SISTE NYTT!

10. mar, 2019

Det er lørdag. Hva skal jeg finne på? Gubben skal på platemesse i byen, eldstejenta skal på jobb, og resten av hurven er ikke her denne helgen. Jeg har ligget flat tre dager pluss en kveld denne uken - syyyyyyyyyyyyyk, og er vel egentlig ganske klar for å komme meg opp og ut. Yr.no går varmt hele fredag og lørdag morgen. Her laver snøen ned, men på Venabygdsfjellet er det en stor flott sol. Gråhøgdbu, en DNT hytte som ikke ligger mer en 6,2 kilometer fra veien, frister veldig. Jepp, jeg drar!

 Jeg sto opp kl. 07 lørdag. Klarte ikke å sove mer. Fredag kveld bestemte jeg meg at jeg ville på tur. Formen var ikke helt i hundre, men stedet jeg skulle til var ikke så langt å gå til, eller kjøre bil. 3,5 time fra Fetsund. Det snødde tett. Halv elleve var jeg klar, etter å ha måtte snu etter 6 kilometer for å ha glemt medisinene mine, astma-spray og adrenalinpenn. Tripptelleren settes igjen på null, selvom jeg visste hvor langt det var dit. Det var tungt å kjøre i snøværet. Det varte helt til jeg kom til Gjøvik, og jeg begynte å tenke at "hva er det jeg gjør? Tenk om Yr har tatt feil?". Men... Da jeg nærmet meg Lillehammer hoppet jeg av glede. Skillet mellom skyer og klar, blå himmel var vidunderlig. Det var som om noen hadde skåret skyene med kniv. Jeg nynnet og sang for meg selv.

I løpet av turen prøvde jeg å lade telefonen min, men den nektet. "Kanskje det er noe med billaderen?". Den fusket litt, så da jeg kom til Ringebu, kjøpte jeg en ny. Denne fungerte heller ikke, så jeg tenkte jeg skulle ta en omstart av mobilen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for jeg fikk den aldri på igjen. Helt DØD!!! Perfekt timing for at den ikke skulle virke...NOT! Jeg brydde meg ikke så mye om det, men det var værre med de som satt hjemme og ventet på melding fra meg. Jeg kjørte innom Kiwi butikken på Venabygd, og spurte pent om å få låne en telefon - etter at jeg forklarte hva som hadde skjedd. Nummeret til min kjære ble tastet inn, og jeg skrev: "Telefonen min bestemte seg akkurat for å dø, så jeg får ikke sent meldinger. Si ifra til mamma :-)". Jeg takket for lånet, og var strålende fornøyd for at det var i orden. Nå var det bare meg og fjellet, uten noen forstyrrelser fra omverdenen. Digg! 

Jeg parkerte bilen på Saltashaugen, betalte kr 50 i avgift, kledde på meg og gikk avgårde. For et vær. Det blåste litt surt, men en mer knall blå himmel er det lenge siden jeg hadde sett. Så vakkert! Jeg prøvde for første gang å gå på fjellskiene UTEN feller, bare smurte de litt. Og det gikk strålende. To timer, bare oppover, så var jeg fremme. Ingen andre å se. De siste fem kilometerne var kvistet løype, og litt tungtrådd. Sekken veide et sted mellom 15-20 kilo, men det gjorde ingen verdens ting. Så deilig det var å bevege seg på ski igjen. Her var det i alle fall masse snø. Snøkledde fjell så langt øyet kunne se. Jeg låste opp hytta med min DNT-nøkkel, og jeg gikk inn. Denne hytta er bare så koselig. Ikke så stor, og med den mest fantastiske utsikten du kan tenke deg. Helt til Jotunheimen med Gjendealpene og Besshøe. Mens jeg fikk igang Jøtulen, nøyt jeg fjellene. Hvitt i hvitt hele veien. Så glad for at jeg gjorde dette.

