsiden av ryggen, for så å sno seg opp på ryggen igjen. Vi kommer oss ned fra det bratte før regnet detter ned. Hele 15 dråper. Vi spiser litt før vi tar siste innspurt tilbake til sekkene. På veien møter vi en gjeng på ti med mange barn. De er på telttur, og har allerede tre netter bak seg. Fire svenske fiskekompiser treffer vi også på. Så er det på med sekkene, for å gå siste økt til teltplassen. Vi tar en liten pause på Olavsbu, og skravler litt med verten. Hun har mye å gjøre, hytta er så og si full, men har tid til å få litt tips på veier opp på de forskjellige toppene rundt.

Etter ni timers gange kan vi legge fra oss sekkene ved campen. Her har vi sovet en gang før, da vi var på sommertur for to år siden. Knallfin plass, hvor vi har utsikt nedover og oppover Rauddalen, mot Mjølkedalstinden, Rauddalseggje, Rauddalstindane og Fannaråken. Sist vi var her lå vi rett ved siden av en liten bekk vi omtrent kunne fylle vannflaskene fra teltet. Nå er denne helt tørket ut. Det er de andre småbekkene som var her også. Det blåser endel, så vi forter oss og sette opp teltet. Det har vært litt av og på vær i dag, så vi tar ingen sjanse. Samme ritualet som de andre dagene. Sette opp telt, bardunere, feste innerteltet, pumpe opp luftmadrasser, ta ut sovepose og blåse opp pute. Sånn. Da er det gjort. Middagen i dag består av Kylling Karri og Viltgryte. Passer perfekt etter en lang økt. Etter vi har spist, tenker vi på å gå ut og sette oss på en perfekt tilpasset stol av stein, men hva er det som skjer? REGN! Så kom det. Ja, ja. Vi blir inne i teltet og spiller Yatzy. Håper det blir bedre i morgen.

DAG 5: 6,3 kilometer, 4 timer, 300 høydemeter stigning, 320 høydemeter nedstigning.
Halv syv dundrer det i teltet. Det har regnet i hele natt, men nå fosser det ned som om noen står med en høyttrykkspyler mot teltduken. Tåken henger tungt over alle toppene rundt. Planen i dag er topptur til Rauddalstindane, men det må vi bare skrinlegge. Vi skulle gått opp en ganske så bratt side, og da er det greit at det er tørt. Pluss tåken som er kjip. Så da bestemmer vi oss for å forflytte oss til neste dal, Skogadalen. Vi bruker god tid. Ingen grunn til å stresse. Før frokost finner vi larven Lars på innerteltduken. Den har jammen haiket videre med oss fra der vi satt fra oss sekkene. Vi setter Lars fri utenfor.

Vi skal bare gå rundt seks kilometer. Regnet gir seg etterhvert, og da begynner vi å pakke. Etter rundt 100 døgn i telt, er vi ganske rutinerte. Alt går bare på autopilot, og snart er hele campen nede. Innerteltet ligger i egen pose i sekken, så det kun er ytterteltet som er vått. Så går vi til stien, og følger den nedover Rauddalen til vi kommer til skiltet mot Skogadalsbøen. Her går vi 300 høydemeter på en og en halv kilometer. Passe bratt med 24 kilo på ryggen. Blir som en minitopptur dette. 1617 stopper vi på, og Skogadalen viser seg. Noe så vakkert. Grønt og frodig med mange vann og elver. Her skal vi kose oss noen dager. Vi har planer om topptur til Mjølkedalspiggen i morgen, og Sagi dagen etter. Så vi finner en perfekt teltplass på en stor grønn gressmatte ved et vann, og foten til toppene. I den ene enden av dalen, mot Skogadalsbøen troner Gjertvasstinden og Storen. I motsatt retning hilser Mjølkedalstinden til oss. Tåken har tatt dem, men vi vet de er der.

Campen settes opp, og vi gjør i stand til middag. Bacon, ris og rosenkål. Været klarner opp utover kvelden, og gradene synker. Dette blir den kaldeste natten hittil på turen. Før vi legger oss, kommer det plutselig syv reinsdyr spradene forbi. Og det ene dyret har det største geviret vi noen gang har sett. For en flott bukk. De går stille og rolig over elven, og stopper for å beite litt lenger borte. Herlig øyeblikk. Vi spiller Yatzy, spiser en bit sjokolade og gjør oss klare for natten. Vi krysser fingrene for at været er bedre i morgen. 

