SISTE NYTT!

9. aug, 2018

Alene over vidda med telt. Allerede første dag tenker jeg "hva er det jeg har gjort...". Vil jeg klare dette? 

DAG 1: 17,2 km, 5 timer, 358 høydemeter stigning, 403 høydemeter nedstigning. 
Halv seks toget for å rekke neste tog, som skal ta meg så langt som til Geilo. Kroppen er i halvsvime der den beveger seg inn på badet for å gå på do og kle på seg. Den bestemmer, jeg må pent følge med. Så kvikner jeg litt til, for jeg kommer på hva jeg skal. Min lille ekspedisjon begynner i dag. Tog til Geilo, og buss fra Geilo til Tuva, hvor eventyret starter. Jeg gleder meg. Morgenen begynner med å ta toget sammen med min kjære til Oslo S. Det er alltid så kos. Så skal jeg finne Voss-toget, og det er jammen på samme perrong som vi kommer inn. Kyss, klapp og klem til mannen, og ned på perrongen igjen. 

Vogn 7, sete 59. Da alle setter seg, og toget begynner å kjøre, ser jeg at jeg er den eneste nordmannen i vognen. Det er ganske artig. Fra Amerika, Ukraina, Australia, Kina... Alle har et mål, og det er Norges fjellheim. Akkurat som meg. Tre og en halv time senere, går jeg av på Geilo. Bussen kommer ikke før om en time, så jeg tasser litt rundt. Ikke det mest spennende stedet, som gjør at jeg setter meg i bussburet istedet. Det har begynt å regne, og det regner hele veien til Tuva. Der gir det seg litt. Turisthytta ligger nydelig til på 1200 m.o.h, med vidde rundt på alle kanter. Vi på bussen får et deilig tips fra sjåføren, om vafler så søte at man ikke trenger syltetøy. De andre hiver seg på, jeg må dessverre takke nei. Sånn er det med denne egg-allergien. Uansett er jeg her for å gå, og komme meg så langt inn denne dagen. De første halvannen kilometerne nyter jeg opphold, men så begynner det å dryppe. Jeg tar ingen sjanser, og kler på meg regnbukse og jakke, og setter trekk på sekken. Akkurat i tide. Regnet fosser ned, og det er litt uvant, for vi har ikke vært veldig bortskjemte med det våte fra himmelen i år. Lyngen strekker seg oppover, og tar i mot de sårt trengte dråpene. Men jeg liker dette. Har alltid likt å gå eller sykle i regnet. Så jeg koser meg. Etter syv kilometer gir det seg litt, og jeg får spist matpakke og pustet ut litt, før regnet faller igjen. Jeg møter på mange som går motsatt vei. De er alle på vei til Tuva. Det stiger svakt oppover, og snart er jeg på dagens høyeste punkt, rundt 1270 m.o.h. Litt opp og ned, så ser jeg Heinseter nede i dalen. 

Det har sluttet å regne, og jeg drister meg til å ta av jakke, regnbukse og trekket på sekken. Det er godt, for det kan bli ganske klamt. Heinseter er også et flott sted, og jeg går inn for å fylle vannflaske. Høner og barn løper om hverandre her, og det er god stemning på tunet. Barna og jeg forveksler noen ord, så er jeg tilbake på stien i retning Rauhelleren. Jeg har gått 13 kilometer, og vurderer snart å finne en teltplass. Mange av småbekkene, som sikkert pleier å være fulle med vann på normale somre, er tørket ut. Det gjør det vanskeligere å finne plass. På kartet skal det ligge noen vann cirka en kilometer lenger, og det stemmer. Jeg ser meg ut en perfekt plass til teltet, men ved nærmere ettersyn står det et annet telt der... Hmmm... Må finne en plass før regnet kommer tilbake. Det ender med at jeg klinker opp teltet omtrent på stien. Rett og fin plass, med kort vei til vannet. Håper jeg ikke forstyrrer det andre teltet for mye. Jeg fikk nytt telt i posten i går, forresten. Et Ringstind 2 superlight, Helsports letteste telt. Veier 1,3 kilo, noe som passer supert for slike små egoturer. Så det blir dåp for det i natt.

Jeg har akkurat fått lagt sekken inn i teltet, da det begynner å regne igjen. Flaks. Jeg koker meg fullkornpasta med ost, og lager meg en kopp hvit te. Bon appetite. Resten av kvelden går til blogging, spise en bit sjokolade og ta en aldri så liten topptur for å si natta til mannen min. En fin start på turen, dette.

DAG 2: 19,6 kilometer, 6,5 timer, 260 høydemeter stigning, 155 høydemeter nedstigning. 
Jeg våkner halv fem, og kikker ut. Det har regnet nesten hele natten, men nå danser fargene på himmelen idet solen er på vei opp. For trøtt til å ta bilde. Limer bildet fast i lillehjernen, og legger meg igjen. Syv. Det er mye bedre. Teltet er søkk vått, så jeg får ikke pakket det tørt. Men det har oppført seg strålende denne første natten. Halv ni er jeg klar til å gå. Planen er å gå så mange timer jeg orker, så får kilometerne komme etter det. Jeg følger stien videre mot Rauhelleren. Det er endel stein, men ellers god sti. Jeg møter igjen mange som går motsatt vei. Barnefamilie, seks damer på venninnetur, noen utenlandske kompiser og to eldre damer som nesten ikke har tid til å si hei. Tror de løste verdensproblemer... 

Etter ni kilometer tar jeg første lunsjpause. Har hatt en liten pause hver time, men nå må det noe inn i kroppen. Knekkebrød og baconost. Utrolig hvor godt noe så enkelt smaker. Det blåser endel i dag, så jeg tar på jakken. Litt varmt, men veldig godt da vinden tar tak. Noe vi er vandt til på turene våre, er vading av elver og bekker. Her på vidda er nesten alt slikt tørket ut, så det slipper jeg. Det er noe annet som erstatter det, nemlig gjørmevading. Takk og lov for at jeg har stavene mine, for ellers hadde jeg hatt problemer mange steder. Spesielt et sted blir jeg stående mitt ute i herligheten. Jeg kjenner med staven et sted, den stopper i en stein. Der kan jeg trå. Rett ved siden av, synker staven, og jeg hadde fått gjørme til langt opp på lårene. Tusen takk, staver. Fem minutter senere faller disse dråpene fra himmelen, igjen. Jakke har jeg på, og jeg forter meg å ta på trekket på sekken. Regnbukse venter jeg med. Det regner i cirka tre minutter, så er det over. Ikke lett å kle seg i et sånt vær. Trekk og jakke lar jeg være på, og etter en halv time fosser det ned. Rekker ikke ta på regnbukse, så det får bare stå til. Begynner å nærme meg Langesjøen, og da er det ikke langt igjen til Rauhelleren.

Snart sitter jeg på en benk på tunet til Rauhelleren. Hytta ligger flott til ved vannet, og her er det både kuer og hester. Og sau. Her møter jeg ei som er på tur fra Finse, via Stigjuv, Rauhelleren, for så å gå til Heinseter og til slutt Ustaoset. Fin runde. Vi skravler litt, så hiver jeg meg på stien mot Sandhaug. Etter 19 kilometer verker føttene veldig, og jeg bestemmer meg for å finne teltplass. Rett ved siden av en liten bekk i Midtstrandsdalen, finner jeg et perfekt sted. Nesten 20 kilometer i dag får holde.

Det nye teltet er kjapt å sette opp. Selv i vind. Det er vått fra i morges, men tørker fort. Så koker jeg meg en deilig kopp te, og begynner med middagen. Toast med to grove brødskiver, peppersalami, ost og litt ketchup.  En halv en til med smør, krydder, spekeskinke og ost, legges også i pannen. Mor er sulten! Et lite tips i mangel på lokk, er å ta med litt aluminiumsfolie og lage lokk ut av det. Det veier ingenting, og fungerer veldig bra. Se under fanen "Mattips". Mmmmmmmm... Det smaker godt. Og siden det er meget grovt metter det masse. Jeg er lykkelig over at jeg har en slik middag til. Jeg legger meg ned med bena høyt, og studerer kart. Navn som Nappen, Napparrjoet og Hylatangen gjør at jeg ligger her og humrer for meg selv. Og vi må ikke glemme alle hæ'ene; Dimmedalshæ, Grønahæ, Ribbehæ, og ikke minst Endahæ... Dette er jo underholdning av beste sort! Ok, skjerpings. Det blir en lang økt i morgen og. Og med dagens lærdom, tror jeg at jeg skal senke farten litt, og ta mer pauser. Det er noen blemmer som plager livet av meg på føttene, men enn så lenge skal jeg prøve å gå de bort... Jeg tar en liten tur opp i høyden for å sende livstegn til mine kjære. Det er ikke dekning ved teltet. Etterpå nytes en sjokoladebit, og det er godt å slappe av. Snart er det klart for en god, natts søvn.

DAG 3: 20,4 km, 7,5 timer, 225 høydemeter stigning, 135 høydemeter nedstigning. 
Står opp åtte, og er i gang ni. Effektiviteten lenge leve! Det er mørke skyer overalt, så jeg tar ingen sjanse klesmessig. Kaldere er det også, og det blåser bra. Ullstillongs under regnbukse, og jakke. Etter et par kilometer må jeg ned i sekken etter hansker og lue. Da går det bedre. Vinden uler mot meg. Det er tungt å gå, men moro å kjenne på litt vær. Det småregner innimellom, men jeg slipper unna de verste skurene. De flyter forbi, og ned i dalen jeg kommer fra. Farten tilpasses vinden, og det går automatisk saktere. Helt alene på vidda. I det fjerne ser jeg Hårteigen ruve, og det er lett å se at landskapet forandrer seg jo lenger vest jeg går. Planen er å gå helt til Hårteigen i morgen, men det er en økt på 24 kilometer, og det er meldt regn hele dagen.