Til mat hadde jeg tatt med så jeg kunne lage pizza. Det var tross alt lørdag. Jeg hadde med vår egen panne, for den er så fin å lage i. Akkurat passe porsjon. Deigen stekte jeg på svak varme først, så hadde jeg på alt fyllet, for så å steke den mer under lokk. Viktig å ha svak varme, så bunnen ikke brenner seg. Mens jeg ventet på maten, koste jeg meg med en deilig kopp te. Solen begynte å gå ned bak fjellene i vest, og den farget himmelen oransje. Jeg tok meg i å sitte å smile for meg selv. Maten ble klar, og jeg begynte å spise. Nammenam! Dette var virkelig godt. Med ett hørte jeg romstering utenfor hytta. Det var en mann som satte fra seg skiene. Eller han prøvde, for det virket som han slet med ett eller annet. "Da blir jeg ikke alene allikvel, da", sukket jeg. Mannen kom inn, og snakket engelsk. Gebrokkent engelsk. Han forklarte at skoene hadde fryst seg fast i bindingen, så de måtte stå inne for å tine opp. Franskmann, fra Paris, som var på tur fra Hafjell til Mysusæter. Seks dager. Han gjorde visst sånne ting ganske ofte, og sa at han leverte guttungen til foreldrene, og at kona jobbet slik at han kunne dra på disse turene... Også lo han litt.

Resten av kvelden ble vi sittende å snakke om forskjellige turer vi hadde vært på, og jeg kan vel si at hans tre 12 dagers turer til Himalaya interesserte meg veldig. Så kult. Det er jo en av mine høyeste drømmer. I løpet av kvelden måtte jeg ut å se på stjernehimmelen. Det er noe det kuleste jeg gjør på fjellet. Melkeveien og milliarder av stjernen lyste mot meg. Og gradene viste minus 16. Kaldt, men helt vindstille. Tiden fløy, og jeg begynte å bli trøtt. Så jeg takket for meg, og gikk og la meg. Sovnet nesten med en gang, og våknet bare en gang i løpet av natten.

Søndag: Rundt halv åtte tasset jeg ut fra soverommet mitt. Solen skinte opp hele fjellheimen i dag også. Jeg kledde på meg for å gå til det lille rommet som lå i et hus bak til høyre for hytta. Det blåste friskt. Minus 10. Inne lagde jeg meg en kopp te, så lagde jeg meg litt øllebrød. Knust rugbrød, som jeg bare rørte ut i kokt vann, så ble det grøt etter tre minutter. Dansk greie, og veldig godt. Kald melk til er best. Franskmannen, eller Olivier som han het, var klar til neste etappe til Eldåbu. Må innrømme at jeg var litt misunnelig. Jeg vasket bordene og kostet meg ut. Det er ikke så mye ugang man får gjort i løpet av en dag ;-) Siden det var minus 10 og vinden blåste 9 m/s, kledde jeg på meg nesten alt jeg hadde av klær. Orket ikke å fryse. Så var jeg igang på tilbaketuren. Det blåste virkelig surt. Og selvsagt hadde jeg motvind hele veien. Men bortsett fra det, var det helt herlig. Helt alene de første fem kilometerne, og bare fire andre det siste stykket i preparerte løyper. 

Halvannen time ned til bilen, så var jeg på veien hjem. Kjørte innom butikken igjen, i håp om å få låne en telefon, og si at alt var bra og at jeg var på vei. Han jeg fikk låne av i går, sa at han hadde fått endel meldinger med spørsmål om hvem det var som hadde sendt meldingen jeg sendte i går. Dette synes jeg var rart, for Trond kjente jo ingen andre som skulle til fjells, vil jeg tro... Så ser jeg nummeret... At det går an. Jeg hadde skrevet et åttetall i stedet for et tretall i nummeret, så jeg hadde faktisk sendt meldingen i går til en helt ukjent person. "Gudamei... De må jo tro jeg ligger død et eller annet sted", sa jeg og kjente at det knep i magen. Jeg fikk lov å bruke telefonen å ringe med, og ringte Trond. Fikk forklart hva som hadde skjedd, men han sa at han hadde trøstet seg med at jeg nok ikke hadde hatt dekning. Det hadde han sagt til mamma også, så da hadde hun også roet seg. Men det var ingen god tanke. 

Telefonen min har enda ikke våknet til live, så jeg har satt igang en gammel telefon jeg fant i en skuff. Så får vi se hva som skjer. En fin tur hadde jeg i alle fall, og nå gleder meg bare enda mer til neste ;-) Ha en fin søndag.

PS! Bildene ligger i fotoalbumet under Gråhøgdbu mars 2019.