DAG 6: 8,3 kilometer, 8 timer, 930 stigning, 910 nedstigning. 
Klokken er 6.42, solen skinner og jeg kvitrer om kapp med fuglene utenfor. Helt vindstille. Vi spiser havregrøt, og er klare for å gå halv åtte. Dette været skal vi ikke miste. Skyfritt, men litt kjølig. Vi har sett oss ut en rute opp til første topp, Mjølkedalspiggen (2040), som går overraskende bra. Høydemeterne flyr avgårde. Ingen vanskeligheter, og to og en halv time senere er vi på toppen. Fantastisk utsikt herfra, ned Mjølkedalen i sør til Hurrungane og Jostedalsbreen i vest, Galdhøpiggen i nord og Gjendealpene i øst.

Så er vi klare for neste topp, Søndre Sagi, som også er 2040 m.o.h. Vi må ned nesten en loddrett vegg. Ved første øyekast ser det nesten umulig ut. Men Trond finner en fin rute ned, som ikke er altfor gal. Bandet mot neste topp er grei og gå, med litt klyving her og der. Ved foten setter vi oss ned og spiser knekkebrød med baconost. Snadder! Da vi er på vei oppover, møter vi på to som også skal opp. De kommer fra Uranosbreen videre opp Mjølkedalsbreen, og er utstyrt med klatreutstyr. Vi vet at turen opp til Nørdre Sagi (2040) er ganske utfordrende, og de fleste ønsker å sikre der. Vi ønsker ikke å gå tilbake samme vei vi kommer fra, og ta Sagi i morgen, så vi skal i alle fall bort å snuse litt. Søndre Sagi tas, og vi går ryggen videre.

De foran oss stopper for å ordne tau og sikring. Trond ser muligheter, og finner fort ut at det er gode tak både for hendene og bena. Fjellet er tørt, så det er perfekte forhold. Jeg sniker meg avgårde før klatrerne, og blir overrasket over hvor greit det går. Bruker god tid, og ser nesten ved hvert skritt hvor jeg skal holde og sette bena. Men det er luftig. Luftigste vi har vært på til nå, så har du høydeskrekk, hold deg langt unna. Vi kommer opp og jubler og gliser og gir hverandre en klem om hverandre. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig etter å ha kommet opp på en topp. Jo, forresten. Da jeg klatret til Austabotntindene. Men her har jeg gjort ALL jobben selv, så det blir litt mer spesielt. Vi sitter en stund, før vi går til neste og siste topp, Sagi N2 (2025). Vi møter igjen klatrerne vi klatret forbi, og en far og datter som skal prøve å klatre motsatt vei. De kommer slukøret tilbake. Hun turte ikke. Da får vi høre at de andre vi traff på kalte oss apekatter, noe vi tar som et kompliment. Vi sitter lenge på denne toppen. Ingen vind, varmt og godt og fortsatt tidlig på dagen. Etter litt over en time begynner vi å gå nedover til teltet.

