SISTE NYTT!

2. jul, 2018

Romsdalen, Trolltinder. Målet var bare å komme seg opp bak de spisse tindene vi ser fra veien mot Åndalsnes. De som strekker seg skremmende oppover mot det blå, sagtenner på rekke og rad. Ingen forhåpninger, bare inn og opp.

FREDAG: Bilen tar oss mot Dombås, forbi vakre Reinheimen og inn i den nydelige Romsdalen. Naturen blir villere og villere jo nærmere vi kommer. Denne strekningen blir jeg aldri lei. Tredje gang vi kjører her, med ett mål i hodet: JORDBÆR!!!!! Vel, det er faktisk et av hovedmålene, men denne gangen skal vi utforske fjellet på baksiden av de bratte tindene langs E136. Klokken er nærmere åtte på kvelden da vi svinger inn på parkeringen ved Trollstigen. Det finnes en annen vei opp, om du vil ta bena fatt. Føler du deg ekstra sprek kan du gå hele den 5,1 km lange, gamle ferdselsvegen fra Isterdalen og opp.

Det skal ikke vi gjøre denne gangen. Målet vårt er Trolltindene, og da må vi starte fra turistsenteret. Turistene myldrer som maur bortover mot utkikspunktet. Vi får endel blikk, og det pekes og hviskes der vi må bevege oss tre minutter sammen med resten av verden. Kanskje ikke så rart, der vi går med hver vår 95 l. sekk, jakke og fjellstøvler. Men snart er vi forbi alle, og på vei oppover i himmelriket. Teltet ligger igjen i bilen, og det er vi glad for. Det eneste stedet vi kunne satt opp telt, ville vært i steinuren. Og solen hadde blitt fort borte. Så vi beveger oss opp en bakke til høyre, for å finne et sted vi kan legge madrassene. Ikke enkelt, men så ser Trond en stein med et lite platå. Her kan vi ha hjemmet vårt for en helg. Og for en utsikt. Bispen, Kongen og Dronningen nikker til oss, der de troner over Trollstigen. "Bare å komme på besøk en gang", sier de.

På motsatt side stiger en del av Trolltindene. Helt bakerst synes den høyeste toppen, Breitinden, såvidt over fjellet foran. Vi vet enda ikke at det er den, vi tror det er en annen som ligger litt lenger til høyre. Det skal vise seg at vi får en del overraskelser på turen i morgen. Campen er satt, middagen spises og resten av kvelden går til å nyte frisk luft og utsikten. Vi har solen helt til kl. 23.00. Tåken sniker seg innover dalen, og det begynner å bli ganske rått i luften. Temperaturen synker. Natten blir kald. Rundt kl. 01 må jeg opp å tisse, og da jeg tar av øyebindet, ser jeg absolutt ingenting. Tåken henger tykt rundt oss, og alt er vått av det råe været. Bare å krype ned i soveposen igjen, og få igjen varmen. Tre grader synker temperaturen til.

LØRDAG: Vi tror ikke vi kommer til å se morgensolen grunnet de høye tindene i øst, men der tar vi feil. Fra kl. 05 strekker de varme strålene seg over hele dalen, og oss. Alt tørker, og vi kan varme oss. Vi står ikke opp før kl. 08. Trenger ikke å stresse. Vi har jo hele dagen. Med full oversikt over hvem som kommer og går, ser vi de tre første gå forbi. De har hjelm hengende på sekken, så disse skal på klatretur. Vi lager havregrøt til frokost, og kl. 10 er vi klare for vårt store eventyr. Forestill dere et barn som har fått beskjed om at det skal på tivoli eller badepark. Sånn er vi, der vi går oppover. Gleder oss som to unger. Stien begynner som ordentlig sti, og fortsetter i steinur ved den første bratte bakken. På toppen dukker det opp en bakke til, med masse snø. Aldri en sommer uten ;-)

Vel oppe fortsetter stien bortover mot noe som kalles for Skaret, et sted de fleste som går opp hit har som mål. Vi sikler på en fjellrygg som går bratt opp til høyre, og svinger målrettet ut av den opptråkkete stien i snøen. Her får vi bevege oss helt alene. Jeg merker fort at jeg ikke har vært i så mye bevegelse de siste fire ukene. Men det går overraskende bra. Uansett har vi ikke dårlig tid. Vi har et drømmemål, eller rettere sagt to. En: Komme opp på Trolltindenes høyeste topp, Breitinden (1797). To: Gå hele ryggen fra den og til Skaret. Vi har ingen forhåpninger, for da vi kommer opp og ser hvordan fjellene er, finner vi fort ut at vi bare må ta det som det kommer. Vi var forberedt på det, men vi er bare overlykkelig av å få oppleve dette ville landskapet. Ryggen vi går blir brattere jo lenger opp vi kommer. Men ikke noe værre enn vi har vært med på før. Som å gå i en bratt trapp. På toppen sikter vi oss inn på den toppen vi tror er Breitinden. Men da ser vi en enda høyere topp. Så feil kan man ta. Men vi går allikevel opp på den andre, for den er bare så herlig bratt, og det betyr litt klatring ;-) På toppen, sier jeg til Trond: "Hva er det vannet der?". Jeg skjønner det med en gang jeg spør, det er jo HAVET! Her står vi på over 1700 høyedemeter og ser alt, hav, fjord, fjell og daler. Og her begynner eventyret. Utsikten fra denne toppen er det kuleste vi har sett. Og råere skal det bli. 