24. feb, 2019

Vinterferie, snø, ski. Dette er tre ord som henger veldig godt sammen. Og som burde være bankers - i februar - på fjellet. Turen vår skulle vise seg og bli ganske så annerledes enn vi trodde.

 

Jeg hadde tatt meg fri fredagen for å gjøre de siste forberedelsene til turen, og plukke opp Trond på Lillestrøm 11.44. Vi kunne ikke komme oss fort nok ut av Lillestrøm og på vei mot Gjøvik, så Lillehammer, Randsverk til vi endte ved bommen ved Maurvangen camping i Jotunheimen. Eller rett ovenfor innkjøringen til Gjendesheim, som nok er et sted flere har hørt om. Klokken kvart på fem var vi på vei. Målet vårt var Vargbakkane, 2,5 km oppover, som vi pleier å kunne kjøre til sommerstid. Nå er veien vinterstengt, så det betydd at vi måtte ta bena fatt. Det første vi lamerke til var hvor lite snø det var rundt omkring. Vi vet at denne delen av Jotunheimen kan det til tider være avblåst visse steder, men ikke sånn som det var her nå. Gresstuster og små busker stakk opp av den snøen som var, og store deler av veien var snøfri. Det var virkelig trist å se.

 

Klokken seks var vi fremme, og det begynte allerede å mørkne. Det betydde at vi måtte finne en teltplass fort, før det ble altfor mørkt. Vi ble glad over å se at det faktisk var endel snø hvor vi skulle sette opp teltet, og begynte med godt mot å finne frem telt og snøplugger. Motet forsvant litt da vi oppdaget at den snøen som var her bare var "sukker". Ingenting festet seg skikkelig uansett hva vi prøvde på, og det var blitt for sent å finne en annen plass. Det hadde i tillegg begynt å blåse endel, så vi måtte bare gjøre det beste ut av der vi var. Trond tettet så godt han kunne med snø rundt teltet, og jeg gravde kuldegrop i forteltet. Madrasser ble pumpet opp, og soveposer tatt ut. Når det gjelder de madrassene. Vi kjøpte isolerte underlag for tre år siden, og bruker de sommer som vinter. De har integrert pumpe, som fungerer veldig bra når det er varmt. Om vinteren, derimot, er det litt mer kronglete. Den pumpen er ikke glad i kulde, og vi bruker mye tid på å få de pumpet opp. Derfor skal vi anskaffe en pumpe vi kan ta med. Denne veier bare rundt 56 g, tar nesten ikke plass og bruker ikke annen luft enn den vi puster inn. Genialt, kan jeg si.

 

Madrassen og soveposen var klar, og vi var veldig klare for middag. Hva sto på menyen i kveld, mon tro? Deilig lammegryte med potet og grønnsaker og smakfull storfegryte med ris. Trond kastet seg over lam, og jeg gaflet i meg storfe. Man blir sulten av å jobbe litt. Så ble det litt yatzy med noen biter sjokolade til dessert. Å, som jeg elsker teltlivet. Vinden ga seg litt, og vi kledde på oss og tok en tur utenfor. Og for en kveld. Stjerneklart, og akkurat da helt vindstille. Det eneste som ble litt feil, var den varme luften som slo imot oss. Vi har ligget i telt flere ganger før i februar, og da har det vært rundt minus 14-16 grader. Nå tippet jeg det var rundt 0 grader. Det var helt merkelig. Mens vi sto der og nøt den deilige kvelden dukket det opp en fyr med hodelykt. Hvor han var på vei, var det bare han som visste, men han kom og forsvant like fort. Det begynte å blåse igjen, så vi krøp inn i teltet og sovnet etterhvert.