Vinden øker, og jeg treffer på et par unge gutter fra Østerrike. De er på vei til Rauhelleren fra Sandhaug. De spør og graver om hvor langt det er, og hvordan stien er. Jeg svarer så godt jeg kan, så vandrer vi videre i hver vår retning. Hyggelig med noen fjes. Etter 18,2 kilometer er jeg fremme ved Sandhaug. Jeg har lurt litt på om jeg skal overnatte der i natt. Det blåser så innmari. Jeg hadde lagt inn en liten endring på ruten, nemlig å gå om Besså Turisthytte. Der har en av mine kusiner hatt sommerjobb da hun var ung, og hadde vært moro å se. Bare tre kilometer lenger. Men været gjør at jeg må holde meg til første plan. Fra Sandhaug er det mellom fem-seks kilometer til Besså, og etter å allerede ha gått 18, blir det for langt dit, og det er ingen mulighet for le til teltet på veien, siden vinden blåser hardt den retningen. 

Jeg kikker på kartet, og ser at det er mulighet for le litt videre på stien fra Sandhaug. Er ikke helt klar for å gi meg for dagen. To kilometer fra hytta, finner jeg en relativt vindstille plass. Kun noen vindkast innimellom. Etter at teltet er satt opp, og alle de andre tingene som må gjøres er gjort, henter jeg vann i kjelen. Fullkornpasta med ost i dag. Enkelt, godt og mettende. Blemmene har bare blitt vondere, så jeg må nok gjøre noe med dem før jeg går i morgen. Det skal visst begynne å regne i natt, og holde på til tirsdag, så det kan godt hende jeg sniker meg inn på en hytte i morgen. Vi får se.

DAG 4: 22,3km, 8 timer, 395 høydemeter stigning, 435 høydemeter nedstigning. 
Hvor ble det av regnet? Og hvor ble det av vinden? Det har vært en stille natt. Deilig. Står opp rett før syv. Det er noen føtter som må ordnes. Jeg stikker hull på de to på hælene, renser og plastrer. Lilletåa på venstre fot får også litt omsorg, så får vi krysse fingrene for at det går bra. Halv ni er jeg klar til å gå. Ingen vind, men det yrer hele dagen. Det er rundt 20 kilometer til Hadlaskard turisthytte, så det er bare å gå på. Det er mer opp og ned enn de foregående dagene. Men det går unna. Etter nesten 13 kilometer møter jeg en nederlender. Han tusler fra hytte til hytte, og nyter luksusen og fjellet. Etter denne turen har han fortsatt to uker til i Norge, og han visste ikke om han skulle dra til Jotunheimen eller Lofoten. Jeg anbefaler Jotunheimen, selvsagt, men sa at Lofoten også er helt vidunderlig. Så gå etter det beste været. Jeg går videre, og fjellene begynner å dukke frem. Det er vakkert. På toppen av en bratt bakke ser jeg Hadlaskard, langt der nede. Man må alltid gå ned for å gå opp igjen, har jeg erfart. Jeg har lagt fra meg planene om Hårteigen grunnet dårlig vær og dårlige tær, og lurer på om jeg skal ta en annen vei istedet for den jeg hadde tenkt. Litt usikker, går jeg inn på hytta og spør hyttevakten. Det første han sier er: "Så du skal ikkje bo her på hytten, så eg kan loppe deg for penger. Nei, nei, men hjelp vil du ha..." Bergenser i sin beste alder, og jeg må si jeg ble litt satt ut. Fikk hjelpen jeg ville ha, og ut igjen for å finne teltplass. På med sekken, og i gang på ny rute over Skinfjellet og om Peisabotnen. 200 høydemeter stigning går jeg, og havner alt i alt på 22,3 kilometer. Ny rekk! Teltet opp i en fei, så koke tevann og steke toast. Det smakte fortreffelig. Senere koser jeg meg med hele to sjokoladebiter. Det blir tidlige kvelder når man er sånn alene, og denne kvelden ingen unntak.

DAG 5: 21,8 kilometer, 8 timer, 310 stigning, 535 nedstigning. 
Noe av det første jeg ser da jeg titter ut av teltet, er to lemen som har en aldri så liten hyrdestund. Jeg knekker sammen av latter, for det er ikke akkurat det jeg regner med å se. Det er over på sekunder, så løper de videre. Jeg er i gang med føttene. Stikke hull, rense og plastre. Det må gå bedre i dag. Området jeg går i er mye villere enn det snille øst. Stien beveger seg opp og ned og opp og ned. Ny dal, nye elver, nye juv. Slitsomt, men moro. Rundt meg stikker fjellene til himmels, det føles i alle fall slik her jeg beveger meg 3-400 høydemeter under, og det er et praktfullt syn. De grønne dalene mot det grå fjellet... Utrolig glad for at jeg valgte å avslutte i vest. Et utenlandsk par er de eneste jeg møter, og vi hilser bare og går videre.  

Jeg har noen ekstra pauser i dag. Været er skjønt, så det blir endel blåbær- og kreklingstopp. Nam! Det er jo så digg. Lunsjpause har jeg ved et vann hvor det ligger to hytter. Og T-stien går bokstavelig talt rett over trammen til den ene hytta. Også har jeg noen ladestopp, så jeg får ladet telefonen. Den gikk tom for strøm i natt. Siste dekning jeg har i dag er kl. 12, etter det, helt dødt. For meg går det jo greit, men litt kjipt for de som sitter hjemme og ikke hører noe... Kjenner litt på den, men sånn er det noen ganger. Og her er det ikke bare å sprette opp på en liten topp i nærheten. Her ville det blitt en skikkelig topptur, og det orker jeg ikke nå. Føttene er såre, og de er ekstra vonde de siste fem timene. Men det er bare å bite tennene sammen og tråkke videre. Skal gå minimum 20 kilometer. Noen steder er det vanskelig å finne stien på denne ruten. T-ene blir borte, og det blir mesteparten av stien også. To ganger har jeg rotet veldig, og da er kartet godt å ha. Det er moro å se når inntegnede sjøer og elver stemmer eksakt med virkeligheten. Da er det lett å se hvor man er. Jeg kommer forbi Peisabotnen hvor det ligger fem-seks steinhytter. Ved første øyekast ser de veldig gamle ut, og det er de visst også. Seteren stammer antageligvis helt tilbake på rundt 1880-tallet, og er nå blitt restaurert med nye dører, som jeg kunne se. Taket er nok også fikset litt på, og den ene hytta har solpanel. 

Det er ekstra mye nedover og stein, og det er drepen for føttene. Sakte, men sikkert går jeg nedover, og jubler da det kommer en oppoverbakke, for da gjør det ikke så vondt. Jeg går forbi stier som fører til en hytte som heter Stavali, og etter 20 kilometer, begynner jeg å se etter teltplass. Jeg finner en helt nede ved et vann, og i nærheten av en bekk. Perfekt. Middagen i dag blir Lammegryte. Ja, første og siste Real på denne turen. Er litt lei Real, så jeg prøver å unngå det så mye som mulig. Men en blir det, og den gryten er av de beste. Og hele glir ned. Pluss to kopper te. Nå har jeg det godt. Det blir en tidlig kveld i dag, for i morgen skal jeg gå 15-16 kilometer i ganske krevende terreng, og jeg skal rekke en buss som går kvart over ett. Hater sånt tidspress, men sånn blir det. Så snart skal jeg nyte dagens sjokoladebit, og bli vugget i søvn av lyden av rennende bekk... Eller putte propper i ørene så jeg får sove ;-)

DAG 6: 16 kilometer, 5,5 timer, 360 høydemeter stigning, 1310 høydemeter nedstigning.
Siste natten i teltet, går stille for seg. Ingen vind, og ikke regn. Herlig. Solen har såvidt begynt å stå opp, der jeg titter ut rett før klokken fem. Med teipete hæler og tær begir jeg meg på siste etappe litt over seks. Været er deilig. Jeg vet det blir endel stigning, før det blir altfor mange høydemetere ned igjen, helt ned til Hardangerfjorden. Men at jeg skal opp 300 høydemetere nå på morgenen, har jeg ikke helt forberedt meg på. Jeg våkner i alle fall. Lanskapet forandrer seg hele tiden. Fra trange daler til åpne sletter med svaberg. For en avslutning. Jeg svinger rundt et fjell og er med ett i en ny dal, siste for denne gangen. Det eksploderer i grønt hvor enn jeg ser, og små fossefall som sildrer lekent ned i sjøene. Høye fjell med litt snø, ligger rundt og passer på, og jeg gleder meg over å få oppleve all herligheten.

Enda skinner solen, men jeg ser regnskyene bevege seg sagte innover. Hele dalen er som en eneste berg og dalbane. Opp og ned, hit og dit. Over elver, og ned i juv. Da jeg endelig kommer til jeg skal nedover mot fjorden, har det dessverre tettet seg litt igjen, så jeg får ikke den utsikten jeg hadde håpet på. Mens jeg står der, ser jeg med ett et skilt der det står "Dronningstien". Stemmer det. Jeg husker jo nå at jeg så programmet Gutta på tur med Dronning Sonja. Og det var jo denne turen. Litt høytidelig beveger jeg meg nedover, stolt over å tråkke i samme spor som vår spreke dronning. Den er flott restaurert av sherpaer, hvor det et godt stykke nedover er store trappetrinn. Regnet har satt inn for fullt, og tåken henger tungt over fjorden. Jeg møter på et par som er på vei opp. De får ikke helt nytte av den flotte utsikten i dag, de heller. På rundt 800 høydemeter kommer det oppover en gammal kæll. Se for dere femte far i huset, så har dere han. Pustende med en lang strime hengenes fra nesa, strever han et trinn av gangen. Stavene først, så han. "Dette er jaggu tungt", sier han uten å se opp, før han strir videre. Ojda, tenker jeg. Han skal nå ned igjen også... 