Vi begynner å gå ryggen mot Breitinden. Toppen der er lang og smal. Ca. 1740 høydemeter ned til bånn av dalen. Snakk om utsikt. Og vi ser jo campen herfra. Vi sitter en stund her på toppen med lunsj, kaffe og te. Den luftigste lunsjen noengang. Vi kikker videre bortover ryggen, og finner ut at vi vil prøve oss på hele ryggen. Vi hadde sett et skar på veien opp, som så litt bratt ut. Men vi vil prøve. Den første hindringen er en steil bakke med snø. Selvfølgelig måtte det være snø. Jeg nekter først å gå ned. Trond roper bare "Da ses vi nede om en stund". For skal jeg gå rundt, vil det ta ekstra lang tid. Jeg går og snakker hardt til meg selv, og sier høyt "SKJERP DEG!". Så jumper jeg også ut i snøveggen. Og til min store overraskelse går det ganske så greit. Det er bratt, men jeg er ikke redd. Og selv om det ikke går veldig fort, kommer jeg meg ned. Får en god klem av en stolt kjæreste, da:-)

Så er det videre. Det vi trodde var et bratt sva, er ikke noe annet enn litt lett klyving. På toppen møter vi en loddrett vegg ned i et langt skar. Det var dette vi var litt skeptiske mot da vi gikk opp. Men her viser det seg også at det ikke er så ille. Det blir litt skliing på rompa her og der, og svinging fra en stein til en annen. Så er vi nede, og på vei opp til neste topp. Du og du, så moro dette er. Her blir det noen bilder fra et lite platå på rundt 80x80 cm. I full konsentrasjon, åler Trond seg ut, slenger bena på utsiden og setter seg ned. Tar noen kjappe bilder, og innrømmer at dette er ganske skummelt. Så er det meg. Samme greie. Åler meg ut, får bena over kanten og setter meg ned. Dette er artig. Jeg filmer samtidig. Så sniker jeg meg inn igjen til trygg grunn, og angrer på at jeg ikke tok noen bilder. Da er det bare å åle seg ut igjen. Trond tar bilder, for vi tror det blir bedre, men da jeg får se dem, er jeg ikke fornøyd... Ja da. Ut en gang til, da veit du. Knipse, knipse. Men nå holder det. Alle gode ting er tre, og sånn. Trond går videre, og da han forteller hvordan den steinen vi satt på ser ut, så går det et lite gufs gjennom kroppen. Det er et overheng, med en stor sprekk i bakkant. 

Vi går videre, og nå kommer vi ned til Skaret. Drømmen vår går i oppfyllelse, og vi hopper rundt i ekstase. Slitne, men lykkelige, skriver vi oss i boken som ligger i en postkasse der. Det har vært 16 stk. her før oss. Klokken er ca. 17.40, da vi begir oss i vei tilbake til campen. Vi møter på to som er veeeeeeeeldig slitne. De går alene, og vi blir enige om å følge litt med. Nedoverturen er alltid litt kjip. I alle fall i steinrøys. Det er lett og miste konsentrasjonen etter å ha vært på tur så lenge. Bena begynner å bli slitne, og det er fort gjort å tråkke galt. Men det går på et vis. Rundt kl. 19 er vi ved campen, og holder et godt øye med de to slitne turgåerne. Som sagt har vi full oversikt. Til vår store glede går begge forbi oss, selv om det går fryktelig treigt. Fra oss og ned til turistsenteret er det grei og fin sti, bare litt bratt det første henget. 

Vi lager middag, og koser oss med en cider og øl. Lørdagsgodtet vårt. Så begynner moroa. Da vi var oppe ved Skaret, så vi ikke noen flere enn de to, og et par som kom oppover da vi gikk ned. Allikevel dukker det opp folk. Tre her, tre der. To til. Også en. Hvor kommer disse fra. Vi kommer frem til at fjellene produserer folk, og bare spytter de ut ;-) (ler høyt). Neida, men rart er det. De siste vi ser gå forbi, er de tre første som gikk opp. Snakk om lang tur. Vi var på tur i nesten ni timer. Disse har vært på tur i 14 timer, og har fortsatt en halv time igjen til de er nede. Det er respekt. 

Denne kvelden er varmere enn forrige. Og det merker vi også da vi skal sove. Men utrolig deilig. Kan ligge med snuten stikkende ut av soveposen, og puste inn den friske herlige fjelluften. Og i natt er tåken fraværende.

SØNDAG: Våkner kl. 07, klarer ikke å ligge lenger. Solen stikker på nesen. Varmt og godt. Det er en drøm og våkne slik. Dette må jo være verdens beste himmelseng. Vi drikker te og kaffe, spiser frokost, og pakker campen på null komma niks. Går kjapt uten telt. Dette skal vi gjøre oftere. Sekken slenges på ryggen, og da vi begynner å tråkke oss nedover, kjenner vi godt at vi var på tur i går. Etter en god halv time, er vi nede igjen sammen med hele verden. Vi blir tatt bilder av, og folk snur seg etter oss der vi trasker mot bilen med våre to store sekker. Nå har vi bare en tanke i hodet, jordbær.