 

Natten ble veldig vindfull. Jeg må innrømme at jeg var ikke veldig høy i hatten der jeg lå og hørte på den voldsomme blafringen av teltduken. Vi har sovet i dette teltet med høyere vindhastighet enn det som var denne natten, men da hadde vi mange ganger bedre feste. Så det ble ikke så mye soving. Men teltet holdt, heldigvis. Klokken ti på seks klarte jeg ikke å ligge mer, ville ut på tur. Så vi begynte å ordne oss i stand, spise frokost og 07.32 var vi på vei. Vårt store ønske for turen var å komme opp på to 2000-topper, Eggen og dens sekundærtopp. Oppgangen til denne var i enden av Leirungsdalen ved Øvre Leirungen, opp ett bratt skar. Da vi kom oss inn i dalen, så vi fort at en slik tur var umulig. Skaret vi skulle opp var full av snø, og hadde denne snøen vært hardpakket, hadde det vært et håp. Men med den varmen som var nå, var det langt ifra hardt, og enda værre, rasfarlig. En annen ting var at det var ikke bare å tasse inn på ski, noe vi hadde håpet på. Vi måtte gå i sikksakk og rundt store, bare flekker for å finne snø å gå på. Det endte med at vi tok av oss skiene, la toppturen på hylla og gikk innover dalen og til enden av Øvre Leirungen og litt opp på Knutshøe. Det ble en kraftanstrengelse i seg selv. Håpløst føre. Det endte med at vi gikk langs kanten på elven, Leirungsåe, og det var ikke bare enkelt. Men det gikk litt fortere enn å gå på ski. 6,5 km inn til enden.

 

Vinden blåste litt av og på, og da vi skulle sette oss ned for å ta lunsjpause økte den i styrke. Selvfølgelig. Men vi hadde med oss fjellduk, så vi pakket oss inn i den, og nøt en god time med utsikt over Gjende, Semeltinden, Surtningssue, Besshøe og Besseggen. Tilslutt blåste vi nesten bort der oppe, og det var vel fjellets måte å si at "nå holder det, på tide å gå" ;-) På tilbaketuren fulgte vi elven nesten hele veien tilbake til skiene. Noen steder ble vi blåst avgårde på isen, noe som var gøy til å begynne med. Men da den begynte å blåse oss feil vei og videre ut der det var rennende vann, skjønte vi at vi måtte holde oss unna isen. Vinden blåste hardt nå, og det gjorde at vi kom til å tenke på teltet. Vi var bekymret for om det i det hele tatt sto der da vi kom tilbake. Vi fant igjen skiene, og gikk i sikksakk tilbake til teltplassen.

 

Teltet hadde løsnet. Alle pluggene lå strødd overalt, og teltet med alt inni, som gjorde det ganske tungt, lå et stykke lenger opp. Til alt hell var det ingen stenger som hadde knekt, eller noen duk som hadde revnet. Vi satte opp teltet igjen, på en annen plass. Like dårlig feste der. Siden snøen var så råtten, måtte vi sette det opp med skiene på, og det skal jeg love dere at var en utfordring for seg selv. Ikke er det lett å rygge med ski, så vi så vel ut som to idoter som surret rundt vår egen akse til tider. Da teltet var vel oppe, gravde jeg en ny kuldegrop. Jeg fikk ryddet opp i kaoset inne i teltet, og vi var igjen klare for en ny natt. Da jeg skulle ta inn sekkene, tråkket jeg igjennom i kuldegropen, og oppdaget at rundt 60 cm lenger ned randt det en liten bekk. "Endelig innebygget vann", sa meg med et litt nervøst smil. Det måtte tettes med en gang.

 

Sulten gnagde nå. Menyen var den samme som i går, men på denne nydelige vindfulle ettermiddagen var det jeg som kastet meg over lammet og Trond som gaflet i seg oksen. Vi hadde hatt litt SuperMix med salt til forrett for å døyve sulten litt. Jeg sjekket Yr for hvordan natten og morgendagen skulle bli, og da så jeg at kvelden skulle bli fin og rolig. Fra klokken tre på natten derimot, skulle vinden igjen øke, og fra åtte på morgenen ville den være på 15 m/s. Vi ble liggende og snakke litt. Ingen av oss ville dra hjem, men med et telt som har dårlig feste, og allerede har stukket av en gang, ønsket vi ikke å oppleve det midt på natten. Vi tåler mye vind, men da bør festene være gode. Litt over halv fem begynner vi å pakke ned campen. Det var ikke med stor glede, skal jeg innrømme, men til det beste denne gangen. Vi kommer tilbake, for Eggen skal vi erobre, så med det i tankene går pakkingen litt lettere. Litt over halv seks på kvelden var vi på vei tilbake til bilen. Solen var på vei ned, og det ble vanskeligere og vanskeligere å se sporene på veien. Rett før halv syv skimtet vi bilen. Mørket var der, og vi så bare konturene av fjellene. Turen hjem virket som en evighet, og 23.45 kunne vi låse oss inn. 