Det er en ganske bratt nedstigning, så greit å være konsentrert. Rundt halv fire er vi tilbake, og denne turen går over all forventning. Hadde vi ikke tatt hele traversen, måtte vi tatt Sagi i morgen, som egentlig er planen. Nå kan vi ha en hviledag hvor vi bare forflytter oss rundt fire kilometer lenger ned i dalen, til foten av neste topp som vi skal ta om to dager. Vi ligger i solen på campen og spiser og koser oss. For et herlig liv. Når fjellet viser seg fra sitt beste, er det ikke noe sted som er bedre å være. Mens vi sitter og bare nyter, løper det plutselig et reinsdyr rett forbi oss. Vi ser på hverandre, og skjønner ikke helt hva som skjer. Trond sniker seg opp langs kanten, og viser at den kommer igjen. Og jammen kommer den ikke spurtende forbi en gang til. Den løper ned til vannet, spruter litt der, så forsvinner den bak kammen igjen. Vi døper den Ragnar, en ung og flott bukk. Den kommer et par ganger til, og da får jeg filmet. Så utrolig moro, og i ett med naturen. Vi tøyser litt med at Ragnar nok har inngått et veddemål med de andre reinsdyrene, om han turte å løpe forbi oss. Mens vi sitter der og skravler, kommer den største bukken løpende forbi. Hva er dette? Ligger vi kanskje på yndlingsplassen deres? Etter det blir det stille fra dyrene. Vi flytter oss etter solen, og spiller Yatzy. Kl. 21.00 kommer det en dame på stien fra Fondsbu. Vi tror ikke hun har sett oss, men med ett dukker hun over kammen. Vi slår av en hyggelig prat, og får vite at hun er på en liten husmorferie. Hun gir oss også siste oppdatering på været, og da viser det seg at den dagen vi har tenkt å ta vår siste topptur for denne gangen, er det meldt regn og torden. Da snur vi planene tvert. Vi hadde tenkt å ta det med ro i morgen, bare gå de fire kilometerne som er ned til neste camp og kose oss i finværet. Sånn blir det ikke. Det betyr at vi må stå opp halv seks i morgen, for å få tid til toppturen. Vi pakker sammen utekosen, og gjør oss klar for natten.

DAG 7: 25 kilometer, 13,5 timer, 1650 høydemeter opp, 1950 høydemeter ned. 
Klokken halv seks ringer alarmen med den søteste melodi. Det gjør våkningen litt lettere. Og syv er vi klare til å gå. Det er varmt og godt, der vi følger stien lenger ned i Skogadalen. Det er kun fire kilometer til der vi skal finne ny plass, rett nedenfor Uranosi. Toppturen i dag blir lang, men vi er forberedt på det. Dette blir også siste for turen, så da kan vi hvile de neste dagene. Vi finner en plass på en liten høyde, som vi navngir Mjanger-traversen. Teltet settes opp i en fart, og vi er klare for oppstigningen rett før ni. Det er varmt, og solen skinner fra skyfri himmel. Nok en deilig dag. Det er litt bratt til å begynne, så vi tar mange høydemeter her. Vi følger kartet slavisk denne gangen, selv om om det ikke er like enkelt. Da vi kommer opp på ryggen, ser alt likt ut. Vi prøver å gjenkjenne der vi skal gå ned, og føler selv at dette har vi kontroll på. Det skal vise seg at vi vil dumme oss ut skikkelig senere...

I går da vi så Slingsbytinden fra Sagi, så den ut som en lettgått kolle. Nå stiger det opp noen spisse tinder foran oss, og vi tror nesten vi er på feil fjell. Men det er riktig. Morsomt å se hvordan fjellene ser så annerledes ut fra forskjellige vinkler. Det går i bølgedaler før fortoppen til dagens første, Slingsbytinden (2026). Det er ikke lett å orientere seg. Vi går på siden av fortoppen, og snart er vi på bandet. Det reiser seg en vegg av steinrøys foran oss, og det er bare å hive seg i kast med den. Det går overraskende greit, og snart er vi på første topp. Traversen til høyeste punkt er smal og moro. Helt annerledes enn vi har forestilt oss. Så er det ned igjen, for å gå opp på neste. Før det tar vi oss en god matpause i le for vinden. Først her ser vi folk. Det kommer ned folk fra den andre toppen for å gå opp der vi nettopp var.

Så er vi klar for siste topp, Uranostinden (2157). Bakken opp er lettgått, selv om den er litt bratt. Vi treffer på tre kjekke mannfolk, som har gått i taulag over breen og klatret opp på motsatt side. Han ene har hjerteproblemer, og han andre har vonde knær. Tredje er han med med all erfaring. Jeg tar av meg hatten for dem. De skal ned ryggen, og gå breen tilbake. Så nærmer vi oss. Vi tipper kanten, og for et herlig syn. En lang smal travers som snor seg som en slange bortover. Vi gliser fra øre til øre der vi går forsiktig mot toppen som er midt på. Toppene i Hurrungane ligger som en tannrekke rett ved siden av. Føles nesten som at vi kan ta på dem. Samme med Falketind og Stølsnostinden. Og hytta på Fannaråken ser vi godt. I det hele tatt er det fantastisk her oppe. Og været kan ikke bli bedre. Vi tar masse bilder, sender meldinger til våre kjære om at alt er bra, siden vi kun har dekning oppe på toppene, og tar oss noen sjokoladekjeks. Vi går også videre til enden av traversen, for å se den mye omtalte sørtraversen. Det ligger to 2000-topper til der, så vi er nødt til å få til den ruten en gang også.