Det går sakte for meg nedover. Føttene verker, og det er ganske bratt. Trappene er ferdige, og det er blitt vanlig skogssti. Jordbunnen har blitt glatt og sleip, og jeg sklir i de bratteste delene. Ikke den enkleste plassen å gå ned med tung oppakning når det regner. Da jeg har rundt en time igjen til bånn, velger jeg å gå grusveien i stedet for stiene. Den er lengre, men ikke så bratt. Også er det bedre for såre føtter. En tysk familie er på vei opp, og rett etterpå møter jeg et par venninner. Alle skal oppover den populære stien, som er Dronningens favoritt i Hardanger. Husene blir større, og snart ser jeg de velkjente rekkene av epletrær som dyrkes her i Ullensvang. Et par damer trasker rolig mot meg, og jeg stopper og snakker litt. De lurer veldig på hvorfor jeg har så tung oppakning, og da forteller jeg hva jeg har gjort. " Så spænande", sier de. "Vi skal bare litt opp, også snur vi igjen". Vel nede, prøver jeg å finne en matbutikk. En bil stopper, og ut hopper en ung mann. Han sier noe først på tysk, men da han skjønner at jeg ikke forstår noe, spør han på engelsk om han kan kjøre meg noen sted. Det er da hyggelig, tenker jeg. Så jeg spør hvilken vei han skal, og han skal mot Haugesund. Det blir litt feil vei, så jeg takker høflig nei. Jeg får en banan, som er det eneste jeg kan spise av det han tilbyr, prater litt til og så kjører han videre. Jeg kjøper meg noe mat, og setter meg på bryggen. Klarer ikke å sette meg inn enda, så jeg sitter og spiser der mens regnet siler. Herlig. 

Bussen kommer litt over ett, og kjører til Voss. Toget mitt går ikke før om nesten tre timer. Det gjør at jeg har god til til å spise litt. Valget blir pizza på Peppes og en cola. Så godt! Tilbake på stasjonen har jeg enda god tid. Ti minutter før toget kommer, setter jeg meg opp på perongen. Jeg driver litt med telefonen, og legger den ved siden av meg på setet. Toget ruller inn på stasjonen, og jeg tar med meg sekk og pose, og går inn på toget. Finner plassen, løfter sekken opp på hyllen og skal ta ut telefonen for billett. Den ligger i den lommen jeg alltid legger den. Panikken sprer seg i kroppen. Jeg kikker ut av vinduet, og der ligger den. Grønn og fin på setet. Jeg løper ut i gangen, og konduktøren blåser for avgang. "Jeg har glemt telefonen", roper jeg til han, mens jeg løper ut. "Det er for sent, jeg har nettopp gitt klarsignal", sier han og står i trappen. "Jammen den ligger jo der", roper jeg mens jeg løper og griper tak i den, og spurter tilbake. Toget begynner akkurat å gå, da jeg kaster meg inn på toget igjen. "Nå hadde du flaks", sier konduktøren og smiler. "Tusen takk", sier jeg pustende tilbake. Det er på Voss det skjer, både for meg og Mel Gibson ;-) Nesten fem og en halv time togtur venter, og hva skal jeg bruke tiden til. Det løser seg selv. Jeg møter nemlig en fantastisk dame med navn Brit Ingvild, og tro det eller ei. Vi skravler hele veien til Oslo om alt mulig. Inspirerende og lærerikt, og du reddet en lang og trøttende tur hjem. Tusen takk :-) 

Etter å ha vært på tur siden seks i dag tidlig, er det godt å sette bena innenfor døren hjemme litt over halv tolv denne varme sommerkvelden. En ny bragd er tatt, og jeg er strålende fornøyd med det jeg har gjort. Vil du noe veldig, så klarer du det.

31. jul, 2018

110 kilometer, 5910 høydemeter stigning og 6555 høydemeter nedstigning. 61 kilometer med 25 kilo på ryggen - vi har fått noen muskler her og der som vi ikke visste vi hadde. Dette er vår årlige sommertur.

 

DAG 1: 9,8 km, 4 timer, 445 høydemeter stigning.
Klokken er halv åtte. Vi står utålmodige og spente, og venter på bussen. Buss til tog, tog til buss og buss til båt. Super start på turen. Solen skinner, og sekken er tung denne gangen også... Min 25 og Tronds 26 kg. Vi ankommer Gjendesheim halvannen time før båten skal gå til Gjendebu. Det er mye mennesker rundt omkring, og overalt er det telt. Endelig kan vi gå ombord i Kåre Johan, den nye båten på Gjende. Mange skal med, men det er nok ikke så mange som er på samme tur som oss. Med fryseboks og slippers, avslører de at siste stopp er Gjendebu. Vi skal gå videre inn i Veslådalen mot Olavsbu, og overnatte i Rauddalen ved foten av Snøholstinden og Rauddalseggjene. Sistnevnte skal vi prøve på i morgen.

Turen inn er veldig flott. Det er bare å følge T-sti og skilt mot Olavsbu. Etterhvert som vi kommer oppover, har vi super utsikt over Gjende, Besshøe og Besseggen. Vi merker på kroppen at vi ikke har gått så mye med tung sekk. Men det pleier å ordne seg etter et par dager. Turen til teltplassen er litt lenger enn vi regner med, så det blir en sen middag. Real går kjapt å lage. Det blir en kort kveld, så vi setter vekkerklokken på 08, og sovner tvert.

DAG 2: 14 km, 10 timer, 1025 høydemeter stigning, 900 høydemeter nedstigning. 
Jeg våkner halv seks. Litt tidlig, så jeg legger meg ned igjen. Ti på halv syv klarer jeg ikke lenger, og da våkner også Trond. Vi er klare for topptur. Frokost spises, te og kaffe drikkes og vi går avgårde halv åtte. Jeg merker med en gang at kroppen ikke er helt med. Dagen før avreise prøvde jeg meg på noe tørket frukt, og endte med å kaste opp... Har også slitt med svimmelhet, så det er ingen god start. Men vi tasser i vei, og tar ting som det kommer. Vi kravler opp sør-øst ryggen, og fortsetter videre forbi to vann som ligger på 1700 høydemeter. På vei opp treffer jeg på en søt liten krabat. En røyskatt. Nydelig hvit og brun. Den titter opp av et hull rett foran meg. Vi har et øyeblikk, så forsvinner den ned i hulen sin igjen. Jeg har aldri sett dette dyret sånn ute før, så det er gøy. Jeg døper den Reidar.

Vel oppe på rundt 1800, må vi ned igjen på grunn av en bre. Den går vi over så langt ned som vi får til, fordi det er mange sprekker lenger opp. Også begynner moroa... En bratt rygg troner over oss. Dette er noe av det verste vi har gått i. Løse steiner og en bakke som suger energien ut av oss. Spesielt jeg sliter her. Det går i under en km/t, og jeg er svimmel og kvalm om hverandre. Må ta mange pauser, og turen videre til neste topp ser mørk ut. Kommer tilslutt til topps på første, Midtre Rauddalseggje (2016), gråtkvalt og totalt utslitt. Dette har jeg ikke opplevd før. "Jeg klarer ikke neste topp", sier jeg med øynene fulle av tårer. "Men du er jo kjempeflink", sier Trond. Vi setter oss ned og tar en skikkelig lang pause. Fire timer har gått siden vi startet, så det er godt med litt mat. Energien kommer litt tilbake, og jeg bestemmer meg for å prøve på Store Rauddalseggje. Tross alt derfor vi gikk opp, og jeg kan ikke gi meg så lett. Fortsatt litt svimmel, men kvalmen har gitt seg.

Seksti høydemeter klyves ned, og her er det nesten litt klatring og. Moro. Så er vi i gang med ryggen opp. Det er bratt her også, men i forhold til den andre toppen er det store steiner som vi kan klatre litt på. Gode tak og bratte stup. Akkurat som vi liker det. Vi tar det med ro, og snakker litt mens vi klyveklatrer. Det går mye bedre. Rett over en time bruker vi på de rundt 210 høydemeterne. Endelig. Toppen av Store Rauddalseggje (2168). Vi legger fra oss sekkene, og går videre ut på et utsiktspunkt mot Rauddalen og Olavsbu. Ryggen dit er smal. Et sted er det bare en halv meter cirka bredde å gå på, med stup rett ned på begge sider. Bilder knipses. Da vi gikk i dag tidlig kunne det se ut som det skulle bli regn, men det har vi ikke sett noe av. Nesten skyfri himmel og lite vind, koser vi oss på toppen med mer mat.

På nedoverturen har vi bestemt oss for å ta sørsiden fra bandet mellom de to toppene, og rett ned i Rauddalen. Å gå ned i det steinhelvete vi kom opp frister ikke noe særlig. Så begynner vi. Dette er bratt og litt utsatt noen steder, men det går veldig bra. Etter to timer fra toppen er vi nede i bånn. Så følger vi T-sti hele veien tilbake til teltet. En snill avslutning på en tung tur. Grillribbe, ris og rosenkål blir middagen, med sjokolade til dessert. Lang, tøff dag, men fantastisk endelig å ha vært oppe på Rauddalseggjene.