 

I dag sjekket jeg Yr igjen, og vinden hadde økt til 16-17 m/s, så jeg er glad vi gjorde som vi gjorde. Det er alltid vondt å måtte gi seg når man først er der opp, men noen ganger er det det beste man kan gjøre. Ha en fotsatt god søndag!

 

PS! Bilder ligger i fotoalbum under navnet "Leirungsdalen feb19".

13. feb, 2019

En av drømmene mine er endelig i boks, Skagastølsryggen. Turen er estimert til 15 timer, og du skal ikke se bortifra at det kan bli lenger. "Dette er drømmeturen for mange fjellinteresserte - og selve ikonet på Norsk tindesport", skriver Jotunheimen Arrangement, som vi har booket tur med. En kraftprøve med mye klatring og rappelering. Fy, som jeg gleder meg. På bildet, som er tatt fra Store Dyrhaugstind, ser dere ryggen vi skal gå. Og med denne turen får vi med oss Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405), også kalt Storen (toppen lengst til høyre). Utgangspunktet blir Turtagrø, men vi håper vi kan ligge i telt ved foten av Nørdre Skagastølstind, hvis været er bra. 

Det er fint at vi er godt i gang med treningen vår, for her er det viktig å være i den beste formen. Turen blir en pangstart på topptur-ferien vår, så dette er noe vi ser frem til og gleder oss til :-D

27. des, 2018

Som mange andre i vårt langstrakte land, har vi barna annenhver jul. I år var det dessverre ikke vår tur, så da stakk vi til fjells. Dette har vi gjort et par ganger før, i håp om å få litt julestemning, deilige turer og ikke synes så synd på oss selv uten englene våre. Det ble Lom denne gangen, og Strind Gard. 

Det var søndag, lille julaften, og vi hadde pakket ferdig. Julaften med barna hadde vi hatt kvelden før. Full pakke med julemat, familie og selvsagt sølvguttene som sang julen inn på Spotify. Hjemmelagde medisterkaker til de som ikke var så begeistret for pinnekjøtt, kålrabistappe, poteter og rosenkål. Så gaver med høytlesing av til og fra lappene av barna, mens vi voksne drakk kaffe. Dessert tilslutt, bestående av hjemmelaget riskrem, dansk oppskrift og varm kirsebærsaus. Hermetisert frukt med krem til de som ønsket det. En vellyket dag og kveld, selv to dager før selveste dagen. Man må gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, og det kan jeg si at vi hadde klart. Alle var fornøyde.

Tilbake til søndagen, lille julaften. Vi hadde pakket for tre overnattinger, men det så ut som vi skulle være borte i to uker. Med drikke, restemiddag for tre dager, dessert for to og et tonn krem (sånn nesten...), var vi klare for å reise noen timer nordover. Det var faktisk endel biler på veien, og da vi kom ved Gjøvik ble vi stående litt i kø. Folk var ute for siste innkjøp til julen. Etter det gikk det greit oppover. Mørket kom sigende på rett før Ringebu, og da vi kom til Lom lyste månen veien for oss. Herlig å komme tilbake. Det var minus 10 grader, men faktisk ikke så mye snø. Men det var nok til å holde på julestemningen. 

Vi svingte inn til Strind Gard, og bar all baggasje og mat inn på Fossebrus, hytta som skulle være hjemmet vårt denne julen. Vertskapet, Anne Jorunn og Trond, var i full gang med juleforberedelsene, så vi tenkte at vi kan hilse på de senere. Første restemiddag, medisterkaker, poteter og rødkål, ble varmet opp. Det smakte fortreffelig. Litt etter vi hadde spist, banket det på døra. Det var selveste bonden, Trond, som sto der og ønsket oss velkommen. Med seg hadde han en stor bunke med nylagde potetlomper/lefser som vi skulle få. Vi fikk en slik bunke da vi var der i påsken også, og jeg kan love dere om at de smakte godt. Det ble desserten vår denne kvelden. Vi planla turen for morgendagen, og grunnet mye vind og lite snø, landet vi på fottur opp til Lomseggje. Det er en topp man går til fra Lom sentrum. Natta!