Kvart over tre er vi klar for tilbaketuren. Vi må ned og opp på første topp igjen. Ikke værst å få den to ganger på samme dag. Resten ned til bølgedalen går bra. Det er noen snøpartier vi bruker, og sparer mye tid og krefter på det. Vi begynner på bølgedalen og har grei oversikt. Vi holder oss litt for langt til venstre, og det er her vi begynner å dumme oss ut. Vi står på en kolle og speider nedover, og tror vi ser den toppen vi skal gå i mellom og ned i dalen der vi kom opp. Ingen bjeller ringer i hodet, der vi går ganske slitne etter en lang og tøff tur, da det er masse vi ikke kjenner helt igjen. Som sagt tidligere ser alt likt ut. Vi tror vi ser kammen vi skal bak, og går og går mot denne. Igjen ringer det ingen bjeller da vi passerer tiden vi tenker at vi skal være nede. 10 timer har gått, 12 siden vi startet i morges.

Bena begynner å kjenne det nå. Vi har havnet langt til venstre, og skjønner at nå må vi skrå til høyre skal vi finne skaret vi skal ned. Vi ser toppen vi skal forbi, tror vi, og tror vi begynner å kjenne oss igjen. Helt til vi runder kammen. Ingen skar ned i dalen bare en evig, grønn bølgedal som duver opp og ned bortover. Hva har skjedd? Frem med kartet. "Jeg tror vi er der", peker jeg åndsfraværende. Vi må bare ned i en dal og opp igjen, så er vi på rett plass. Neida. Vi må holde på sånn fire ganger til, før vi er på rett plass. Snakk om frustrerende og utmattende. Jeg skjønner da hva som har skjedd. Vi sto rett på baksiden av toppen der vi skulle gått ned, da vi peilet ut videre rute. Ikke rart alt går skeis. Så det ender med en ekstra seiersrunde på syv kilometer og to timer. Ikke akkurat det vi trenger nå. Tilbake i teltet, klokken ni, er det bare å lage mat, slappe av og prøve å sove. Det verker i bena, så det er greit vi skal ha en kort økt i morgen.


Dag 8: 7,2 kilometer, 3 timer, 120 høydemeter stigning, 305 høydemeter nedstigning.
Så kommer det litt regn igjen. Tre-fire timer på morgenen fra rundt seks, faller edle dråper ned på teltet. Ingen grunn til å stresse. Ikke før klokken er halv ni, begynner vi å steke rundstykker i pannen. De er veldig gode, med mye korn og grovt mel. Vi steker litt spekeskinke også, som vi knasker i oss. Regnet gir seg, og solen titter frem. Da pakker vi sammen, og følger stien mot Skogadalsbøen. Vi har aldri vært der, så vi vil innom å kikke litt. Trond drømmer om kaffe og vafler. Det er godt å gå her. Vi får til og med noe tilnærmet drømmesti, sånn uten steiner og som ikke går rett ned eller opp. Litt merkelig å være blandt trær igjen, men det er vakkert her. Etter rundt 6 kilometer ankommer vi Skogadalsbøen. Den ligger fint til på en kolle omtrent midt i Utladalen. Det er minimum en dagsmarsj dit uansett hvor du kommer fra. Vi får av oss sekkene, og tusler inn for å titte litt. Hele den ene siden av hytta har vinduer ut mot dalen og fjellene på den andre siden. Interiøret passer fint til denne typen hytte, gammelt og stilig. Trond drømmer fortsatt om vaffel, så vi spør i resepsjonen. De har ikke vaffel, men de har kaffe. Problemet er at vi ikke har kontanter, og det betyr at de må skru på aggregatet for å få igang betalingsterminalen, så da dropper vi det.