Vi skifter fort, og kjører mot Valldal. Det er lite stykke, men å kjøre i dette landskapet er helt fantastisk. Trond nekter å stoppe ved første bod, "for der stopper sikkert alle som kommer herfra. Vi må gi de andre en kjangs også". Fjerde bod blir det rette valget, og da vi sier at vi skal ha 12 kurver, blir gutten glad. Han må til og med hente et brett, og det ender med at vi tar med oss 14 kurver av "Verdens beste jordbær". 12 stk. bak i kjølebagen, og to fremme hos oss. Smaken eksploderer i munnen ved første bit. Vi har ikke ord. Tilbake ved Trollstigen, har vi kjørt syv mil tur-retur for å kjøpe jordbær. Vi ser på hverandre og småflirer litt. De gærne har det godt. Nå skal vi kjøre nedover den berømte, svingete veien, og det har jeg aldri gjort før. Superflott det også. Istedet for å kjøre strake veien hjem, svinger vi innom Åndalsnes og kjøper spekemat, rømme og flatbrød. Så setter vi oss langs elven, og spiser en herlig lunsj, med den vakreste utsikten. Vannet kaller på meg mens jeg dytter i meg fenalår, strynskinke og andre godsaker. Jeg må bade. Vi rydder maten, og jeg kjenner fort på vannet med hånden. "Deilig", sier jeg. I truse og bikinitopp gjør jeg meg klar til å stupe uti. Trond står klar med kamera, og en-to-tre, plask. HVIIIIIIIIIIIIIIIIN!!!!!!!!! Vannet stikker gjennom kroppen som nåler mot huden. Det er litt kaldere enn jeg trodde. "Tttttta bbbbildddde, ddddda", klarer jeg å lirke ut. Men jeg blir enig med meg selv, at det er faktisk veldig deilig. Friskt og skjønt.

Så er det bare å sette snuten hjemover, med tredje jordbærkurv som skal nytes på veien. De minnene og opplevelsene vi har fra denne turen, vil sitte i lenge. Og neste år blir det en ny fjelltur i området, og selvsagt kjøp av jordbær ;-)

 

27. jun, 2018

Gleder meg til fredag og helg. Endelig blir det litt fjell igjen.

Da skal min kjære og jeg på tur til Romsdalen. Disse toppene vi ser fra veien, Trolltindene, har vi vært nysgjerrige på siden første gang vi så dem for to år siden, så nå skal vi opp og orientere oss litt. Vi kjører til Trollstigen og parkerer ved turistsenteret. Så følger vi en sti bratt opp østover og mot toppene. Hva vi finner bak der, vil tiden vise. Kart kjøpte jeg allerede i februar, så det er blitt studert nøye. Været skal visst, ifølge meteorologene, bli bra, så vi får stole på det.

En annen grunn til at vi drar nettopp til denne delen av landet, og som vi gjør tredje år på rad, er jordbær. Helt sant! Jordbærene i Valldal, som ligger videre innover fra Trollstigen og mot Eidfjord, er, som de sier selv "Verdens beste jordbær". Sitat Valldalingene ;-) Jeg har så absolutt ikke smakt alle verdens jordbær, men jeg kan med hånden på hjertet si at disse er de beste jeg har smakt. Kjøleboksen skal med denne gangen, og fylles til randen. Så før vi drar på ferie til Kreta blir det jordbær i alle mulige former. Jordbær med fløte, hjemmelaget Panna Cotta (spesialiteten til yngstejenta Kamilla) med jordbærsaus, smuldreterte, bare-sitte-på-verandaen-å-spise-jordbær-fra-bolle... Jordbær frokost, lunsj og middag :-D Ja, alt du kan tenke deg :-) 

12. jun, 2018

Som regel når vi skal på tur, bor vi enten i telt eller på enkle hytter. Der vi skulle være denne helgen lå i en helt annen liga.

For første gang på flere år, kjørte vi veien mot Hardangervidda og Bergen. Denne strekningen er jeg veldig kjent med fra jeg var liten, siden pappaen min kjørte her hver gang vi skulle på ferie på Mjanger i Masfjordnes. Og det var endel tradisjoner, eller ritualer om du vil, som vi måtte igjennom. Første stopp var ved Den gamle Mester, i Krødsherad. Et fantastisk eiketre som er nærmere 1000 år gammelt. Neste stopp var i Gol, ganske kort sådan. Vel oppe på Hardangervidda måtte vi alltid ut å kjenne på snøen som lå flekkvis langs veien, og det store trollet ved Dyranut fikk hver tur en stor, god klem. Høydepunktet var selvsagt Vøringsfossen, som spyttet ut tonnevis med vann i fritt fall ned i Måbødalen. Et vanvittig flott syn. Det som også er litt moro er at vi kjørte på veien som nå er laget om til sykkel- og gåvei. Trang, snirklete vei som snodde seg nedover dalen. Møtte vi en buss eller campingvogn, kunne det ta lang tid før vi kom videre. Nederst i dalen ved elven, spiste vi alltid en matpakke, også var det å stelle seg i kø til en av de mange fergene vi skulle med. Den flotteste turen, var den som gikk over Hardangerfjorden fra Kinsarvik, innom Utne og til Kvanndal. Selvom vi ikke skulle så langt denne helgen, er dette virkelig gode minner. 

Målet vårt denne fredagen, er Geilo. En del av veien har blitt ny, og svinger seg et stykke utenom Den gamle Mester og Noresund. Fire timer fra Fetsund bruker vi, med litt køkjøring ved Nittedal. Fornøyde med det. Det vi skal bo i på denne turen, er en jobbleilighet gjennom Trond. Tre etasjer, to bad, fire soverom og badstue. Og egen parkering i parkeringshus!!! Litt annen standard enn vi er vant med, og trives best i ;-) Men dette må prøves, og barna er i ekstase. Eldstejenta er ikke med for hun skal feire 18-års dagen sin hjemme, så det ender med at 10-åringen og 14-åringen får hvert sitt rom i 1. etasjen, og vi tar et i tredje. Artig! I tillegg til dette, så har vi tilgang til svømmebasseng, sauna, steambad og treningsrom (!!!!!) i fellesanlegget. Og det tar ikke lang tid før gjengen er på vei med hvert sitt håndkle og badetøy. Alle, bortsett fra mor. Jeg har lyst å sjekke ut terrenget i området, og forhører meg litt i resepsjonen om hvor det er best å gå. Med noen tips i bakhånd går jeg fort opp skitrekket og opp på Havsdalshøgda (1173 moh). 20 minutter, og 200 høydemetere fordelt på 1,6 kilometer. Svetten renner, men jeg har kommet opp til litt utsikt. I vest ruver Hallingskarvet. Vakkert. Nordover brer Skarveheimen ser utover, og i øst soler Golsfjellet og Valdres seg i kveldssolen. I sør ser jeg Bletoppen og resten av Blefjellet. Ikke akkurat det alpinlanskapet jeg er vant til, men det er flott. Og nå vet jeg hvor vi skal gå tur i morgen.