Julaften: Kl. 09.00 var vi klare for tur. Vi hadde kjørt helt til vi ikke kom lenger, og parkert ved siden av noen postkasser. Med fare for at vi kanskje sto litt ulovlig, la vi en lapp i forruten på bilen med navn og telefonnummer. Og en liten hilsen: "Dersom vi står ulovlig, så ring. God jul!" Vi fulgte skiltet som viste Lomseggje 2,7 km. "Ikke langt i det hele tatt", sa vi lykkelige. Vi hadde ikke kommet langt før vi begynte å rote. Med snø på stien, og mange spor som førte opp til en mast, mistet vi stien vi skulle gått på. Vi endte med å gå i riktig retning oppover, men i mye snø og tett skog. Vi kan si at det gikk ikke veldig fort, men vi hadde jo hele dagen. Vi ramlet over stien etter en stund, og det var litt bedre å gå på den. Vi slapp unna skog og kratt, men det var bratt som fy. Og ikke så enkelt med snø og stedvis is. I løpet av denne turen satt vi rekord i å bevege oss sakte. 0,2 kilometer på en time... Jeg trodde jeg skulle daue av latter da jeg så det. Men vi hadde ikke sjangs til å gå fortere. Jo høyere vi kom, jo mer snø ble det. Og vi havnet i en isrenne som ble nesten umulig å forsere. Da vi begynte å kravle oppover siden, sa jeg bare stopp. "Dette er galskap, og det er ingen vits i å fortsette. Vi ser jo ingenting allikvel". Det hadde begynt å blåse endel, og snøen dalte. Tåken snek seg innover dalen, og sikten var ikke stor. 200 høydemeter fra toppen snudde vi. Da hadde vi nesten krabbet 600 høydemeter.

Jeg hadde grudd meg litt til nedturen, for det var så innmari bratt. Men jeg fant fort ut av hva som ble best. Ake! Nok snø, og bratt som fy, raste jeg nedover. "Juhuuuuuuuuuu!", ropte jeg som en liten unge. Dette var gøy. Selv da vi kom til stien akte jeg. 400 høydemeter med aking ga noen spor i form av en fem centimeter lang flenge bak i buksa, ømme rompeballer og støle armer. Men det var det verdt ;-) Vel nede ved masten igjen, spiste vi deilige Strind Gard-lefser og drakk te og kaffe. For en herlig og artig tur. Tilbake på hytta slappet vi litt av med radio og bok. Restemiddag nr. 2 ble varmet opp, bestående av pinnekjøtt, vossakorv, poteter og kålrotstappe. God jul!

Første juledag: Vinden hadde ult rundt hushjørnet i hele går kveld og natt. Kraftig vind. Og det synet som møtte oss på morgenen, var alt annet enn vinterstemning. 8 grader og den lille snøen som hadde vært, var borte. Vi brukte god tid til frokost og kos denne morgenen. Ikke noe særlig turvær, så vi bestemte oss for å kjøre en tur mot Sognefjellet. Overgangen var stengt, men vi hadde et håp om å komme oss så langt som til Leirdalen. Det gjorde vi.

Bilen parkerte vi på et utkikkspunkt, og så tasset vi oppover i motsatt retning av dalen. Ønsket var å få litt utsikt over de vakre fjellene rundt. Vinden tok tak i oss flere ganger, og vi var glade vi ikke var ute på noen langtur. 150 høydemeter fra veien sto vi på toppen, og skuet utover fjellene i Breheimen og Jotunheimen. Fantastisk! Skyene hang tungt, men solen trengte seg igjennom her og der. Storm i kastene nå. Vi klarte nesten ikke å holde oss på bena. Vel nede ved bilen igjen, etter å ha sklidd på den islagte veien, koste vi oss med te og kaffe inne i bilen, mens vi nøt utsikten. Vi planla nye turer der vi satt, blant annet til Dumhøe, som er en fin skitopp, sammen med Tverrbåttindane og Bukkehøe. Så får vi se hva vi får til. På vei tilbake svingte vi oppom Raubergstulen, som ligger ved foten av Galdhøpiggen, 1000 m.o.h. Et vakkert sted med vanvittig flott utsikt. 