Vi slapper av litt til ute på tunet, før vi svinger sekken på ryggen og går videre mot Vetti. Etter en halv time begynner det å småregne. Da hører vi også en velkjent lyd, lyden av en foss. Uradøla braker nedover dalsiden, og det er rundt her jeg har tenkt at vi skal finne en teltplass for natten. Værmeldingen har lovt mye regn, vind og tordenvær, så vi tar ikke sjansen på å gå noe særlig høyere og utsette oss før større farer. Det tar ikke lang tid før vi finner en super plass, dog rett ved siden av stien, men det får nå være. Vi har ly, og vi har masse av friskt vann. Regnet tar oss da vi setter opp teltet, men klærne blir ikke altfor våte. De tørkes på snorer inne i teltet senere. Vi ordner til et kjøleskap til maten i en kulp, lager middag og venter på uværet over et slag Yatzy. 

 

DAG 9: 18 km, 8,5 timer, 520 høydemeter stigning, 1130 høydemeter nedstigning.
Det regner av og på hele natten. Vinden er fraværende, torden hører vi ikke noe til og det er varmt. Vi slapp unna, og det føles godt. Det gjør også at vi bruker litt vel mye tid denne morgenen før vi er klare til å gå. Turfolk passerer teltet en etter en, og vi hilser på de som legger merke til oss. Mens vi steker brød, kommer det et par som kommenterer at det lukter deilig mat, og da stikker vi hodet ut og snakker litt. Regnet slutter helt rundt 10, og litt over 11 starter vi på siste økt. I morgen er det meldt regn igjen, derfor korter vi turen med en dag, og tar denne siste turen i et jafs. Planen var å dele den opp i to, men vi vil gjerne se det som er i fint vær. Noe det skal være resten av dagen. Så vi er, igjen, klare for en tøff gådag.

Sekkene er blitt lettere, så nå veier de rundt 20 og 22 kg. Det betyr at vi ikke akkurat svever oppover bakkene. Det går i et sakte, men jevnt tempo, og vi tar pause cirka hver halvtime. Vi skal først opp rundt 400 høydemeter, så bærer det så og si nedover helt ned til Vetti Gard. Jeg har hørt så mye snakk om Utladalen og ønsket å avslutte turen her. Det vi ikke tenker på er at denne turen nedover blir lang og bratt, og ikke er noe særlig for folk med tung oppakning. I alle fall ikke etter ni dager på tur... Uansett. På høyeste punkt har vi orkesterplass til fosser, dal og tinder. Et fantastisk syn jeg sent vil glemme. Vi tar en ekstra lang pause her, nedenfor Friken, for å suge inn inntrykkene en gang for alle. Snart skal vi ned i dalen, og da blir det borte. Men vi må videre. Det er fortsatt langt igjen. Nedstigningen begynner, og det går veldig greit. Svak helning ned til Fleskenoshaugane, og en gammel støl som ligger i begynnelsen av Fleskedalen. Her tar vi en matpause, og nyter siste rest av høyfjellet.

Videre begynner lyngen å bli høyere, det blir mer busker og trærne dukker opp. Vi befinner oss på en bratt nedoverstigning inne i en skog. Ingenting å se annet enn trær, og en steinete sti som tar all energi fra knær og lår. Dette er tungt. Er dette virkelig en av hovedstiene til Skogadalsbøen? Vi kommer oss tilslutt ned til svakere helning, og puster ut. Problemet er at vi vet det kommer en til lenger ned, men det får bli da. Her er det vakkert. Det dukker snart opp en nydelig støl, med mange små hytter. Vi har glemt å se på kartet en stund, og vet ikke helt hva dette er. Så vi spør en hyggelig dame som sitter utenfor en av de små hyttene. "Jo, dette er Vettismorki", sier hun blidt. Er vi her allerede? Det er en gledelig melding å få. Da svinger vi inn stien til høyre mot Vettisfossen. Etter en stund hører vi brølet fra fossen som er Norges og Nord-Europas høyeste verna fossefall, 275 høydemeter. Til vår store glede er vi helt alene på utkikkspunktet. Noe så vakkert. Vannet som faller nesten tre hundre meter i fritt fall, ser ut som hvitt pulver der det langt om lenge treffer elven i bånn. Vi åler oss ut på kanten over fossen, og kikker ut. Regnbuen danser mellom vanndråpene. Denne avstikkeren er virkelig verdt å ta.