Da jeg kommer ned, er gjengen ferdig med å bade og ta steambad. "Herlig!", sier de i kor. Resten av kvelden går til å sløve på sofaen, og zappe seg igjennom de 19 kanalene det er på TVen. God natt.

Vi stresser ikke da vi står opp. Jeg lager brytebrød, og vi spiser frokost rundt kl. 10. Solen skinner, og det er varmt. Shorts og singlet blir antrekket i dag. Vi pakker sekkene med masse vann, varmt vann, sjokoladekjeks og matpakke. Og noe varmt tøy i tilfelle. Bakken jeg småløp opp i går, tasser vi rolig. Vi har god tid. Det er vanskeligere og vanskeligere å ta med barna på slike turer, dessverre. De deler ikke vår interesse, men vi gir oss ikke av den grunn. Derfor er det også greit å ikke bite over for mye. Vi har sett oss ut en topp, Snøhovda (1287 moh), til å være dagens turmål. Etter to timer sitter vi der, og mat, kjeks og varmt drikke nytes. Skyene begynner å komme mot oss fra øst, så vi gjør oss ferdige, og starter tilbaketuren. Rundt en mil går vi, og god tid til å kose oss litt i bassenget og steambadet. Da er jeg også med. Rett etter lørdagspizzen begynner det å regne, sånn bøttevis. Helt utrolig, og etterlengtet etter en lang tids tørke. 

Søndag går gutta og bader, tenåringen sover og mor går på tur. En liten tur før frokost. Jeg går opp skitrekket bak leilighetene denne gangen, og kommer opp på Geilohovda. Her følger jeg en sti vestover til jeg kommer på en av de mange toppene som ligger på rekke og rad. Topp to eller tre, tror jeg. Her har jeg utsikt ned i dalen og over store deler av Ustedalsfjorden. Å gå rundt dette vannet er visst en meget fin og populær tur. Da jeg kommer tilbake lager jeg brytebrød, og vi spiser frokost. Så pakker vi og rydder, og spiser jordbær med sukker og fløte :-D Nammenam. Tiden er inne for å dra, og vi takker for oss for denne gangen, så får vi se om vi tar turen dit igjen når det er snø.

PS! På veien hjem, svinger vi av og inn på veien til Noresund. Vi vil nemlig se Den gamle Mester. Bilder av den og resten av turen ligger i fotoalbumet, Geilo juni_18.

22. mai, 2018

Med inneklemt dag, og pinse i samme helg, da blir det noen dager man kan finne på noe sprell. Og det gjorde vi. Egotur, 17. mai feiring, togtur, tinderangling, sol, telt, klatre/klyving, kuling, bråpakking og bilsoving. Dette ble en pinse vi sent vil glemme.

Det er litt rart å tenke på at man begynner å få store barn. Ting blir ikke helt som de har vært, og det gjelder også 17. mai. De skal finne på sine ting med sine venner, så da sitter jeg der, da ;-) Trinnet til min kjære manns sønn har ansvaret for mat, lek og moro denne dagen, så han skal stå over pølsegrytene, og fore barn og voksne med godsaker. Så jeg gjør mitt snitt til å tyvstarte pinsen litt. Jeg kontakter Strind Gard for å høre om de har noe ledig til meg, og det er så herlig å få tilbakemeldingen: "Her er det plass, berre kom". Der det er husrom er det hjerterom. Så dette betyr at vi må planlegge pakkingen. De første to nettene skal tilbringes på Strind Gard, og fra fredag blir det telt til mandag. Trond kommer med toget sent 17. mai, så vi bestemmer oss for å pakke teltsekkene helt ferdig, slik at jeg kan ta med det i bilen. Resten jeg skal bruke pakker jeg i en bag, og så er jeg klar.

DAG 1: Vi skal ofte nordover når vi skal på tur, og det blir fort veldig dyrt med alle bomringene på E6. Her i fra og til Lom er det 11 bommer som skal passeres. Når vi ikke har det så travelt, kjører vi bakveiene for å slippe unna litt. Og det tar faktisk ikke så mye lenger tid. I stedet for fire og en halv timer til Lom, bruker vi rundt fem timer, og syv bommer spart. Også er det mindre biler på veien. Så alt i alt, vinn vinn ;-) Denne onsdagen tar jeg også bakveien. Det er varmt i været og nesten ingen andre biler på veien. Jeg reiser fra ordentlig sommervær, som betyr at jeg kun har shorts, singlet og sandaler på meg. Jo nærmere Lom jeg kommer, jo mer synker gradene. Vel fremme i Lom står den på 12 grader, og det er litt overskyet og vind. Mens andre går med bukse og jakke og skikkelige sko, tripper jeg hutrende inn i butikken. Ekstra klær ligger jo langt nede i bagen... "Østlending, altså!" Ja, ja. Jeg svinger inn den velkjente innkjøringen til Strind Gard, hvor jeg må vente noen minutter til vertskapet kommer. Da får jeg tildelt et rom i Gamalstugu, med nydelig utsikt til Storivilen og Lomseggen. Og alle de søte lammene som har kommet.