Restemiddag nr. 3 besto i kveld av akkurat det samme som i går ;-) Igjen utrolig godt, men vi kan vel si at vi har fått dosen vår for pinnekjøtt denne julen. I dag klarte vi å spise riskrem til dessert også. Utrolig hvordan man går og er konstant mett i julen.

Andre juledag: Været var ikke noe særlig bedre i dag. Vinden hadde løyet litt, så jeg hadde lyst til å ta en liten tur før vi skulle kjøre hjem. Planen var at vi skulle gå på ski her oppe, men selv lenger oppe på fjellet var det lite snø. Litt skuffende, men vi får ta det igjen til neste år. Etter frokost kjørte vi opp til Raubergstulen, og gikk en liten runde der. Sur vind i dag og, selv om det var 5 grader. Merkelig vær. 

Vi pakket og vasket oss ut av hytta, og takket for oss til Trond og Anne Jorunn. Er nok ikke så lenge til vi kommer tilbake. Vi kjørte fra Lom i 6 grader og ingen snø. Jo mer vi nærmet oss Hafjell, jo mer snø ble det. Minus 4 grader og vinterstemning var det i "lavlandet", bare to timers kjøring fra Lom. Merkelige greier. Det var meldt veldig glatte veier på hele østlandet, så vi grudde oss litt til å kjøre om Gjøvik, og veien ned fra Lyngna. Heldigvis traff vi ikke på noen glatte veier, så turen hjem gikk smertefritt. Noen herlige julehyttedager har vi hatt, tross lite snø. Det tar vi bare igjen. Fortsatt god romjul til dere! Til lørdag kjører vi og barna til København for å feire nyttår med min søster og hennes familie. Det gleder vi oss masse til :-)

2. des, 2018

Vaset i Valdres står for tur denne helgen. Det er to og et halvt år siden vi har vært der, så vi gleder oss veldig til å komme tilbake.

Vi prøvde en litt ny vei mot Fagernes, over Dokka. Ikke noe særlig god vei å kjøre i mørket. Litt fordi vi ikke var vant til den, og litt fordi den var smal og kjip det siste stykket over fjellet. Vi kom oss ned på E16 etterhvert, og ca. en time senere var vi på Vaset. Bekmørkt. Vi kjørte oppover mot hytta, men klarte å kjøre rett forbi innkjørselen i mørket. Vi merket det fort, snudde og kjørte rolig tilbake. Endelig var vi her. Herlig å være tilbake. Etter middag, planla vi morgendagens tur. Gilafjellet og Kruk var målet, dersom været var bra.

1. desember: Vi sto opp kvart på syv, spiste frokost, pakket sekk og var avgårde rett før åtte. Det hadde begynt å lysne så smått. Selv om det var tre år siden sist vi kjørte her, kjente vi igjen veien. Da vi begynte å kjøre langs Syndin vannene, var det slutt på de måkte veiene. Trond kjørte bilen et stykke, men jo lenger inn vi kom, jo værre ble veien... Selv med høy bakkeklaring og firehjulstrekk, føltes det ikke noe godt. "Dette vil aldri gå bra", sa vi, og bestemte oss for å snu. Men det var ikke bare og bare. "Jeg sjekker her", sa jeg, og jumpet ut av bilen. Jeg hoppet rundt på snøen i en rituellignende dans, og den virket hard og fin, så Trond rygget bilen dit jeg sto. Vel inne i bilen igjen og klar for å kjøre, kom vi oss ikke av flekken. Det ene hjulet spant og spant. Trond lirket ut av seg litt oppgitte gloser, mens jeg hoppet ut av bilen igjen. "Dette skal vi få til", sa jeg med et skjevt smil. Jeg dyttet med alle krefter, og bilen og jeg vugget frem og tilbake, til hjulet slapp fri. Seiersdans, og litt stolt da, kjørte vi tilbake til trygg grunn.