DAG 3: 4 km, 150 høydemeter både stigning og nedstigning.
Hviledag. Vi har tross alt ferie. Trond har lyst til å prøve fiskelykken, mens jeg tasser en tur opp på en høyde i nærheten. Her har jeg super utsikt til mange av toppene, dalene og vannene rundt oss. Det er fredelig og stille. Jeg ser Trond langt der nede ved vannet. Lurer på om han har fått fisk? Da jeg kommer ned igjen og er på vei til å krysse T-stien, møter jeg på en enslig turgåer. En eldre tysk mann med passe stor sekk, telt og stav. Han er på vei mot Olavsbu, etter å ha gått to timer feil vei dagen før. Vi skravler lenge, før han må videre. Hyggelig å møte sånne folk. Jeg får øye på Trond, og han ser fornøyd ut. "Det blir fjellørret til lunsj!" Nam nam. Seks fisk. Vi går rett opp og steker dem, med masse smør og fingersalt. Vi får også besøk av larven Lars, som snor seg opp og ned på utsiden av innerteltet. Søt liten krabat.

Jeg lager meg min egen fiskestang, av en kvist, snøre og krok. Men får jeg noe fisk? Nei da. Selv med en mark som vingler fristende hit og dit i vannet, vil ikke fisken bite på. Men jeg koser meg allikevel. Da marken finner ut at dette gidder den ikke lenger, og velger å forlate kroken, tar jeg ikke tiden med å sette på en ny. Jeg går heller opp i campen, tar på meg crocks og går ned til elven og tar meg en aldri så liten vask. Veldig deilig. Mannen i mitt liv kommer snart tilbake med fire fine fisk. Middag! Men før det koser vi oss i det fine været. Tredje dagen med sol og varme er ganske unikt. Vi spiller Yatzy, drikker kaffe og te og soler oss litt. Dette er livet. Så er det på tide med middag. Vi har laget en liten peis under den store steinen teltet er satt halveis under. Her kan primusen stå trygt. Fisken stekes, og ris og rosenkål kokes. Et herremåltid. En perfekt slutt på en deilig hviledag. I morgen må vi videre.

 

DAG 4: 17,2 km, 9 timer, 770 høydemeter opp, 890 høydemeter ned.
Jeg våkner tidlig i dag og, men vekker ikke Trond før ti på halv syv. Vi skal forflytte oss til ny teltplass, og ta en topptur på veien. Klokken åtte er vi i vei, og følger stien mot Olavsbu. To timer og seks kilometer senere, legger vi fra oss sekkene i krysset Fondsbu/Olavsbu/Gjendebu. Her skal toppturen vår starte. Larven Lars har tatt en haiketur i topptursekken min, så jeg legger han pent ned på bakken ved siden av de store sekkene. Snøholstinden ligger der grå og fin, med noen snøflekker her og der. Vi måtte gå forbi i fjor grunnet tåke og regn. Nå gleder vi oss sinnsykt til å komme opp.

Første delen går veldig greit. Det er ganske slakt så vi får unna endel. Så møter vi på en bratt hammer. Den har jeg lest meg opp på, og vet at vi skal holde til høyre. Det viser også vardene. Nå begynner det å bli brattere. Første hinder er tatt. Vi ser en høyde foran oss, og tenker at dette må være toppen. Det blir endel klyveklatring før vi kommer opp. Til vår store overraskelse strekker det seg en lang, smal rygg videre. "Ojda", sier vi nesten i kor. Men dette er moro. Vi velger å ikke følge vardene. Ryggen er så kul å følge at vi kravler oss opp på hver minste topp. Et sted må vi omtrent balansere litt i vinden. Vi ser veggene på hver side stupe ned i dalen. Herlig. Endelig når vi toppen, tror vi... Det er enda et slakt parti før vi når den store varden, og toppen av Snøholstinden (2141). Da er det bare å få dekning på telefonene, og sende et lite livstegn til våre kjære. Det synes de er hyggelig. Utsikten er bra herfra, og vi ser mye vær retning Hurrungane. Vi vil ikke gå ned ryggen igjen i regnvær, så vi forter oss å ta bilder, og begynner på nedoverturen. Vinden blåser opp, og nå velger vi å følge vardene. De går mye på nedsiden av ryggen, for så å sno seg opp på ryggen igjen. Vi kommer oss ned fra det bratte før regnet detter ned. Hele 15 dråper. Vi spiser litt før vi tar siste innspurt tilbake til sekkene. På veien møter vi en gjeng på ti med mange barn. De er på telttur, og har allerede tre netter bak seg. Fire svenske fiskekompiser treffer vi også på. Så er det på med sekkene, for å gå siste økt til teltplassen. Vi tar en liten pause på Olavsbu, og skravler litt med verten. Hun har mye å gjøre, hytta er så og si full, men har tid til å få litt tips på veier opp på de forskjellige toppene rundt.

Etter ni timers gange kan vi legge fra oss sekkene ved campen. Her har vi sovet en gang før, da vi var på sommertur for to år siden. Knallfin plass, hvor vi har utsikt nedover og oppover Rauddalen, mot Mjølkedalstinden, Rauddalseggje, Rauddalstindane og Fannaråken. Sist vi var her lå vi rett ved siden av en liten bekk vi omtrent kunne fylle vannflaskene fra teltet. Nå er denne helt tørket ut. Det er de andre småbekkene som var her også. Det blåser endel, så vi forter oss og sette opp teltet. Det har vært litt av og på vær i dag, så vi tar ingen sjanse. Samme ritualet som de andre dagene. Sette opp telt, bardunere, feste innerteltet, pumpe opp luftmadrasser, ta ut sovepose og blåse opp pute. Sånn. Da er det gjort. Middagen i dag består av Kylling Karri og Viltgryte. Passer perfekt etter en lang økt. Etter vi har spist, tenker vi på å gå ut og sette oss på en perfekt tilpasset stol av stein, men hva er det som skjer? REGN! Så kom det. Ja, ja. Vi blir inne i teltet og spiller Yatzy. Håper det blir bedre i morgen.

DAG 5: 6,3 kilometer, 4 timer, 300 høydemeter stigning, 320 høydemeter nedstigning.
Halv syv dundrer det i teltet. Det har regnet i hele natt, men nå fosser det ned som om noen står med en høyttrykkspyler mot teltduken. Tåken henger tungt over alle toppene rundt. Planen i dag er topptur til Rauddalstindane, men det må vi bare skrinlegge. Vi skulle gått opp en ganske så bratt side, og da er det greit at det er tørt. Pluss tåken som er kjip. Så da bestemmer vi oss for å forflytte oss til neste dal, Skogadalen. Vi bruker god tid. Ingen grunn til å stresse. Før frokost finner vi larven Lars på innerteltduken. Den har jammen haiket videre med oss fra der vi satt fra oss sekkene. Vi setter Lars fri utenfor.

Vi skal bare gå rundt seks kilometer. Regnet gir seg etterhvert, og da begynner vi å pakke. Etter rundt 100 døgn i telt, er vi ganske rutinerte. Alt går bare på autopilot, og snart er hele campen nede. Innerteltet ligger i egen pose i sekken, så det kun er ytterteltet som er vått. Så går vi til stien, og følger den nedover Rauddalen til vi kommer til skiltet mot Skogadalsbøen. Her går vi 300 høydemeter på en og en halv kilometer. Passe bratt med 24 kilo på ryggen. Blir som en minitopptur dette. 1617 stopper vi på, og Skogadalen viser seg. Noe så vakkert. Grønt og frodig med mange vann og elver. Her skal vi kose oss noen dager. Vi har planer om topptur til Mjølkedalspiggen i morgen, og Sagi dagen etter. Så vi finner en perfekt teltplass på en stor grønn gressmatte ved et vann, og foten til toppene. I den ene enden av dalen, mot Skogadalsbøen troner Gjertvasstinden og Storen. I motsatt retning hilser Mjølkedalstinden til oss. Tåken har tatt dem, men vi vet de er der.

Campen settes opp, og vi gjør i stand til middag. Bacon, ris og rosenkål. Været klarner opp utover kvelden, og gradene synker. Dette blir den kaldeste natten hittil på turen. Før vi legger oss, kommer det plutselig syv reinsdyr spradene forbi. Og det ene dyret har det største geviret vi noen gang har sett. For en flott bukk. De går stille og rolig over elven, og stopper for å beite litt lenger borte. Herlig øyeblikk. Vi spiller Yatzy, spiser en bit sjokolade og gjør oss klare for natten. Vi krysser fingrene for at været er bedre i morgen. 

DAG 6: 8,3 kilometer, 8 timer, 930 stigning, 910 nedstigning. 
Klokken er 6.42, solen skinner og jeg kvitrer om kapp med fuglene utenfor. Helt vindstille. Vi spiser havregrøt, og er klare for å gå halv åtte. Dette været skal vi ikke miste. Skyfritt, men litt kjølig. Vi har sett oss ut en rute opp til første topp, Mjølkedalspiggen (2040), som går overraskende bra. Høydemeterne flyr avgårde. Ingen vanskeligheter, og to og en halv time senere er vi på toppen. Fantastisk utsikt herfra, ned Mjølkedalen i sør til Hurrungane og Jostedalsbreen i vest, Galdhøpiggen i nord og Gjendealpene i øst.

Så er vi klare for neste topp, Søndre Sagi, som også er 2040 m.o.h. Vi må ned nesten en loddrett vegg. Ved første øyekast ser det nesten umulig ut. Men Trond finner en fin rute ned, som ikke er altfor gal. Bandet mot neste topp er grei og gå, med litt klyving her og der. Ved foten setter vi oss ned og spiser knekkebrød med baconost. Snadder! Da vi er på vei oppover, møter vi på to som også skal opp. De kommer fra Uranosbreen videre opp Mjølkedalsbreen, og er utstyrt med klatreutstyr. Vi vet at turen opp til Nørdre Sagi (2040) er ganske utfordrende, og de fleste ønsker å sikre der. Vi ønsker ikke å gå tilbake samme vei vi kommer fra, og ta Sagi i morgen, så vi skal i alle fall bort å snuse litt. Søndre Sagi tas, og vi går ryggen videre.