Vi må videre. Så står vi ved siste bratte nedstigning. Det er bare å hive seg i kast med den, og den svinger seg steinete nedover. Noen steder er det satt opp noen stenger med vire på, som man kan holde seg i om det trengs. Steintrapper er det også innimellom, men utsikt er en mangelvare. Skog, skog og atter skog. Dette kan virkelig ta knekken på all motivasjon for tur senere. Vi gjør det bare enkelt ved å si "Aldri mer!!!" ;-) Det skal jo sies at vi har vært ute i ni dager, og har mange kilometer og høydemeter bak oss, så det var nok mye av det som snakket. Endelig ser vi lyset, nemlig husene på Vetti Gard Turiststasjon. For en perle. Nydelig plassering, og et vakkert bygdetun hvor du føler du går langt tilbake i tid. Men vi er enda ikke fremme. Vi må helt ned til Hjelle, hvor det går lokalbuss inn til Årdal. Vi forhører oss på Vetti for å være helt sikker, og får vite at bussen går derfra kl. 09.05. Da er det bare å fortsette. Det skal ta cirka en time til Hjelle, så da plusser vi på en halv time ekstra. Nå går vi på grusvei, og jeg skal love dere at det er superherlig å gå på rett vei uten steiner og ting vi kan snuble i. Vi tar en liten matbit langs elven, før vi går videre. Veien går mye oppover, for så å stupe nedover igjen. Det er til og med asfaltert i en bakke for den er så bratt, så biler kan kjøre opp uten å spinne. Langs veien er det også endel lokale historiske fakta om området. Nok en vakker foss dukker opp, Avdalsfossen. Vi nærmer oss slutt, og går igjennom Utladalen Naturhus, et lite museum gjennom Jotunheimen Nasjonalparksenter. Ser veldig koselig ut, men er dessverre stengt.

Ved den første parkeringen, må vi gå enda 400 m før vi er nede ved bussen. Vi har forestilt oss at det er et fint sted vi kan sette opp telt, men da vi kommer dit er det kun en stor parkeringsplass, og ganske mørkt og trist sted. Mens vi står og leser på noen skilt, kommer en dame bort til oss. Hun, mannen og sønnen møtte vi på Vetti Gard, og de gikk akkurat forbi oss før vi var nede. Damen spør om det er noen steder de kan kjøre oss, og vi må si at vi er ganske lykkelige for det spørsmålet. Hun sier at det er en campingplass lenger nede, og vi takker ja for å få sitte på dit. Da kan vi få avsluttet vår flotte ferie litt mer sivilisert enn å ligge under et tre på en parkeringsplass. På campingplassen hører vi om bussen stopper der, og det gjør den. Vi takker for skyssen, og de kjører videre mot Årdal. 140 kr. for overnatting inkl. en tier hver for fem minutter dusj. Himmelriket!

Vi setter opp teltet, og gjør alt klart der, lager mat, koser oss med en cider og øl som koster mer enn overnattingen, og gjør oss klare til den første dusjen på ni dager. Og jeg kan love dere at de fem minuttene varte lenge. Problemet med å bli skinnende ren, er at da vi kommer inn i teltet dukker alle luktene vi har blitt så vant til opp. OOOOOOOHHHHHH! Støvler, gensere... Ja, ja. Sånn er det, og for å være ærlig, så digger jeg den tilværelsen.

 

DAG 10: Hjemreisen.
Vi står opp kl. 07, for å ikke ha for dårlig tid. Kjipt om vi mister den ene bussen som går om dagen. Og det er ikke så mye mer å fortelle om denne dagen, enn at i Årdal får vi en buss som går helt til Oslo uten bytte. Superdeilig. Og i Oslo, går vi bare rett på et tog til Strømmen, hvor min snille mor henter oss og kjører oss hjem. Enkelt og greit. Tusen takk, mammaen min. Denne turen går inn som den tyngste, tøffeste og flotteste langturen vi har hatt til nå. Ni nye 2000-topper til listen har det også blitt, og vi har klatret en rødløype, ifølge toppturboken Norges Fjelltopper over 2000 meter. Fantastisk møte med dyrelivet har det også blitt, så vi er strålende fornøyd.