Turplanene måtte gjøres om på, og vi ble enige om å kjøre opp til Gomobu, og gå innover der. På vei tilbake kjørte vi forbi den veien vi skulle vært, og var på vei til et annet fjell vi har vært på før. Veien virket fin, så vi tenkte vi kunne gå tur der istedet. Men neida, veien var like dårlig da vi kom litt lenger innover. Igjen måtte vi snu, og denne gangen kom vi inn på rett vei, og fikk kommet oss opp til Gomobu. Vi parkerte, og begynte å gå innover fjellet på veien. Men med undertegnede på tur, så var det ikke lenge vi gikk på den. Jeg måtte sjekke hvordan det var å gå utenfor veien, og det gikk veldig greit. Lite snø, og den snøen som var var hard og fin å gå på.

Vi peilet oss inn på en liten høyde litt lenger bort. Herlig å være tilbake på fjellet, og over tregrensen. Været var greit, men det blåste endel. På toppen av høyden hadde vi fin utsikt. En ny høyde ble neste mål, og nå dukket solen frem også. Herlig! Vi var ikke langt fra neste topp, hvor været plutselig skiftet helt. Det begynte å blåse mer, solen ble borte og tåken og snøværet dukket opp. Vi begynner å bli vant med værskifte, så vi hadde stilt inn kompasset til der bilen sto ... sånn i tilfelle. Glad for at vi gjorde det. Vi kom oss fort ned fra høyden vi var på, litt for fort kan jeg si. En smule bratt, så vi skled/akte nedover. Moro! Så var det bare å følge kompasset. Etter tre kvarter lettet været litt, snøen ga seg og vi fikk øye på en gapahuk ved et vann. Der spiste vi lunsjen vår, som jeg må si smakte fortreffelig.

En halvtime senere var vi tilbake ved bilen. Tre timer på tur. Et lite problem bare... Vi begynte så tidlig, at klokken bare var 12. Så vi kjørte i butikken, kjøpte kakao og krem og dro tilbake til hytta. Ordentlig desemberkos, kan jeg si. Jeg hadde begynt på et puslespill dagen før, og puslet det ferdig. Mørket begynte å sige på, og jeg begynte å bli litt rastløs. Trond slappet av som aldri før, og da han sovnet på sofaen i syv-tiden, måtte jeg bare ut en tur. Hele habitten med turklær kom på i en fart, hodelykten godt plassert på hodet og så bar det ut. Deilig og friskt. Stjernene funklet i milliontall på den beksvarte himmelen. Jeg hadde ikke tenkt til å gå så langt, men jo lenger jeg gikk, jo bedre hadde jeg det. Det endte med at jeg gikk opp på toppen av hyttegrenda. Jeg holdt meg på veien denne gangen, for å begynne å rote i skogen full av snø, var ikke greit alene. På toppen skrudde jeg av hodelykten, og snuste inn alle inntrykkene. Stjernene, den friske luften, den totale stillheten. Herlig!

Jeg vender snuta nedover igjen. Nesten nede ved veien begynner jeg å filme litt, og da jeg stopper opp for å filme litt rundt, hører jeg med ett en snerrende lyd fra skogen. Hva det er har jeg ikke tenkt å finne ut av. Filmen avsluttes litt brått der jeg småjogger nedover mot hovedveien. Kun lyset fra hodelykten som virrer rundt, litt bakover, inn i skogen så rett frem igjen. Endelig nede ved veien. Fortsatt ikke lys på veien, men det føles bedre.

Jeg kom litt heseblesende inn i hytta igjen. Moro å gå på tur i mørket, og jeg har ikke blitt skremt fra å ta flere turer. Men skal innrømme at hjertet hoppet over et par slag med mitt møte med det snerrende-hva-det-måtte-være. Resten av kvelden gikk i vannrett stilling, med bena på bordet, og noe godt i glasset.

2. desember: Vi hadde tenkt å gå tur hvis været var bra. Da jeg sto opp, snødde det. Veldig vakkert, men ikke noe særlig å gå i. Så vi spiste en deilig frokost, pakket bilen, vasket hytta og dro avgårde rundt kl. 13. På veien hjem kjørte vi innom Valdres Gjestegård, noe vi gjorde hver gang vi kjørte forbi der etter tur. De har nemlig stekt aure. Med den beste rømmesausen, kokte poteter og agurksalat. Nammmm! Super lunsj til hjemveien. 

Veldig koselig å være tilbake på hytta. Håper vi kan komme tilbake en annen gang. Kanskje når det har kommet litt mer snø ;-)