Jeg kler på meg turtøy, pakker sekken med mat og drikke og går oppover i lia, etter et kart jeg får av Trond. Selvom det er litt kjølig enn det vi har vært vant med de siste dagene, er det en nydelig ettermiddag. Så hvorfor ikke ta middagen ute. En halvtime senere sitter jeg nesten 250 høydemetere over garden, ved foss to av tre. Litt utsikt mot Lom har jeg også. Her nyter jeg middagen og gleder meg masse til turen i morgen. 

DAG 2: GRATULERER MED DAGEN! Jeg titter ut av vinduet kl. 06. Skyfri himmel og ingen vind. Brødskivene går ned på høykant, og jeg smører med meg noen til turen. Endelig skal jeg få prøvd randoneeskiene ordentlig. Kvart på åtte svinger jeg inn på parkeringsplassen nedenfor Krossbu. Det er ikke så mange biler her enda, men de kommer nok. Til min store overraskelse er det faktisk ikke så mye snø der. Store bare flekker strekker seg oppover fjellsiden, og toppen jeg skal på, Veslfjelltind. Dette hadde jeg ikke regnet med. Fersking som jeg er på disse randoneeskiene, feiger jeg ut, og velger fjellskiene istedet. Snøen som ligger, er veldig hard og skarete nå på morgenen. Jeg prøver å gå på fjellskiene oppover, men halvfellene vil ikke ta tak, så jeg bare sklir. Skiene blir satt i sekken, og jeg går på bena oppover. Underlaget skifter fra snø til bart om hverandre. Lemen piler overalt, og jeg får til og med skikkelig kjeft av en ;-) Høydemeterne går, og etter tre timer sitter jeg ved foten av fjellet. Her tar jeg lunsjpause nr. 1. Helt alene er jeg. Innover Smørstabbrean ser jeg klynge på klynge av folk som skal opp på Storebjørn og de toppene rundt der. Da er det godt å sitte her å nyte roen.

Skiene setter jeg fra meg her ved foten, og begynner på steinrøysa oppover mot toppen. 45 minutter senere står jeg på toppen av Veslfjelltind (2157), og suger inn alle inntrykkene man får. Utsikten, fjellene, været... Det finnes ikke noe bedre. Rundt 900 høydemetere på 7,5 kilometer er en behagelig tur. Bilder knipses, og jeg roper Hurra for 17. mai, til meg selv og alle fjellene. Kanskje de 1500 menneskene som har tatt turen til Galdhøpiggen hørte meg ;-) Så finner jeg meg en super plass litt tilbake, på en fortopp som ligger på 2147. Der har jeg lunsj nr. 2. Over to timer sitter jeg der. Det kommer tre, spreke unge folk fra Loftet og som skal videre på flere topper. Det er deilig å sitte der å kunne si at jeg har all verdens med tid, for jeg skal bare på denne. Tilbaketuren må komme tilslutt selvom man ikke vil, og jeg skal jo tross alt hente min kjære på Otta denne kvelden. Nede ved foten av fjellet igjen, treffer jeg på to glade jenter som kommer opp via Veslbrean. Vi skravler litt, så går vi hver vår vei. Jeg spenner på meg fjellskiene, og lurer på hvordan denne nedkjøringen blir. Ustødig som jeg er på disse skiene. Men det går overraskende bra. Slushen har gjort sitt inntog i snøen, og glien er ikke så innmari bra, noe som er positive nyheter for meg. Hadde noen filmet meg nedover her, hadde det nok havnet på noe "morsomste videoer" eller noe sånt. Den innadvendte V-stilen og den litt usikre "UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", er nok et artig syn. Det ble litt gåing i snø og på bar bakke nå også, men da med skiene på. Det vrimler av folk overalt nå, bortsett fra der jeg kommer fra, og parkeringen er stappfull. Denne dagen har til nå vært perfekt, og enda bedre blir den når jeg skal hente min store kjærlighet :-)

DAG 3: Vi våkner til lyden av herlig breking fra naboene på engen. Så kjører vi til eventyr, telting og tinderangling i Hurrungane. Dette er et område vi er lite kjent i, så det vil vi gjøre noe med. Da vi kjører forbi Krossbu rundt 10, er det biler overalt. Parkeringen, langs veien, ja, alle steder det er mulig å sette fra seg en bil. Greit vi ikke skal være her. Ved oppgangen av Fannaråken stopper vi for å ta noen bilder, og da møter vi jammen samme karen som vi møtte på Austre Nautgardstind i fjor høst. Han skal opp på Fannaråken, så vi slår av en prat, ønsker han god tur og kjører videre. Mange turglade folk i heimen på denne fine dagen.

I svingen før vi kommer ned til Turtagrø, stopper vi. Der setter vi fra oss bilen. Vi planlegger hvor vi skal gå, og ser at vi skal opp endel høydemetere. Men det går helt fint. Vi har tross alt hele dagen på oss, og vi kan bruke god tid. Sekkene spennes godt og vi tror vi går en liten snarvei til stien vi skal gå videre. Det gjør vi så absolutt ikke, og det ender med at vi må vasse over en elv. En veldig kald elv ;-) Vel over og på med skoene igjen, går vi i lyng og busker. Det er dette vi har snakket om før. I slike områder, FØLG ALLTID EN STI!!!!! Etter mye styr, kommer vi tilslutt til stien. Denne følger vi, med og uten snø, helt opp til Heimste Skagastølsvatnet. 435 høydemetere. Siste delen består av en bratt snøbakke, og glir vi her, havner vi rett i elven, nesten 100 høydemetere nedenfor... Så gå forsiktig! Vi må over en elv for å finne den perfekte teltplassen, og det gjør vi. Campen settes, og vi klarer ikke helt å svelge den fantastiske utsikten vi har her til fjellene. Til venstre kneiser Skagastølstindane til oss i solskinnet, med Norges tredje høyeste, Storen, mitt i mot. Til høyre hilser Dyrhaugstindane med lange skygger over Skagastølsbrean. Her kan vi bo i fire dager og tre netter. 