De foran oss stopper for å ordne tau og sikring. Trond ser muligheter, og finner fort ut at det er gode tak både for hendene og bena. Fjellet er tørt, så det er perfekte forhold. Jeg sniker meg avgårde før klatrerne, og blir overrasket over hvor greit det går. Bruker god tid, og ser nesten ved hvert skritt hvor jeg skal holde og sette bena. Men det er luftig. Luftigste vi har vært på til nå, så har du høydeskrekk, hold deg langt unna. Vi kommer opp og jubler og gliser og gir hverandre en klem om hverandre. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig etter å ha kommet opp på en topp. Jo, forresten. Da jeg klatret til Austabotntindene. Men her har jeg gjort ALL jobben selv, så det blir litt mer spesielt. Vi sitter en stund, før vi går til neste og siste topp, Sagi N2 (2025). Vi møter igjen klatrerne vi klatret forbi, og en far og datter som skal prøve å klatre motsatt vei. De kommer slukøret tilbake. Hun turte ikke. Da får vi høre at de andre vi traff på kalte oss apekatter, noe vi tar som et kompliment. Vi sitter lenge på denne toppen. Ingen vind, varmt og godt og fortsatt tidlig på dagen. Etter litt over en time begynner vi å gå nedover til teltet.

Det er en ganske bratt nedstigning, så greit å være konsentrert. Rundt halv fire er vi tilbake, og denne turen går over all forventning. Hadde vi ikke tatt hele traversen, måtte vi tatt Sagi i morgen, som egentlig er planen. Nå kan vi ha en hviledag hvor vi bare forflytter oss rundt fire kilometer lenger ned i dalen, til foten av neste topp som vi skal ta om to dager. Vi ligger i solen på campen og spiser og koser oss. For et herlig liv. Når fjellet viser seg fra sitt beste, er det ikke noe sted som er bedre å være. Mens vi sitter og bare nyter, løper det plutselig et reinsdyr rett forbi oss. Vi ser på hverandre, og skjønner ikke helt hva som skjer. Trond sniker seg opp langs kanten, og viser at den kommer igjen. Og jammen kommer den ikke spurtende forbi en gang til. Den løper ned til vannet, spruter litt der, så forsvinner den bak kammen igjen. Vi døper den Ragnar, en ung og flott bukk. Den kommer et par ganger til, og da får jeg filmet. Så utrolig moro, og i ett med naturen. Vi tøyser litt med at Ragnar nok har inngått et veddemål med de andre reinsdyrene, om han turte å løpe forbi oss. Mens vi sitter der og skravler, kommer den største bukken løpende forbi. Hva er dette? Ligger vi kanskje på yndlingsplassen deres? Etter det blir det stille fra dyrene. Vi flytter oss etter solen, og spiller Yatzy. Kl. 21.00 kommer det en dame på stien fra Fondsbu. Vi tror ikke hun har sett oss, men med ett dukker hun over kammen. Vi slår av en hyggelig prat, og får vite at hun er på en liten husmorferie. Hun gir oss også siste oppdatering på været, og da viser det seg at den dagen vi har tenkt å ta vår siste topptur for denne gangen, er det meldt regn og torden. Da snur vi planene tvert. Vi hadde tenkt å ta det med ro i morgen, bare gå de fire kilometerne som er ned til neste camp og kose oss i finværet. Sånn blir det ikke. Det betyr at vi må stå opp halv seks i morgen, for å få tid til toppturen. Vi pakker sammen utekosen, og gjør oss klar for natten.

DAG 7: 25 kilometer, 13,5 timer, 1650 høydemeter opp, 1950 høydemeter ned. 
Klokken halv seks ringer alarmen med den søteste melodi. Det gjør våkningen litt lettere. Og syv er vi klare til å gå. Det er varmt og godt, der vi følger stien lenger ned i Skogadalen. Det er kun fire kilometer til der vi skal finne ny plass, rett nedenfor Uranosi. Toppturen i dag blir lang, men vi er forberedt på det. Dette blir også siste for turen, så da kan vi hvile de neste dagene. Vi finner en plass på en liten høyde, som vi navngir Mjanger-traversen. Teltet settes opp i en fart, og vi er klare for oppstigningen rett før ni. Det er varmt, og solen skinner fra skyfri himmel. Nok en deilig dag. Det er litt bratt til å begynne, så vi tar mange høydemeter her. Vi følger kartet slavisk denne gangen, selv om om det ikke er like enkelt. Da vi kommer opp på ryggen, ser alt likt ut. Vi prøver å gjenkjenne der vi skal gå ned, og føler selv at dette har vi kontroll på. Det skal vise seg at vi vil dumme oss ut skikkelig senere...

I går da vi så Slingsbytinden fra Sagi, så den ut som en lettgått kolle. Nå stiger det opp noen spisse tinder foran oss, og vi tror nesten vi er på feil fjell. Men det er riktig. Morsomt å se hvordan fjellene ser så annerledes ut fra forskjellige vinkler. Det går i bølgedaler før fortoppen til dagens første, Slingsbytinden (2026). Det er ikke lett å orientere seg. Vi går på siden av fortoppen, og snart er vi på bandet. Det reiser seg en vegg av steinrøys foran oss, og det er bare å hive seg i kast med den. Det går overraskende greit, og snart er vi på første topp. Traversen til høyeste punkt er smal og moro. Helt annerledes enn vi har forestilt oss. Så er det ned igjen, for å gå opp på neste. Før det tar vi oss en god matpause i le for vinden. Først her ser vi folk. Det kommer ned folk fra den andre toppen for å gå opp der vi nettopp var.

Så er vi klar for siste topp, Uranostinden (2157). Bakken opp er lettgått, selv om den er litt bratt. Vi treffer på tre kjekke mannfolk, som har gått i taulag over breen og klatret opp på motsatt side. Han ene har hjerteproblemer, og han andre har vonde knær. Tredje er han med med all erfaring. Jeg tar av meg hatten for dem. De skal ned ryggen, og gå breen tilbake. Så nærmer vi oss. Vi tipper kanten, og for et herlig syn. En lang smal travers som snor seg som en slange bortover. Vi gliser fra øre til øre der vi går forsiktig mot toppen som er midt på. Toppene i Hurrungane ligger som en tannrekke rett ved siden av. Føles nesten som at vi kan ta på dem. Samme med Falketind og Stølsnostinden. Og hytta på Fannaråken ser vi godt. I det hele tatt er det fantastisk her oppe. Og været kan ikke bli bedre. Vi tar masse bilder, sender meldinger til våre kjære om at alt er bra, siden vi kun har dekning oppe på toppene, og tar oss noen sjokoladekjeks. Vi går også videre til enden av traversen, for å se den mye omtalte sørtraversen. Det ligger to 2000-topper til der, så vi er nødt til å få til den ruten en gang også.

Kvart over tre er vi klar for tilbaketuren. Vi må ned og opp på første topp igjen. Ikke værst å få den to ganger på samme dag. Resten ned til bølgedalen går bra. Det er noen snøpartier vi bruker, og sparer mye tid og krefter på det. Vi begynner på bølgedalen og har grei oversikt. Vi holder oss litt for langt til venstre, og det er her vi begynner å dumme oss ut. Vi står på en kolle og speider nedover, og tror vi ser den toppen vi skal gå i mellom og ned i dalen der vi kom opp. Ingen bjeller ringer i hodet, der vi går ganske slitne etter en lang og tøff tur, da det er masse vi ikke kjenner helt igjen. Som sagt tidligere ser alt likt ut. Vi tror vi ser kammen vi skal bak, og går og går mot denne. Igjen ringer det ingen bjeller da vi passerer tiden vi tenker at vi skal være nede. 10 timer har gått, 12 siden vi startet i morges.

Bena begynner å kjenne det nå. Vi har havnet langt til venstre, og skjønner at nå må vi skrå til høyre skal vi finne skaret vi skal ned. Vi ser toppen vi skal forbi, tror vi, og tror vi begynner å kjenne oss igjen. Helt til vi runder kammen. Ingen skar ned i dalen bare en evig, grønn bølgedal som duver opp og ned bortover. Hva har skjedd? Frem med kartet. "Jeg tror vi er der", peker jeg åndsfraværende. Vi må bare ned i en dal og opp igjen, så er vi på rett plass. Neida. Vi må holde på sånn fire ganger til, før vi er på rett plass. Snakk om frustrerende og utmattende. Jeg skjønner da hva som har skjedd. Vi sto rett på baksiden av toppen der vi skulle gått ned, da vi peilet ut videre rute. Ikke rart alt går skeis. Så det ender med en ekstra seiersrunde på syv kilometer og to timer. Ikke akkurat det vi trenger nå. Tilbake i teltet, klokken ni, er det bare å lage mat, slappe av og prøve å sove. Det verker i bena, så det er greit vi skal ha en kort økt i morgen.