Et par med randoneeski i sekken kommer opp stien, som skal bo på hytta som ligger rett på den andre siden av elven. Tindeklubhytta, som tilhører Norsk Tindeklub. Vi tar med oss middagen til en kolle bak teltet, og koser oss med den, og utsikt over Jostedalsbreen og Breheimen. Endelig kan vi sitte ute uten å fryse av oss stompen. Og vi sitter så lenge ute at vi får med oss solnedgangen.

DAG 4: Første topptur. Målet er Nørdre Skagastølstind, og viser det seg at føret er bra, vil vi prøve oss på Skagastølsnebbet også. Mens vi sitter og spiser frokost utenfor teltet, kommer det 14 glade gutter med rando på sekken. Hvor de skal forblir et mysterium, men de fortsetter oppover dalen. Turen starter bratt på en vardet sti rett til høyre for Tindeklubbhytta. Midt oppi kommer vi til en snøflekk, og der klarer vi og rote bort stien. så det blir endel klyving i store stein oppover. Nesten helt på toppen av første kneik, finner vi den igjen. Nå er vi på ryggen, som snor seg bratt oppover. Første hindring er en bratt snøbakke, som så tidlig på dagen er hard skare. Det er bare å begi seg oppover. Som jeg har sagt før, liker jeg ikke bratte snøbakker jeg føler selv jeg ikke har kontroll på. Trond bare går ubekymret oppover, og jeg ser at det går bra. Men allikevel inni meg er jeg redd. Jeg tenker for mye, og midt i bakken friker jeg ut. Jeg roper ut at jeg er redd, og vet ikke om jeg klarer dette... Tilbake får jeg først et spørsmål fra Trond "hvorfor det da?" Akkurat da kunne jeg vridd om nakken hans. Men så ser han at jeg virkelig sliter, og kommer nedover. Da skjerper jeg meg også, og begynner å gå imot han. Vi møtes, og han tar sekken min, som først da jeg får den av merker hvor tung den faktisk er. Da den tyngden er borte, har jeg ingen problemer med å gå resten. Tasser ubekymret opp, faktisk :-) Hva skulle jeg gjort uten min kjære. Takk, igjen.

Resten av turen er bratt, men går nå i stein, og det er bare herlig. Utsikten vi har på vei opp er noe av den flotteste vi noen gang har hatt. Hvite fjelltopper uansett hvor vi snur oss, og Hurrungane som nærmeste nabo. Siste del av toppen er bratt, og ifølge toppturboken vår, er det en enkel passasje til høyre for denne bratte knausen man kan gå, også ta toppen fra baksiden. Denne passasjen besto nå av en bratt snøbakke, så det tok vi ikke sjansen på. En annen mulighet er å gå til venstre for toppen, som betyr litt klatring, noe vi synes er veldig moro. Og etter 835 høydemetere står vi på toppen av Nørdre Skagastølstind (2167). Dette er rått. Uten klatreutstyr, kommer du ikke noe særlig nærmere Storen enn dette. Neste topp vi hadde planer om, er dekt med snø helt til toppen, og uten noen form for utstyr, som stegjern og isøks, dropper vi den. Vi kommer heller tilbake når snøen er borte. Vi pakker oss inn i jervenduken, og blir sittende på toppen i tre timer, og bare nyte. Nede på Skagastølsbreen ser vi to små prikker som er på vei til bandet, og har skjønt i ettertid at dette nok er våre to naboer i hytta.

Nede ved teltet igjen, får vi nok en herlig kveld, hvor vi kan sitte helt til solnedgang. I morgen er det ny tur.

DAG 5: Denne natten blåser det endel. Været er ikke så bra som de foregående dagene, men det er ikke nedbør eller tåke, så dette er helt supert. Målet i dag er Store Dyrhaugstinden. Vi hadde egentlig tenkt å ta en annen topp, men bråbestemte oss for å ta denne siden vi skulle ligge rett ved siden av den. Vi har derfor ikke lest oss opp noe særlig på den, så må ta litt som det kommer. Det eneste jeg vet er at siste del til toppen kan være litt bratt. Høydemeterne går mens vi går oppover i rolig, jevnt tempo. Vinden suser rundt ørene våres, og det kommer noen kast innimellom som nesten velter oss over ende. Deilig med litt vær. Som fjelltoppen Loftet, er dette en lang og dryg rygg. På den siste biten til fortoppen smalner det kraftig inn, og den stupbratte veggen som utgjør nordøstsiden av Dyrhaugstindane kommer til syne. Helt fantastisk. Siden vi ikke har lest oss opp, vet vi ikke helt hva som venter oss. Men vi legger fra oss sekker og staver, og begynner eventyret til hovedtoppen. Vi ser først en topp vi tror er denne, og må klatre litt på venstre siden for å komme opp. Dette har vi savnet. Oppe der, ser vi bare en annen topp som ruver over denne. Ja, den er det vi skal opp, så det er bare å fortsette videre på den smale ryggen. Siste del til toppen velger vi en rute som utgjør endel luftig klatring, og blir enige om at vi i alle fall ikke skal ned igjen samme veien. Endelig står vi på toppen av Store Dyrhaugstinden (2150 i kartet og Wikipedia og 2147 i toppturboka), som domineres av en stor varde bygd i 1916 av Olav Berge. Den tar nesten all plassen på toppen, og med den vindstyrken vi har i dag, er vi ikke der lenge. Vi må holde oss godt fast i det som kan holdes i der oppe, men vi må opp på varden, selvfølgelig. Vanvittig morsom tur, og vi skal tilbake å ta så mange topper videre som vi klarer.

Tilbake går vi en vardet rute, som er enklere klyving. Så er det bare å tasse ned ryggen igjen. Vi prøver å finne en plass i le for å spise lunsj, men det er ikke enkelt. Vinden blåser i alle retninger, så vi må bare sette oss ned et sted. Her er det bare å få i seg litt energi, og fortsette nedover. Vi møter på to menn som er på vei oppover med rando. Han ene er veldig sliten, så vi sier at fortoppen er rett bak den snøtoppen vi ser derfra. Da blir de glade, og fortsetter videre. Snøen har blitt løsere, og vi finner fort ut av at vi kan sette oss på rumpa og ake nedover. Juhuuuuuu! Moro. Og godt å hvile bena litt. Men det er noen bakdeler med det meste. Også her, bokstavelig talt. Rumpa blir kliss våt, men det er verdt det. Ved siste bakke skal jeg til å sette meg ned, men kommer til å sjekke om jeg fortsatt har GoProen på hodet. Det har jeg ikke. Det går et støkk igjennom meg. Ok, tenke tenke... Jeg tror jeg vet hvor den er, og roper ned til Trond at jeg har mistet GoProen, snur meg og begynner oppturen, eller nedturen om du vil, tilbake der jeg kom fra. Det jeg ikke tenkte på, er at jeg har en gentleman til mann, som kommer opp bakken for å hjelpe til med å lete. Det er veldig snilt, men denne gangen er det unødvendig. Jeg viser tegn på at jeg vet hvor den er, og han går litt snurt ned igjen ;-) Den ligger der vi sluttet å ake sist, så det ble ikke mer enn 60-70 høydemetere tilbake. Med den i lommen kan jeg fortsette nedover. Den aller siste bakken ned til teltet blir akt av undertegnede, og nå er alt vått helt inn til trusa.

Vinden har økt, men vi er ikke bekymret enda. Vi har ligget i værre vind enn dette. Klærne tørker fort i denne vinden, da. Vi orker ikke sitte ute, for som oppe på fjellet finner vi ingen steder det er le. Så teltet blir siste utvei. Middagen spises, og vi vet vi har en baconpakke vi skal kose oss med til kvelds, sammen med godt drikke. Og sjokkis, selvfølgelig. Trond går og henter godsakene, og han bruker litt lang tid. Endelig er han tilbake med nyheten: Baconpakken er borte! Og drikkeboksen er blitt dyttet ned i et hull, så han må putte armen helt opp til armhulen ned i vannet for å få den opp. Vi har sett både ravn og måke i området, så vi tenker at det må være en av dem som har tatt pakken. Hvordan og hvorfor aner vi ikke, for den lå mellom to steiner og kan umulig ha forsvunnet nedover. Vi må glise litt. Mens vi ligger i teltet, begynner vinden å øke enda mer. Vinden som er nå konstant er rundt 10-12 m/s, og kastene som kommer jevnlig må være oppe i 15-16, kanskje mer. Bardunene begynner å slite seg løs, og tilslutt må vi bare bråpakke hele campen og komme oss nedover. Dette går ikke. Vi sitter på utsiden av teltet og klarer nesten ikke å holde det igjen. Med mye slit, klarer vi å få surret teltet sammen, og lagt det i posen. Stengene er ødelagte, men det var de egentlig fra før. Strikken fungerer ikke lenger. Vi har prøvd å reparere dem, men det har tydeligvis ikke gått.

Halv ti på kvelden er vi klare til å gå, og det er ikke lett å gå. Vinden tar tak i sekken, og midt ute i elven, må jeg sette stavene godt fast i bunnen for ikke å ramle uti. Vinden løyer litt jo lenger ned vi kommer. Det er deilig. 23.10 er vi ved bilen, akkurat tidsnok før det blir for mørkt å gå. Vi merker nå at kroppen er sliten. Siden vi skal sove i bilen, ønsker vi å sette den et sted med litt mer utsikt. Med alt utstyret på plass, holder vi på å kjøre avgårde med baggasjelokket helt åpent. Ok, litt sliten, ja ;-) Vi kjører inn Tindevegen, og opp på et platå som ligger på 1150. For et sted. Glade for at vi gjorde dette, faller vi inn i en ganske søvnløs natt. Men noen timer får vi.

DAG 6: Kl. 04.30 våkner vi. Vi gløtter ut, og er vitne til et fargespill av en soloppgang ved Steindalsnosi og Fannaråken. Jeg tar endel bilder, og de ligner mer på maleri enn bilde. Vi slumrer litt til, og rundt kvart på syv tar vi fatt på hjemturen over Tindevegen, gjennom Øvre Årdal og over til Tyin. Her har aldri Trond vært, så det er moro å vise frem. Vi bruker god tid, og er hjemme rundt 14.30. Denne turen er starten på et flott fotturår, og vi gleder oss allerede til neste mulighet.

7. mai, 2018

Igjen kommmer vi oss ikke til fjells ... SNUFS!!!!!! Hadde virkelig gledet oss til en toppturhelg på ski, med værmeldingen tilsa ikke trygg ferdsel i fjellet, med 17 m/s på toppene, regn og tåke. Men det ble ingen dårlig helg for det.