Dag 8: 7,2 kilometer, 3 timer, 120 høydemeter stigning, 305 høydemeter nedstigning.
Så kommer det litt regn igjen. Tre-fire timer på morgenen fra rundt seks, faller edle dråper ned på teltet. Ingen grunn til å stresse. Ikke før klokken er halv ni, begynner vi å steke rundstykker i pannen. De er veldig gode, med mye korn og grovt mel. Vi steker litt spekeskinke også, som vi knasker i oss. Regnet gir seg, og solen titter frem. Da pakker vi sammen, og følger stien mot Skogadalsbøen. Vi har aldri vært der, så vi vil innom å kikke litt. Trond drømmer om kaffe og vafler. Det er godt å gå her. Vi får til og med noe tilnærmet drømmesti, sånn uten steiner og som ikke går rett ned eller opp. Litt merkelig å være blandt trær igjen, men det er vakkert her. Etter rundt 6 kilometer ankommer vi Skogadalsbøen. Den ligger fint til på en kolle omtrent midt i Utladalen. Det er minimum en dagsmarsj dit uansett hvor du kommer fra. Vi får av oss sekkene, og tusler inn for å titte litt. Hele den ene siden av hytta har vinduer ut mot dalen og fjellene på den andre siden. Interiøret passer fint til denne typen hytte, gammelt og stilig. Trond drømmer fortsatt om vaffel, så vi spør i resepsjonen. De har ikke vaffel, men de har kaffe. Problemet er at vi ikke har kontanter, og det betyr at de må skru på aggregatet for å få igang betalingsterminalen, så da dropper vi det.

Vi slapper av litt til ute på tunet, før vi svinger sekken på ryggen og går videre mot Vetti. Etter en halv time begynner det å småregne. Da hører vi også en velkjent lyd, lyden av en foss. Uradøla braker nedover dalsiden, og det er rundt her jeg har tenkt at vi skal finne en teltplass for natten. Værmeldingen har lovt mye regn, vind og tordenvær, så vi tar ikke sjansen på å gå noe særlig høyere og utsette oss før større farer. Det tar ikke lang tid før vi finner en super plass, dog rett ved siden av stien, men det får nå være. Vi har ly, og vi har masse av friskt vann. Regnet tar oss da vi setter opp teltet, men klærne blir ikke altfor våte. De tørkes på snorer inne i teltet senere. Vi ordner til et kjøleskap til maten i en kulp, lager middag og venter på uværet over et slag Yatzy. 

 

DAG 9: 18 km, 8,5 timer, 520 høydemeter stigning, 1130 høydemeter nedstigning.
Det regner av og på hele natten. Vinden er fraværende, torden hører vi ikke noe til og det er varmt. Vi slapp unna, og det føles godt. Det gjør også at vi bruker litt vel mye tid denne morgenen før vi er klare til å gå. Turfolk passerer teltet en etter en, og vi hilser på de som legger merke til oss. Mens vi steker brød, kommer det et par som kommenterer at det lukter deilig mat, og da stikker vi hodet ut og snakker litt. Regnet slutter helt rundt 10, og litt over 11 starter vi på siste økt. I morgen er det meldt regn igjen, derfor korter vi turen med en dag, og tar denne siste turen i et jafs. Planen var å dele den opp i to, men vi vil gjerne se det som er i fint vær. Noe det skal være resten av dagen. Så vi er, igjen, klare for en tøff gådag.

Sekkene er blitt lettere, så nå veier de rundt 20 og 22 kg. Det betyr at vi ikke akkurat svever oppover bakkene. Det går i et sakte, men jevnt tempo, og vi tar pause cirka hver halvtime. Vi skal først opp rundt 400 høydemeter, så bærer det så og si nedover helt ned til Vetti Gard. Jeg har hørt så mye snakk om Utladalen og ønsket å avslutte turen her. Det vi ikke tenker på er at denne turen nedover blir lang og bratt, og ikke er noe særlig for folk med tung oppakning. I alle fall ikke etter ni dager på tur... Uansett. På høyeste punkt har vi orkesterplass til fosser, dal og tinder. Et fantastisk syn jeg sent vil glemme. Vi tar en ekstra lang pause her, nedenfor Friken, for å suge inn inntrykkene en gang for alle. Snart skal vi ned i dalen, og da blir det borte. Men vi må videre. Det er fortsatt langt igjen. Nedstigningen begynner, og det går veldig greit. Svak helning ned til Fleskenoshaugane, og en gammel støl som ligger i begynnelsen av Fleskedalen. Her tar vi en matpause, og nyter siste rest av høyfjellet.

Videre begynner lyngen å bli høyere, det blir mer busker og trærne dukker opp. Vi befinner oss på en bratt nedoverstigning inne i en skog. Ingenting å se annet enn trær, og en steinete sti som tar all energi fra knær og lår. Dette er tungt. Er dette virkelig en av hovedstiene til Skogadalsbøen? Vi kommer oss tilslutt ned til svakere helning, og puster ut. Problemet er at vi vet det kommer en til lenger ned, men det får bli da. Her er det vakkert. Det dukker snart opp en nydelig støl, med mange små hytter. Vi har glemt å se på kartet en stund, og vet ikke helt hva dette er. Så vi spør en hyggelig dame som sitter utenfor en av de små hyttene. "Jo, dette er Vettismorki", sier hun blidt. Er vi her allerede? Det er en gledelig melding å få. Da svinger vi inn stien til høyre mot Vettisfossen. Etter en stund hører vi brølet fra fossen som er Norges og Nord-Europas høyeste verna fossefall, 275 høydemeter. Til vår store glede er vi helt alene på utkikkspunktet. Noe så vakkert. Vannet som faller nesten tre hundre meter i fritt fall, ser ut som hvitt pulver der det langt om lenge treffer elven i bånn. Vi åler oss ut på kanten over fossen, og kikker ut. Regnbuen danser mellom vanndråpene. Denne avstikkeren er virkelig verdt å ta.

Vi må videre. Så står vi ved siste bratte nedstigning. Det er bare å hive seg i kast med den, og den svinger seg steinete nedover. Noen steder er det satt opp noen stenger med vire på, som man kan holde seg i om det trengs. Steintrapper er det også innimellom, men utsikt er en mangelvare. Skog, skog og atter skog. Dette kan virkelig ta knekken på all motivasjon for tur senere. Vi gjør det bare enkelt ved å si "Aldri mer!!!" ;-) Det skal jo sies at vi har vært ute i ni dager, og har mange kilometer og høydemeter bak oss, så det var nok mye av det som snakket. Endelig ser vi lyset, nemlig husene på Vetti Gard Turiststasjon. For en perle. Nydelig plassering, og et vakkert bygdetun hvor du føler du går langt tilbake i tid. Men vi er enda ikke fremme. Vi må helt ned til Hjelle, hvor det går lokalbuss inn til Årdal. Vi forhører oss på Vetti for å være helt sikker, og får vite at bussen går derfra kl. 09.05. Da er det bare å fortsette. Det skal ta cirka en time til Hjelle, så da plusser vi på en halv time ekstra. Nå går vi på grusvei, og jeg skal love dere at det er superherlig å gå på rett vei uten steiner og ting vi kan snuble i. Vi tar en liten matbit langs elven, før vi går videre. Veien går mye oppover, for så å stupe nedover igjen. Det er til og med asfaltert i en bakke for den er så bratt, så biler kan kjøre opp uten å spinne. Langs veien er det også endel lokale historiske fakta om området. Nok en vakker foss dukker opp, Avdalsfossen. Vi nærmer oss slutt, og går igjennom Utladalen Naturhus, et lite museum gjennom Jotunheimen Nasjonalparksenter. Ser veldig koselig ut, men er dessverre stengt.

Ved den første parkeringen, må vi gå enda 400 m før vi er nede ved bussen. Vi har forestilt oss at det er et fint sted vi kan sette opp telt, men da vi kommer dit er det kun en stor parkeringsplass, og ganske mørkt og trist sted. Mens vi står og leser på noen skilt, kommer en dame bort til oss. Hun, mannen og sønnen møtte vi på Vetti Gard, og de gikk akkurat forbi oss før vi var nede. Damen spør om det er noen steder de kan kjøre oss, og vi må si at vi er ganske lykkelige for det spørsmålet. Hun sier at det er en campingplass lenger nede, og vi takker ja for å få sitte på dit. Da kan vi få avsluttet vår flotte ferie litt mer sivilisert enn å ligge under et tre på en parkeringsplass. På campingplassen hører vi om bussen stopper der, og det gjør den. Vi takker for skyssen, og de kjører videre mot Årdal. 140 kr. for overnatting inkl. en tier hver for fem minutter dusj. Himmelriket!

Vi setter opp teltet, og gjør alt klart der, lager mat, koser oss med en cider og øl som koster mer enn overnattingen, og gjør oss klare til den første dusjen på ni dager. Og jeg kan love dere at de fem minuttene varte lenge. Problemet med å bli skinnende ren, er at da vi kommer inn i teltet dukker alle luktene vi har blitt så vant til opp. OOOOOOOHHHHHH! Støvler, gensere... Ja, ja. Sånn er det, og for å være ærlig, så digger jeg den tilværelsen.

 

DAG 10: Hjemreisen.
Vi står opp kl. 07, for å ikke ha for dårlig tid. Kjipt om vi mister den ene bussen som går om dagen. Og det er ikke så mye mer å fortelle om denne dagen, enn at i Årdal får vi en buss som går helt til Oslo uten bytte. Superdeilig. Og i Oslo, går vi bare rett på et tog til Strømmen, hvor min snille mor henter oss og kjører oss hjem. Enkelt og greit. Tusen takk, mammaen min. Denne turen går inn som den tyngste, tøffeste og flotteste langturen vi har hatt til nå. Ni nye 2000-topper til listen har det også blitt, og vi har klatret en rødløype, ifølge toppturboken Norges Fjelltopper over 2000 meter. Fantastisk møte med dyrelivet har det også blitt, så vi er strålende fornøyd.

2. jul, 2018

Romsdalen, Trolltinder. Målet var bare å komme seg opp bak de spisse tindene vi ser fra veien mot Åndalsnes. De som strekker seg skremmende oppover mot det blå, sagtenner på rekke og rad. Ingen forhåpninger, bare inn og opp.