Lørdag pakker vi sekkene til overnatting i hengekøye i skogen. Denne gangen skal også Trond prøve. Forrige gang vi sov i skogen, peilet vi ut en lysning lenger inn i marka som kunne være et fint overnattingssted. Vi har et kart over skogen som viser topper og stier. Problemet er at det er vanskelig å se høyder ordentlig på kartet, og mange av stiene som er på kartet finnes ikke lenger, og det er en hel haug med stier som er i skogen som ikke finnes på kartet. Dette blir ikke enkelt. Vi regner med at det kommer til å bli en del surring før vi finner lysningen. Det går en skogsvei gjennom hele marka, som vi tenker er et godt utgangspunkt. Da kan vi nemlig sykle et stykke. I teorien er det en super idé, og vi har gjort det mange ganger. Dog ikke fra den siden vi tenker nå. Dette går nok bra! Siden vi skal overnatte et sted det ikke finnes noe vann, må vi pakke rikelig med det. Det gjør at sekkene blir vel tunge. Vi er vant til det, så vi tenker ikke så mye over det.

Etter å ha kjørt i ca. 10 minutter mot Bjørkelangen, svinger vi inn til høyre, og setter fra oss bilen ved bommen og begynnelsen av Vanakleivdalen. Vi har ikke peiling på hva som venter oss. Vi setter oss på syklene, og merker at dette kan bli tungt dersom det er mye oppover. Veien begynner med en slak stigning. Ikke noe problem. Den slake stigningen går snart over til brattere, og med over 20 kilo på ryggen, blir det for tungt å sykle. 1,6 km bratt oppover blir for mye. Vi drar syklene til vi kommer på toppen. Da kikker vi på kartet for å se hvor vi er. Vi finner ut at lysningen vi så fra Vanakleiva er nok Kukollen, et utkikkspunkt midt i marka. Det betyr at vi må sykle gjennom store deler av marka, over et bekkeløp og tilbake til stien som fører oss til toppen. Vi sykler ned til Breisjøen, og her blir vi enige om å sette camp. Det er bare tullete å sykle så langt for å dra seg opp til toppen med disse tunge sekkene. Da vet vi om en annen vei som er kortere å sykle, og enklere, som vi kan ta senere, dersom vi ser at området er supert for overnatting. 

Vi dumper sekkene, og sykler videre på vestsiden av Mjøssjøen som vi snart skal over. Det er nesten som å fly i forhold. Bekkeløpet forseres, og vi sykler nå mot Nedre Helltjern. Her skal det ifølge kartet være en sti som skal ta oss opp til Kukollen. Og det er det. Ingen skilt, eller anvisninger, men det er den eneste stien i området. Den snor seg bratt oppover, og ikke lenge etterpå står vi på den ene lysningen. Fantastisk utsikt, men ikke noe særlig hyggelig sted å overnatte. Vi går videre, for vi håper og tror at det kan være bedre på toppen. Vi går forbi den andre lysningen vi så, og det er heller ikke noe bra overnattingssted. Endelig kommer vi til det høyeste punktet. Her ser vi ikke en verdens ting på grunn av tykk skog. "Så dette er Kukollen", sier vi litt misfornøyde. Ikke noe bok å skrive seg inn i, bare et solcellepanel som henger høyt oppe på et tre. Vi er veldig glade for at vi ikke dro med sekkene opp hit, for da hadde vi blitt skuffet. På vei ned, setter vi oss på en av lysningene, og spiser lunsj. Så sykler vi tilbake til sekkene våre, og begynner å sette opp camp. Det betyr å henge opp køyene, ordne underlag og legge oppi soveposene. TADAAAAAA!!!! Enkelt og greit. 

Til middag i dag har vi tatt med mørbradbiff som vi skal steke på primusen. Men vi har glemt stekesmør og salt!!!!!! Det går ikke. Så tror dere ikke min kjære Trond sykler tilbake til bilen (det tar bare åtte minutter, for det er så og si bare nedover), kjører hjem, ordner smør og salt, kjører tilbake, sykler oppover forferdelige bakker (dette tar litt lenger tid for det er tross alt nesten bare oppover) og er tilbake ved campen på 53 minutter. Jeg tar av meg hatten for deg, elsklingen min <3 Da går jeg i gang med maten. Tilbehøret er enkelt. Fullkornris og brokkoli. Men det smaker så godt sammen med biffen. Masse smør i pannen. Kjenner nå at vi er sultne. Vi er så glade for at vi bestemte oss for å ha campen her ved vannet. Så mye koseligere. Maten er knallgod, og vi nyter kvelden. Nydelig solnedgang. Og etterhvert sovner vi i hver vår hengekøye til lyden av frosker, fugler, gjess og biler!!?!!! Selv så langt inne i skogen, klarer lyden av biler og motorsykler og russebuss å trenge seg gjennom busk og kratt. Vi er iallefall gode og varme, og vi sovner ganske fort.

Søvnen går litt i rykk og natt, men for min del sover jeg mye bedre enn sist. Og det er bare på grunn av underlaget. Vi våkner kl. 06, men sovner igjen til klokken 09. Solen titter gjennom trærne, og det er en nydelig morgen. Det blåser endel, men temperaturen er god. Etter frokost sykler vi innover i skogen igjen. Vi skal finne en vei til Hærfangkjerka som vi tror er en snarvei i forhold til den vi har brukt før. Vi kommer, etter mye opp og ned sykling, til Sloradammen, og ender ved en snuplass. Der går stien innover og oppover, og finner ut allerede der at dette absolutt ikke er noen snarvei, og det blir bare mer styr å finne plassen, siden det ikke går noen sti dit. Så vi snur, fornøyde med at vi finner ut det. Vi sykler forbi et leirduetårn, som vi krabber opp i, i håp om å få god utsikt, men vi ser bare skog. Tilbake ved Breisjøen spiser vi lunsj, før vi slenger sekkene på ryggen og begynner turen tilbake til bilen. Godt å bli litt bedre kjent i skogen vår.