FREDAG: Bilen tar oss mot Dombås, forbi vakre Reinheimen og inn i den nydelige Romsdalen. Naturen blir villere og villere jo nærmere vi kommer. Denne strekningen blir jeg aldri lei. Tredje gang vi kjører her, med ett mål i hodet: JORDBÆR!!!!! Vel, det er faktisk et av hovedmålene, men denne gangen skal vi utforske fjellet på baksiden av de bratte tindene langs E136. Klokken er nærmere åtte på kvelden da vi svinger inn på parkeringen ved Trollstigen. Det finnes en annen vei opp, om du vil ta bena fatt. Føler du deg ekstra sprek kan du gå hele den 5,1 km lange, gamle ferdselsvegen fra Isterdalen og opp.

Det skal ikke vi gjøre denne gangen. Målet vårt er Trolltindene, og da må vi starte fra turistsenteret. Turistene myldrer som maur bortover mot utkikspunktet. Vi får endel blikk, og det pekes og hviskes der vi må bevege oss tre minutter sammen med resten av verden. Kanskje ikke så rart, der vi går med hver vår 95 l. sekk, jakke og fjellstøvler. Men snart er vi forbi alle, og på vei oppover i himmelriket. Teltet ligger igjen i bilen, og det er vi glad for. Det eneste stedet vi kunne satt opp telt, ville vært i steinuren. Og solen hadde blitt fort borte. Så vi beveger oss opp en bakke til høyre, for å finne et sted vi kan legge madrassene. Ikke enkelt, men så ser Trond en stein med et lite platå. Her kan vi ha hjemmet vårt for en helg. Og for en utsikt. Bispen, Kongen og Dronningen nikker til oss, der de troner over Trollstigen. "Bare å komme på besøk en gang", sier de.

På motsatt side stiger en del av Trolltindene. Helt bakerst synes den høyeste toppen, Breitinden, såvidt over fjellet foran. Vi vet enda ikke at det er den, vi tror det er en annen som ligger litt lenger til høyre. Det skal vise seg at vi får en del overraskelser på turen i morgen. Campen er satt, middagen spises og resten av kvelden går til å nyte frisk luft og utsikten. Vi har solen helt til kl. 23.00. Tåken sniker seg innover dalen, og det begynner å bli ganske rått i luften. Temperaturen synker. Natten blir kald. Rundt kl. 01 må jeg opp å tisse, og da jeg tar av øyebindet, ser jeg absolutt ingenting. Tåken henger tykt rundt oss, og alt er vått av det råe været. Bare å krype ned i soveposen igjen, og få igjen varmen. Tre grader synker temperaturen til.

LØRDAG: Vi tror ikke vi kommer til å se morgensolen grunnet de høye tindene i øst, men der tar vi feil. Fra kl. 05 strekker de varme strålene seg over hele dalen, og oss. Alt tørker, og vi kan varme oss. Vi står ikke opp før kl. 08. Trenger ikke å stresse. Vi har jo hele dagen. Med full oversikt over hvem som kommer og går, ser vi de tre første gå forbi. De har hjelm hengende på sekken, så disse skal på klatretur. Vi lager havregrøt til frokost, og kl. 10 er vi klare for vårt store eventyr. Forestill dere et barn som har fått beskjed om at det skal på tivoli eller badepark. Sånn er vi, der vi går oppover. Gleder oss som to unger. Stien begynner som ordentlig sti, og fortsetter i steinur ved den første bratte bakken. På toppen dukker det opp en bakke til, med masse snø. Aldri en sommer uten ;-)

Vel oppe fortsetter stien bortover mot noe som kalles for Skaret, et sted de fleste som går opp hit har som mål. Vi sikler på en fjellrygg som går bratt opp til høyre, og svinger målrettet ut av den opptråkkete stien i snøen. Her får vi bevege oss helt alene. Jeg merker fort at jeg ikke har vært i så mye bevegelse de siste fire ukene. Men det går overraskende bra. Uansett har vi ikke dårlig tid. Vi har et drømmemål, eller rettere sagt to. En: Komme opp på Trolltindenes høyeste topp, Breitinden (1797). To: Gå hele ryggen fra den og til Skaret. Vi har ingen forhåpninger, for da vi kommer opp og ser hvordan fjellene er, finner vi fort ut at vi bare må ta det som det kommer. Vi var forberedt på det, men vi er bare overlykkelig av å få oppleve dette ville landskapet. Ryggen vi går blir brattere jo lenger opp vi kommer. Men ikke noe værre enn vi har vært med på før. Som å gå i en bratt trapp. På toppen sikter vi oss inn på den toppen vi tror er Breitinden. Men da ser vi en enda høyere topp. Så feil kan man ta. Men vi går allikevel opp på den andre, for den er bare så herlig bratt, og det betyr litt klatring ;-) På toppen, sier jeg til Trond: "Hva er det vannet der?". Jeg skjønner det med en gang jeg spør, det er jo HAVET! Her står vi på over 1700 høyedemeter og ser alt, hav, fjord, fjell og daler. Og her begynner eventyret. Utsikten fra denne toppen er det kuleste vi har sett. Og råere skal det bli. 

Vi begynner å gå ryggen mot Breitinden. Toppen der er lang og smal. Ca. 1740 høydemeter ned til bånn av dalen. Snakk om utsikt. Og vi ser jo campen herfra. Vi sitter en stund her på toppen med lunsj, kaffe og te. Den luftigste lunsjen noengang. Vi kikker videre bortover ryggen, og finner ut at vi vil prøve oss på hele ryggen. Vi hadde sett et skar på veien opp, som så litt bratt ut. Men vi vil prøve. Den første hindringen er en steil bakke med snø. Selvfølgelig måtte det være snø. Jeg nekter først å gå ned. Trond roper bare "Da ses vi nede om en stund". For skal jeg gå rundt, vil det ta ekstra lang tid. Jeg går og snakker hardt til meg selv, og sier høyt "SKJERP DEG!". Så jumper jeg også ut i snøveggen. Og til min store overraskelse går det ganske så greit. Det er bratt, men jeg er ikke redd. Og selv om det ikke går veldig fort, kommer jeg meg ned. Får en god klem av en stolt kjæreste, da:-)

Så er det videre. Det vi trodde var et bratt sva, er ikke noe annet enn litt lett klyving. På toppen møter vi en loddrett vegg ned i et langt skar. Det var dette vi var litt skeptiske mot da vi gikk opp. Men her viser det seg også at det ikke er så ille. Det blir litt skliing på rompa her og der, og svinging fra en stein til en annen. Så er vi nede, og på vei opp til neste topp. Du og du, så moro dette er. Her blir det noen bilder fra et lite platå på rundt 80x80 cm. I full konsentrasjon, åler Trond seg ut, slenger bena på utsiden og setter seg ned. Tar noen kjappe bilder, og innrømmer at dette er ganske skummelt. Så er det meg. Samme greie. Åler meg ut, får bena over kanten og setter meg ned. Dette er artig. Jeg filmer samtidig. Så sniker jeg meg inn igjen til trygg grunn, og angrer på at jeg ikke tok noen bilder. Da er det bare å åle seg ut igjen. Trond tar bilder, for vi tror det blir bedre, men da jeg får se dem, er jeg ikke fornøyd... Ja da. Ut en gang til, da veit du. Knipse, knipse. Men nå holder det. Alle gode ting er tre, og sånn. Trond går videre, og da han forteller hvordan den steinen vi satt på ser ut, så går det et lite gufs gjennom kroppen. Det er et overheng, med en stor sprekk i bakkant. 

Vi går videre, og nå kommer vi ned til Skaret. Drømmen vår går i oppfyllelse, og vi hopper rundt i ekstase. Slitne, men lykkelige, skriver vi oss i boken som ligger i en postkasse der. Det har vært 16 stk. her før oss. Klokken er ca. 17.40, da vi begir oss i vei tilbake til campen. Vi møter på to som er veeeeeeeeldig slitne. De går alene, og vi blir enige om å følge litt med. Nedoverturen er alltid litt kjip. I alle fall i steinrøys. Det er lett og miste konsentrasjonen etter å ha vært på tur så lenge. Bena begynner å bli slitne, og det er fort gjort å tråkke galt. Men det går på et vis. Rundt kl. 19 er vi ved campen, og holder et godt øye med de to slitne turgåerne. Som sagt har vi full oversikt. Til vår store glede går begge forbi oss, selv om det går fryktelig treigt. Fra oss og ned til turistsenteret er det grei og fin sti, bare litt bratt det første henget. 

Vi lager middag, og koser oss med en cider og øl. Lørdagsgodtet vårt. Så begynner moroa. Da vi var oppe ved Skaret, så vi ikke noen flere enn de to, og et par som kom oppover da vi gikk ned. Allikevel dukker det opp folk. Tre her, tre der. To til. Også en. Hvor kommer disse fra. Vi kommer frem til at fjellene produserer folk, og bare spytter de ut ;-) (ler høyt). Neida, men rart er det. De siste vi ser gå forbi, er de tre første som gikk opp. Snakk om lang tur. Vi var på tur i nesten ni timer. Disse har vært på tur i 14 timer, og har fortsatt en halv time igjen til de er nede. Det er respekt. 

Denne kvelden er varmere enn forrige. Og det merker vi også da vi skal sove. Men utrolig deilig. Kan ligge med snuten stikkende ut av soveposen, og puste inn den friske herlige fjelluften. Og i natt er tåken fraværende.

SØNDAG: Våkner kl. 07, klarer ikke å ligge lenger. Solen stikker på nesen. Varmt og godt. Det er en drøm og våkne slik. Dette må jo være verdens beste himmelseng. Vi drikker te og kaffe, spiser frokost, og pakker campen på null komma niks. Går kjapt uten telt. Dette skal vi gjøre oftere. Sekken slenges på ryggen, og da vi begynner å tråkke oss nedover, kjenner vi godt at vi var på tur i går. Etter en god halv time, er vi nede igjen sammen med hele verden. Vi blir tatt bilder av, og folk snur seg etter oss der vi trasker mot bilen med våre to store sekker. Nå har vi bare en tanke i hodet, jordbær.

Vi skifter fort, og kjører mot Valldal. Det er lite stykke, men å kjøre i dette landskapet er helt fantastisk. Trond nekter å stoppe ved første bod, "for der stopper sikkert alle som kommer herfra. Vi må gi de andre en kjangs også". Fjerde bod blir det rette valget, og da vi sier at vi skal ha 12 kurver, blir gutten glad. Han må til og med hente et brett, og det ender med at vi tar med oss 14 kurver av "Verdens beste jordbær". 12 stk. bak i kjølebagen, og to fremme hos oss. Smaken eksploderer i munnen ved første bit. Vi har ikke ord. Tilbake ved Trollstigen, har vi kjørt syv mil tur-retur for å kjøpe jordbær. Vi ser på hverandre og småflirer litt. De gærne har det godt. Nå skal vi kjøre nedover den berømte, svingete veien, og det har jeg aldri gjort før. Superflott det også. Istedet for å kjøre strake veien hjem, svinger vi innom Åndalsnes og kjøper spekemat, rømme og flatbrød. Så setter vi oss langs elven, og spiser en herlig lunsj, med den vakreste utsikten. Vannet kaller på meg mens jeg dytter i meg fenalår, strynskinke og andre godsaker. Jeg må bade. Vi rydder maten, og jeg kjenner fort på vannet med hånden. "Deilig", sier jeg. I truse og bikinitopp gjør jeg meg klar til å stupe uti. Trond står klar med kamera, og en-to-tre, plask. HVIIIIIIIIIIIIIIIIN!!!!!!!!! Vannet stikker gjennom kroppen som nåler mot huden. Det er litt kaldere enn jeg trodde. "Tttttta bbbbildddde, ddddda", klarer jeg å lirke ut. Men jeg blir enig med meg selv, at det er faktisk veldig deilig. Friskt og skjønt.

Så er det bare å sette snuten hjemover, med tredje jordbærkurv som skal nytes på veien. De minnene og opplevelsene vi har fra denne turen, vil sitte i lenge. Og neste år blir det en ny fjelltur i området, og selvsagt kjøp av jordbær ;-)

 

27. jun, 2018

Gleder meg til fredag og helg. Endelig blir det litt fjell igjen.

Da skal min kjære og jeg på tur til Romsdalen. Disse toppene vi ser fra veien, Trolltindene, har vi vært nysgjerrige på siden første gang vi så dem for to år siden, så nå skal vi opp og orientere oss litt. Vi kjører til Trollstigen og parkerer ved turistsenteret. Så følger vi en sti bratt opp østover og mot toppene. Hva vi finner bak der, vil tiden vise. Kart kjøpte jeg allerede i februar, så det er blitt studert nøye. Været skal visst, ifølge meteorologene, bli bra, så vi får stole på det.

En annen grunn til at vi drar nettopp til denne delen av landet, og som vi gjør tredje år på rad, er jordbær. Helt sant! Jordbærene i Valldal, som ligger videre innover fra Trollstigen og mot Eidfjord, er, som de sier selv "Verdens beste jordbær". Sitat Valldalingene ;-) Jeg har så absolutt ikke smakt alle verdens jordbær, men jeg kan med hånden på hjertet si at disse er de beste jeg har smakt. Kjøleboksen skal med denne gangen, og fylles til randen. Så før vi drar på ferie til Kreta blir det jordbær i alle mulige former. Jordbær med fløte, hjemmelaget Panna Cotta (spesialiteten til yngstejenta Kamilla) med jordbærsaus, smuldreterte, bare-sitte-på-verandaen-å-spise-jordbær-fra-bolle... Jordbær frokost, lunsj og middag :-D Ja, alt du kan tenke deg :-) 

12. jun, 2018

Som regel når vi skal på tur, bor vi enten i telt eller på enkle hytter. Der vi skulle være denne helgen lå i en helt annen liga.

For første gang på flere år, kjørte vi veien mot Hardangervidda og Bergen. Denne strekningen er jeg veldig kjent med fra jeg var liten, siden pappaen min kjørte her hver gang vi skulle på ferie på Mjanger i Masfjordnes. Og det var endel tradisjoner, eller ritualer om du vil, som vi måtte igjennom. Første stopp var ved Den gamle Mester, i Krødsherad. Et fantastisk eiketre som er nærmere 1000 år gammelt. Neste stopp var i Gol, ganske kort sådan. Vel oppe på Hardangervidda måtte vi alltid ut å kjenne på snøen som lå flekkvis langs veien, og det store trollet ved Dyranut fikk hver tur en stor, god klem. Høydepunktet var selvsagt Vøringsfossen, som spyttet ut tonnevis med vann i fritt fall ned i Måbødalen. Et vanvittig flott syn. Det som også er litt moro er at vi kjørte på veien som nå er laget om til sykkel- og gåvei. Trang, snirklete vei som snodde seg nedover dalen. Møtte vi en buss eller campingvogn, kunne det ta lang tid før vi kom videre. Nederst i dalen ved elven, spiste vi alltid en matpakke, også var det å stelle seg i kø til en av de mange fergene vi skulle med. Den flotteste turen, var den som gikk over Hardangerfjorden fra Kinsarvik, innom Utne og til Kvanndal. Selvom vi ikke skulle så langt denne helgen, er dette virkelig gode minner. 

Målet vårt denne fredagen, er Geilo. En del av veien har blitt ny, og svinger seg et stykke utenom Den gamle Mester og Noresund. Fire timer fra Fetsund bruker vi, med litt køkjøring ved Nittedal. Fornøyde med det. Det vi skal bo i på denne turen, er en jobbleilighet gjennom Trond. Tre etasjer, to bad, fire soverom og badstue. Og egen parkering i parkeringshus!!! Litt annen standard enn vi er vant med, og trives best i ;-) Men dette må prøves, og barna er i ekstase. Eldstejenta er ikke med for hun skal feire 18-års dagen sin hjemme, så det ender med at 10-åringen og 14-åringen får hvert sitt rom i 1. etasjen, og vi tar et i tredje. Artig! I tillegg til dette, så har vi tilgang til svømmebasseng, sauna, steambad og treningsrom (!!!!!) i fellesanlegget. Og det tar ikke lang tid før gjengen er på vei med hvert sitt håndkle og badetøy. Alle, bortsett fra mor. Jeg har lyst å sjekke ut terrenget i området, og forhører meg litt i resepsjonen om hvor det er best å gå. Med noen tips i bakhånd går jeg fort opp skitrekket og opp på Havsdalshøgda (1173 moh). 20 minutter, og 200 høydemetere fordelt på 1,6 kilometer. Svetten renner, men jeg har kommet opp til litt utsikt. I vest ruver Hallingskarvet. Vakkert. Nordover brer Skarveheimen ser utover, og i øst soler Golsfjellet og Valdres seg i kveldssolen. I sør ser jeg Bletoppen og resten av Blefjellet. Ikke akkurat det alpinlanskapet jeg er vant til, men det er flott. Og nå vet jeg hvor vi skal gå tur i morgen.

Da jeg kommer ned, er gjengen ferdig med å bade og ta steambad. "Herlig!", sier de i kor. Resten av kvelden går til å sløve på sofaen, og zappe seg igjennom de 19 kanalene det er på TVen. God natt.

Vi stresser ikke da vi står opp. Jeg lager brytebrød, og vi spiser frokost rundt kl. 10. Solen skinner, og det er varmt. Shorts og singlet blir antrekket i dag. Vi pakker sekkene med masse vann, varmt vann, sjokoladekjeks og matpakke. Og noe varmt tøy i tilfelle. Bakken jeg småløp opp i går, tasser vi rolig. Vi har god tid. Det er vanskeligere og vanskeligere å ta med barna på slike turer, dessverre. De deler ikke vår interesse, men vi gir oss ikke av den grunn. Derfor er det også greit å ikke bite over for mye. Vi har sett oss ut en topp, Snøhovda (1287 moh), til å være dagens turmål. Etter to timer sitter vi der, og mat, kjeks og varmt drikke nytes. Skyene begynner å komme mot oss fra øst, så vi gjør oss ferdige, og starter tilbaketuren. Rundt en mil går vi, og god tid til å kose oss litt i bassenget og steambadet. Da er jeg også med. Rett etter lørdagspizzen begynner det å regne, sånn bøttevis. Helt utrolig, og etterlengtet etter en lang tids tørke. 

Søndag går gutta og bader, tenåringen sover og mor går på tur. En liten tur før frokost. Jeg går opp skitrekket bak leilighetene denne gangen, og kommer opp på Geilohovda. Her følger jeg en sti vestover til jeg kommer på en av de mange toppene som ligger på rekke og rad. Topp to eller tre, tror jeg. Her har jeg utsikt ned i dalen og over store deler av Ustedalsfjorden. Å gå rundt dette vannet er visst en meget fin og populær tur. Da jeg kommer tilbake lager jeg brytebrød, og vi spiser frokost. Så pakker vi og rydder, og spiser jordbær med sukker og fløte :-D Nammenam. Tiden er inne for å dra, og vi takker for oss for denne gangen, så får vi se om vi tar turen dit igjen når det er snø.

PS! På veien hjem, svinger vi av og inn på veien til Noresund. Vi vil nemlig se Den gamle Mester. Bilder av den og resten av turen ligger i fotoalbumet, Geilo juni_18.